Hvem er jeg?

Hvem er jeg? Standardsvaret er kanskje at jeg er 26 år, singel, sykepleier. Men sånn helt egentlig hva er det som egentlig beskriver meg? Det er et spørsmål jeg har lyst til å finne et godt svar på.

Enkelte ganger har jeg et negativt tankesett som tar unødvendig stor plass i hjernen. Det er tanker ofte om alt jeg gjør feil eller ikke gjør. Til tider blir jeg alt for opphengt i de negative tankene, og det er seriøst energikrevende. Jeg har lyst til å bruke mine gode sider og egenskaper, til å gjøre hverdagen bedre for meg selv. En liste eller oversikt som kan gi meg et smil om munnen, trua på meg selv og hjelp meg til å rydde vekk det som måtte være negativt og undøvendig.

Så - hvem er jeg?
Jeg er...

• engasjert
• sosial
• snill
• arbeidssom
• sta
• perfeksjonist
• reflektert
• praktisk
• ansvarsbevisst
• selvstendig
• målretta
• smart
• empatisk
• lyttende
• bestemt
• detaljert
• kreativ
• kunnskapstørst
• strukturert
• lærevillig

Egentlig ganske mye. Hvorfor ikke bruke det til det bedre?

Beina høyt

Jeg ligger på sofaen. Jeg er blitt beordret til det, eller jeg er blitt sterkt anbefalt å gjøre det. Jeg skal holde beina høyt over bakken. Avlaste mest mulig. Kneet mitt har fått en trøkk 16, og etter en uke med ekstremt trass og trua på at det hele skal gå over har selv jeg innsett at det ikke går over av seg selv.

Fastlegen og fysioterapeuten vant til slutt over et ekstremt høyt nivå av trass (og arbeidsglede). Resten av uka blir med benet høyt - avlastet og i ro, slik at (med hjelp fra Voltaren) kneet kan gå tilbake til sin normale størrelse igjen😒

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 4, 2015 at 2:11am PST

Fysioterapeuten brukte nesten en uke på å få meg til å forstå det. Fastlegen hjalp godt til på slutten. Jeg fikk utlevert en sykmelding for resten av uka, samt en resept på betennelsesdempende medisiner. Jeg skal klare denne uka, men jeg kjeder vettet av meg. Jeg er skuffa over at jeg ikke kan jobbe. Jeg må allikevel ta hensyn. En enkel betennelse kan gå over, med ro og hvile. En enkel betennelse kan bli kronisk om man ikke viser hensyn. Trenger ikke en kronisk tilstand. Gidder ikke.

Men på mandag er det back in business. Jeg gleder meg allerede.

My diary

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Feb 6, 2015 at 4:11pm PST

Det var et ønske å se min nye frisyre - og slik er den. Jeg har klippet vekk over 15 cm lengde på håret, samt at det har fått litt striper. Det å stripe håret har jeg faktisk aldri gjort før, så det er helt nytt. Alltid moro å gjøre noe nytt. 

Bloggen skal tilbake som dagbok. I disse dager jobber jeg litt med meg selv og former meg noen mål. Mål for hverdagen og følelsen av å gjøre noe. Målene skal publiseres. Likedan veien til å oppnå dem. Det skal ikke bli et strev. Det skal ikke bli stress. Det skal bare være en retning for personlig utvikling. Det er slik det funker best, har jeg funnet ut. Bloggen har alltid vært en fin arena for deling av tanker og følelser. Ikke at det blir helt innpå, men litt tett innpå blir det. Det blir ikke de helt innerste tankene, men en dokumentasjon av veien slik jeg bygger den med asfalt, stein eller bare skogsti. Med oppoverbakker og nedoverbakker. På samme måte som jeg idag kan lese meg opp til gode og (mange) dårlige dager med kneskaden, fordi det er skrevet her, ønsker jeg i fremtiden å kunne se tilbake på hvordan jeg selv fylte hverdagen med mening og gjorde den verdifull.

Men det tar tid å virkelig finne ut hva man vil. Ikke fordi det er så vanskelig, men fordi det er gjennomtenkt og fordi jeg ikke bruker ALL tiden min på det. Bare litt...

Kjapt innpå - 50 spørsmål her og nå

Det er en stund siden sist, og for gamle kjente kan det jo være hyggelig med en oppdatering. Det blir i form av 50 enkle spørsmål om alt og ingenting - hentet fra bloggen til fine Marlene.

1. Hvor gammel er du om fem år?
31 år ung

2. Hvem har du vært sammen med i minst to timer i dag?
Søsteren min, og katten!

3. Hvor høy er du?
162 cm (som er ekstremt lavt)

4. Hvilken film så du sist?
Remember me med farlig kjekke Robert Pattinson

5. Hvem ringte du sist?
Dyrelegekontoret

6. Hvem ringte deg sist?
Mette, søsteren min.

7. Hva stod det på den siste sms’en du fikk?
"Vennligst kom bak hvis du gidder. Jobbet kanskje et par min ekstra men bruker litt lang tid i gard i dag"

8. Foretrekker du å ringe eller sende SMS?
Jeg skriver sms 99 av 100 ganger. Eneste unntak er når jeg skriver lange tekstmeldinger, spesielt til mamma, at jeg ender opp med å ringe i stede.

9. Hva er ditt favorittsted?
Åråsen, og spesielt på en god match med 3 poeng til hjemmelaget.

10. Hvilket sted foretrekker du minst?
Veit ikke jeg... Gåturen fra parkeringshuset til jobben og kontra på en jævlig kald og sur natt? Den er alltid tung.

11. Hvor mange søsken har du?
Jeg har en lillesøster og en lillebror :)

12. Hva var det siste bildet du tok med mobilen din?
En selfie av meg selv og den nye frisyren min.

13. Har du kjæledyr?
Ja, skjønne søte Bailey - huskatten.

14. Er foreldrene dine gift eller skilt?
De er gift.

15. Når våknet du i dag?
Jeg våknet rundt 09:30, og stod opp en time senere.

16. Hvor tror du at du befinner deg om 10 år?
Jeg aner egentlig ikke. Det kan være jeg fortsatt jobber ved ortopeden fordi jeg trives sånn, eller så har jeg gått videre og funnet på noe annet. Jeg tror jeg har funnet meg en mann, at vi har fått barn og jeg vet vi bor på småbruket.

17. Potetgull eller smågodt?
Potetgull.

18. Hvilket YouTube-klipp var det siste som fikk deg til å le? 
Det har blitt en del klipp med den svenske chefen (Muppets) i det siste.

19. Hva er din beste egenskap? 
Empati

20. Hva er din verste egenskap? 
Sjelden til aldri redd for å si mine meninger.

21. Sover du med eller uten klær om natten? 
Jeg sover for det meste uten.

22. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg? 
Mamma

23. Hva er det rareste du har spist? 
Blekk fra blekksprut. Æsj.

24. Kan du bytte olje på bilen? 
Ja, det kan jeg.

25. Har du eller har hatt noen piercinger? 
Jeg har hull i ørene, men utover det har jeg ikke piercinger.

26. Hva hører du på akkurat nå?
Ellie Goulding - Love me like you do

27. Hvilken iskrem er din favoritt? 
Sjoko og pistasj, fra Diplom Is.

28. Hvilken dessert er din favoritt? 
Oreokake

29. Den største premien du har vunnet?
Jeg aner ikke. Ingen enormt store, men mange små.

30. Liker du kaffe? 
Jeg er ikke nevneverdig glad i kaffe, men drikker det bare for å holde meg våken. Det må være melk i.

31. Hva drikker du helst til frokost? 
Vann eller melk.

32. Norge på sitt beste? 
Det meste i Norge er nydelig når sola skinner på sitt flotteste.

33. Hva var det siste du kjøpte? 
Hvis man ser bort fra dagligvarer, så er det en helt ny bil til flere hundre tusen.

34. Hva har du spist i dag? 
Havregrøt med kanel, fiskekaker med raspa gulerøtter og stekte poteter, blåbær med melk, og litt potetgull.

35. Nevn to historiske personer som interesserer deg. 
Max Manus og Florence Nightingale.

36. Har du noensinne vært i en ambulanse/vært innlagt på sykehus?
Ja, dessverre. Kneskaden 2012-2014 med en ambulansetur og totalt 16 døgn totalt på sykehus.

37. Vil du ha barn?  
Ja, det vil jeg veldig.

38. Kan du noen andre språk enn norsk?
Jeg kan snakke flytende engelsk.

39. Banner du ofte? 
Ja, og i følge mamma og bestefar er det alt for ofte.

40. Hva var den siste gode nyheten du hørte? 
Jeg fikk en god nyhet fra forsikringsselskapet, hvor jeg har kjørt skadefritt i 5 år og får 5000kr tilbake igjen på bilforsikringa i premie.

41. Hva bruker du helst penger på? 
Det jeg har lyst på - uavhengig av kategori. Eksempelvis sistnevnte - en bil, men jeg er ganske flink til å spare og det er det pengene mine helst skal gå til utover faste utgifter og andre absolutte nødvendigheter.

42. Eier du dyrebare smykker? 
Nei.

43. Hva er din favorittserie? 
Akutten - all time high.

44. Hva skal du gjøre i helgen? 
I helgen har jeg nattevaktshelg, så det er 10 timer jobbing hver natt fra fredagskvelden til mandagsmorgen.

45. Kan du stå på slalåm? 
Nei, jeg kan ikke og jeg har ikke tenkt å lære.

46. Hvordan imponerer man deg?
Tja, godt spurt. Kunnskap.

47. Hvor mange steder har du bodd? 
Jeg har bodd i den samme bygda hele livet, men jeg har byttet ut huset og gatenavn.

48. Fortell 3 ting som leserne dine antageligvis ikke vet om deg.
Jeg stripet håret mitt for første gang denne uken. Aldri før hatt noe annet enn naturlig hårfarge.
Jeg har søvnvansker når jeg IKKE har på tv'n. Hvis det blir for stille, så får jeg ikke sove. Jeg prøver STERKT å endre den stygge uvanen.
Jeg har egen traktor (men det trodde man vel kanskje, siden jeg bor på gård).

49. Hva har du nærmest deg nå som er rødt? 
En gammel krakk.

50. Er du sosial?
Ja, jeg er et sosialt menneske og trives godt i lag med andre, men er antisosial da jeg har få arenaer å være sosial i. Jeg trives også veldig godt i mitt eget selskap.

Jeg elsker jobben min!

Det har gått nesten et halvt år siden det var noen form for reel hjerterytme i denne bloggen. Det er lenge. Det har bare blitt sånn. Livet har handlet om andre ting, og kroppen har hatt utfordringer med energifordelingen som har stilt harde krav til prioritering. Det spiller ingen rolle. Det har fungert. Det siste halve året har vært av de beste på vanvittig lenge.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Oct 18, 2014 at 6:11am PDT

Jeg har jobbet. Jeg har nesten ikke gjort noe annet. Mange vakter. Mange helgevakter. Mange overtidsvakter. Det har kostet meg en del krefter. Den som klager minst er bankkontoen, som har klaget mest siste to åra, men det har verdt det. Det har vært så verdt det! Min innsats og interesse har gjort at jeg fra 25. august har en fast jobb å gå til. Ihvertfall frem til 31. august neste år. Det begynte med ekstravakter, som ga meg et sommervikariat, og nå har blitt et års vikariat.

Det er jo på ortopedisk avdeling da. På Ahus. Det fagområdet jeg brenner mest for. Det er fagområdet jeg virkelig engasjerer meg for. Jeg stortrives på ortopedisk avdeling. Det er stort fagområde med utrolig mange ulike type skader. Fra lilletåa, helt opp til hodeskallen. Jeg jobber på en avdeling med utrolig mange dyktige folk. Det er en helt utrolig arbeidsflokk med sykepleiere, hjelpepleiere og assistenter. I tillegg streifer det stadig innom både leger og fysioterapeuter, som ikke er noe mindre dyktige. Det er den perfekte avdelingen å være ny på. Jeg har lov til å være ny og alle andre gir deg muligheten til og er interesserte i å lære bort. Hvis jeg er flink og tar med meg så mye som mulig av den kunnskapen som befinner seg på avdelingen tror jeg at jeg kan bli ganske så flink som sykepleier.

Etter et godt stykke innsats, skal jeg nå roe ned. Ihvertfall bittelitt. Nå blir det fast turnus, 100%-stilling og arbeid kun hver tredje helg. Det skal bli litt godt også.

Forza fugla!

Noen som har en tidsmaskin? Jeg vil nemlig tilbake i tid. Tilbake til Åråsen igår. Det som skjedde på Åråsen igår mellom 20:45 og 21:00 er det sykeste jeg har opplevd på Åråsen noen sinne!
Det skal egentlig ikke være mulig. Lillestrøm ledet kampen til pause 2-1. Da kampen var ferdigspilt til fulltid og man kun hadde overtidsminuttene igjen var alle på hele stadion overbevist om at Brann skulle ta med seg alle poengene. Stilligen var 2-3. Så skjer det - ut av ingenting. Fred Friday - på en fredag - scorer. Det står plutselig 3-3. LSK-supporterne er i ekstase. Fantastisk flott. Vi synger, vi jubler og vi holder det gående da Petter Vaagan Moen gjør det som INGEN trodde var mulig. Snur kampen. Han scorer. Det står 4-3 og LILLESTRØM tar alle tre poengene . Fra himmel til helvete til himmel.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jul 12, 2014 at 9:08am PDT

Når Vaagen Moen scorer skjer det noe på stadion man ikke ser så ofte. Den bryter ut i enorm eufori. Lykken er så stor at det er umulig å beskrive den. Personlig jubler jeg. Jeg skriker, synger, hopper, klapper, klyper meg selv i armen. Hva er det egentlig vi akkurat har opplevd? De følelsene som fylte Åråsen mellom 20:45 og 21:00 er definisjonen på hvorfor jeg elsker Lillestrøm Sportsklubb. Det er definisjonen på hvorfor jeg møter opp på hver eneste hjemmekamp og legger den interessen og innsatsen jeg gjør i laget. Det er mange nedturer, men opplevelser som den igår gjør opp for alt det som ikke alltid er like bra. Det som skjedde på Åråsen igår mellom 20:45 og 21:00 kan jeg mer enn gjerne oppleve igjen, og igjen, og igjen. Slike opplevelser får man aldri nok av. Aldri. eLSKer

En lett forstuelse

Det begynte der. En gang for over to år siden. Det begynte egentlig på en fest et par timer tidligere, som resulterte i ambulanse og en tur på akuttmottak. Det fortsatte med sterke smerter og tårer. Legen konkluderte med en lett forstuelse av venstre kne. Jeg husker den første fysioterapeuten jeg kom i kontakt med mente jeg trengte bare et par timer fysioterapi for å bli frisk.

Jeg har aldri vært i nærheten av noe av det.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Apr 4, 2013 at 9:25am PDT

På tirsdag hilste jeg på ortopeden min. Jeg var på jobb - ortopedisk avdeling - da han kom ut fra et pasientrom. Jeg smilte bredt - direkte stolt over hvor jeg stod. Han så mer usikker ut - som om han ikke var sikker på hva han så.

Han innrømte det idag. Han hadde vært usikker. Han var sikker på at det var meg han så, men han hadde blitt meget usikker siden jeg stod der i hvitt. Det var igrunn ikke noe slikt han forventet. Da han så meg dagen etter, forstod han at han hadde sett rett. Han smilte bredt på onsdag og han smilte like bredt idag. Han har faktisk et ganske legendarisk smil. Det er så moro.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 25, 2013 at 3:30pm PDT

Jeg har vært på kontroll idag. Jeg har telt ned til denne timen siden mai ifjor og endelig var den her. Jeg har ikke ventet noe mindre siste månedene. Jeg har vært så utrolig klar for å triumfere. Jeg har gledet meg til å møte ortopeden min igjen og det ble et meget hyggelig møte.

Han smilte bredt allerede da han hentet meg inn, og ble ikke noe mindre blid av å høre hvordan det gikk. Prognosene mine er knust til fillebiter. Han mente at jeg har hatt litt flaks på min side, fordi operasjonen for et år siden var et ekstremt risikoprosjekt som først dro av gårde i feil retning.

Jeg har en patellofemoral lidelse, som trolig vil følge meg livet ut. Kneet er ikke tilbake til det gode gamle. Det er flere bruskskader og trolig en god del arrvev, som vil forstyrre kneet. Det merker jeg godt. Det er litt smårusk, men man lærer seg å leve med det. Jeg har ihvertfall innstilt meg på å leve med det. Det er ingenting ortopeden kan gjøre noe med. Han var opptatt av det idag, men ble fornøyd over å høre at min vilje også forstod det.

Han var veldig glad for at det hadde gått bra, og var veldig glad på mine vegne fordi han så at jeg hadde det virkelig ikke bra for et år siden. Det er alltid godt for en kirurg når han lykkes. Det er like moro for ham, som det er for meg - selv om betydningen er størst for min del.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 13, 2014 at 1:17am PDT

Jeg er strålende fornøyd med behandlingen jeg har fått fra Ahus. Ja, jeg har vært flyforbanna på ortopeden flere ganger, men han er en dyktig mann med mye kunnskap. All behandlingen har vært grundig faglig begrunnet og i etterpåklokskapen har alt han har sagt vært riktig. Behandlingen har vært riktig, men ekstremt langvarig. Han har gitt meg mye av sin tålmodighet. Han har gitt meg en helt fantastisk oppfølgning. Han har virkelig lagt ned innsats i min skade og min helse. Det har vært god dialog og en god tone. Det har aldri vært langt mellom smil og munter tone, samtidig som det har vært alvor og seriøst.

Jeg kan også skryte av avdelingene jeg har vært innlagt på. Jeg har vært pasient på begge de to ortopediske avdelingene ved Ahus og fått god pleie fra sykepleiere og hjelpepleiere. Jeg har fått oppfølgning og fysioterapi fra tre dyktige fysioterapeuter, som har vært like forvirra og frustrerte som de fleste andre, men som har gitt viktige bidrag til å få meg opp og stå. Ja, de har forsøkt å få meg til å gå også med mindre suksess. Det fikset jeg først når jeg kom hjem.

Nå er jeg frisk. Kneskaden er et avsluttet kapitell.
Fra nå av er ortopeden og jeg arbeidskolleger som skal samarbeide på sengepost om andre pasienter. Jeg er nemlig ferdig som pasient!