Tiden flyr - idag skal det feires. Et halvt år.

Den siste måneden har vært over all forventning og det at jeg når en dag som idag er stort. Jeg tror dette innlegget vil preges av en slags følelse av sensasjon. Det kan virke kanskje en smule overdrevet, men samtidig så er det virkelig ikke det. Dagen idag er faktisk sensasjonell. Dagen idag er helt spesiell og unik, og nesten litt uforståelig. Den er stor. For veien frem til idag har vært lang og trøblete, og selv om veien fortsatt er lang, så har jeg kommet langt. Dagen idag har vært en stor målsetning en god stund. Den sier mye om hvor langt jeg har kommet og litt om veien videre. Idag skal jeg feire akkurat dette.

Alt henger sammen med alt, men jeg skal feire.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Sep 20, 2013 at 9:33am PDT

Jeg skal feire all fremgangen
Fremgangen kan oppsummeres med et eget avsnitt, men jeg har tenkt å dele det litt opp også. Fremgangen jeg har hatt frem til nå er formidabel. Den er over all forventning. Jeg vet ikke hvor godt folk egentlig forstår hvor formidabel fremgangen faktisk er, men altså... Jeg har vært ute av stand til å bruke mitt eget bein. Hver gang jeg har prøvd har det fremprovosert helt uutholdelige smerter. Jeg har vært sengeliggende. I en periode på åtte måneder lå jeg i senga mi til alle døgnets tider - fordi jeg ikke maktet å sitte oppreist eller i det hele tatt forflytte meg fra sengen til sofaen.

På fredag gikk jeg tur i skogen. Jeg forflyttet meg over 3,2 km - gjennom ulendt terreng, mellom trær og tyttebærlyng. Jeg vandret opp lange, bratte bakker og stablet beina for å komme de ned igjen også. Jeg fullførte med kun lettere smerter i leggene - bedre kjent som melkesyre. Det sier mye om hvor langt jeg nå har kommet.

Det er jo egentlig enda bedre at du ikke lener, med ditt blotte øye, kan se at jeg er skadet. Du kan ikke lenger ense det engang. Det er kun på trening at folk kan se at jeg har mange utfordringer enda, men ut over det merker du det ikke. I samfunnet generelt er det en utfordring - å være usynlig syk - men det er allikevel gull at jeg har kommet så langt at du, utenforstående menneske, ikke lenger kan se at jeg er skadet.

Jeg skal feire at jeg er så godt som smertefri
Jeg har levd med smerter jeg ikke visste var mulig. Man klarer ikke å forestille seg "verst tenkelig smerte", før man sitter midt oppi det - og da jeg trodde jeg hadde opplevd det verst mulige så toppet alt seg på nytt. Til høyder som krevde sykehusinnleggelse og så store mengder smertestillende at det er skummelt bare å tenke på. Idag er jeg smertefri. Jeg går turer i skogen. Jeg står oppreist i flere timer. Jeg sitter normalt på en vanlig stol. Alle smertene som var - er borte. Helt borte. Det lille som er idag er relatert til utrente, stive muskler og en god dose arrvev som engasjerer noen nerveceller - som hjernen tolker som smerte. Lette smerter som det lar seg enkelt behandle. Et rent drømmescenario.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Aug 27, 2013 at 7:40am PDT

Jeg skal feire suksessen jeg / vi endelig har med fysioterapien
Fysioterapeuten oppsummerte fremgangen tidligere i uken. Hun var helt tydelig på at treningen nå er kommet langt og lenger, enn noen gang før. Den forrige opptreningsfasen kom aldri så langt som der vi er nå. Progresjonen er jevn og god med stadig nye måloppnåelser. Stadig fremgang. Det er moro - både for meg og fysioterapeuten.

Hun har fulgt meg hele veien - igjennom alt. Hun har møtt store utfordringer og klødd seg i hodet på hvordan løse dem. Hun har prøvd. Hun har prøvd det ene etter det andre. Aldri vært rett for å si hva hun mener, enten det er positivt eller av frustrasjon. Endelig lykkes hun - og jeg vil anta at det er like gøy for henne, som for meg.

Fysioterapien har vært en nøkkel til mye. Jeg har funnet igjen den normale gangfunksjonen. Jeg kan gå i trapp igjen, både opp og ned med diagnonalgange (normal måte å gå i trappa på). Jeg har gjenvunnet mye styrke generelt. Jeg har fått tilbake full bøy og strekk. Den siste måneden har jeg også kommet igang med lengre gåturer, og løping. Jeg har begynt å trene eksplosiv styrke, som tilsier evnen til å mobilisere mest mulig muskelkraft på kortest mulig tid. Jeg har endelig fått implementert det siste elementet i rehabiliteringen og jeg trener nå på alt jeg må trene på.

I tillegg til fysioterapi to ganger i uken, så trener jeg minst tre ganger til i løpet av uken. Jeg prøver nå å legge inn minst to gåturer, pluss at jeg trener i basseng en gang i uken. Noe helt annet enn å ligge i senga!

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Sep 14, 2013 at 3:18am PDT

Jeg skal feire hverdagsfunksjonen
Det å fungere i eget hjem er uvurderlig eller å være oppegående generelt. Man tror det ikke skal så mye til, men det krever faktisk en hel del. Det er vel her jeg har lært meg å sette pris på de små tingene fremfor bare de store. Det å mestre og evne å lage sin egen frokost om morgenen, eller bare å sette på en vaskemaskin når klesvasken begynner å hope seg opp. Jeg elsker å kjøre bil, og har savnet muligheten - som jeg forøvrig gjenvant i juli. Muligheten til å gjøre alt man har lyst til å gjøre - omtrent nesten alt. Vi tar mye forgitt - og det er kanskje først når man blir satt helt ut av funksjon at man ser de små gledene hverdagen bringer. Det er kanskje når man blir helt satt ut av funksjon at slike små detaljer blir store triumfer når man mestrer dem.

Jeg skal feire mulighetene i fremtiden
med alt det som er listet over så tør selv jeg endelig å se på fremtiden. Jeg har med vilje ikke sett på fremtiden, fordi alt har vært et evig kaos. Uvisst. Utrygt. Ingen mulighet å forutse. Istedenfor å bli skuffet, har jeg latt være å se på det - selv om jeg aldri har lagt det helt fra meg. jeg har begynt å se på mulighetene. På studiene. På jobbingen. Plan A er klar og jeg har så smått begynt å iverksette deler av den også og i januar 2014 skal jeg videre og igang. Så lenge studier og jobb står på vent, er jeg ikke videre eller igang. Jeg tørr også endelig å tro på at jeg skal bli tilnærmet 100% frisk igjen.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jul 23, 2013 at 9:06am PDT

Jeg skal feire akkurat dagen idag
Mest av alt - eller kanskje like mye - skal jeg akkurat idag feire den enorme milepæl jeg har nådd. Denne milepælen er stor og viktig, og sier mye om veien frem til idag og mye om veien videre fra idag. Det er kanskje vanskelig å tro, men tiden flyr. Dagen i dag er datoen for seks måneder-milepælen. Det er seks måneder siden operasjonen. Akkurat seks måneder siden intervensjonen som ga meg det jeg trengte, som fant problemet og som har gjort meg i stand til alt det ovennevnte. Det er en stor dag - en stor dato - en viktig dato.

Jeg er idag halvveis i rehabiliteringen og det er sensasjonelt - for ingen så for seg en slik fremgang som det jeg har hatt siste seks måneder. Ingen visste om jeg ville bli oppgående i det hele tatt. Det var ingenting som tilsa at jeg skulle komme så langt som det jeg har til nå. Selv fysioterapeuten og ortopden innrømte ovenfor hverandre (og etterhvert meg) at de fryktet jeg var blitt en "knekrøpling". Operasjonen var et skudd i blinde. Nesten som å tippe tallrekka i Lotto. Et sjansespill. Det var allikevel det eneste alternativet vi hadde.

Så akkurat idag skal jeg feire og jeg skal være stolt av meg selv. Jeg har aldri gitt opp - selv om jeg har vært farlig nære. Jeg har aldri lagt fra meg trua på å kunne gjenvinne funksjonen og evnen til å fungere normalt. Jeg har aldri lagt fra meg trua på å kunne gjenoppta alt jeg la fra meg for 20 måneder siden. Jeg gir alt og enda litt til på treningene. Jeg legger inn et ekstra gir hjemme også. Jeg er fokusert. Jeg er målrettet. Jeg er stolt av meg selv for å ha kommet dit jeg er idag.

Så idag skal det feires. Fysioterapeuten mente kake var på sin plass - og kake blir det. Seks måneder er stort. Det er rett og slett fantastisk. Hurra for milepæler. Hurra for seks måneder. Hurra for meg! :)

Hvordan går det?

Det er snodig hvordan det er enklere å skrive om nedturene, fremfor oppturene. Oppdateringene rundt skaden og livet med skaden kommer stadig sjeldnere og det faktisk et godt tegn. Husk det!

Det er mange som lurer på det der - hvordan det går. Ikke at jeg merker spesielt mange som lurer, men indikasjonen tilsier at mange lurer. De fleste spør nemlig min mor, min far, min søster eller bror - muligens også min bestefar - fremfor å spørre meg og det er helt greit det altså. Jeg hater egentlig å få spørsmålet fordi jeg aldri vet hva jeg skal svare, men jeg er takknemlig for alle som bryr seg :)

Så - rett på sak: Hvordan går det?
Det går fremover. Det var en lengre periode det ikke gikk fremover (før operasjonen), men nå gjør det absolutt det og det gir lys i tunnelen, som er en viktig faktor for motivasjonen. Jeg er kvitt så og si alle smertene, med unntak for noe smårusk. Jeg har fått igjen funksjonen i kneet uten tekniske feil (som det var mange av før operasjonen), men også det med noe smårusk. Treningen går fremover. Ufattelig sakte, men det er det sikreste kortet. Jeg er oppegående, og dermed ikke lenger lenket til min seng. Det gjør at jeg fungerer bedre til hverdags og i eget hjem. Jeg klarer igjen å utføre oppgaver som hører hverdagslivet til. Jeg er selvfølgelig glad og lykkelig over at hverdagen endelig fungerer igjen og at ting går gradvis fremover steg for steg.

Det er allikevel slik at man veldig lett får sekundær komplikasjoner / diagnoser / sykdommer når man blir langvarig syk. Jeg er intet unntak. Nå som kneet er "ute av verden" - så kommer disse andre tingene bedre til syne og det jeg tar av medisiner nå er relatert til dette andre, fremfor selve kneet. Jeg sliter med en slags angst (en dose PTSD, litt fobi og bittelitt generalisert angst) etter mange måneder med en så stor nedsatt funksjonsevne at det har blitt en enorm krise. Jeg og kneet trenger lang tid på å bli venner med hverandre igjen, og så lenge vi er uvenner så plages psyken. Jeg sliter også med fysisk utmattelse - som henger sammen med muskelsvakhet og dårlig utholdenhet. Jeg regelrett faller sammen sånn nå og da, og trenger en dag eller to på å stå oppreist igjen. Det blir jo gjerne slik når man blir langvarig sengeliggende. Energien forsvinner, men det kan gjøres noe med.

Hva med jobben og studiene:
Jeg er ikke tilbake i jobb enda og jeg kommer ikke tilbake i jobb før tidligst ett år etter operasjonen, som er mars 2014. Jeg har en fysisk krevende jobb og må dermed være 100% før jeg kan gå tilbake. Det at jeg ikke kan gjenoppta dette før tidligst ett år etter operasjonen henger sammen med at ingen - absolutt ingen - vet hva slags skademekanisme det er snakk om som utløste skaden, og med den komplekse sykehistorien denne skaden har hatt så er det bred enighet om at det skal trenes opp sakte og brukes god tid. Det skal ikke tas en for tidlig sjanse, fordi det da er det en betraktelig økt risiko for varig nedsatt funksjon og skade i kneet.

Det er også et spørsmål om jeg noen gang kommer tilbake. Jeg har hatt - og enda delvis har - en ganske stor funksjonsnedsettelse i kneet. Det gir begrensinger som vi håper og tror jeg kan trene meg ut av, men vi vet ikke. Dette er spørsmål jeg ikke vil få svar på før våren 2014.

Jeg har også 10 uker igjen med yrkesrettet praksis på Høgskolen, før jeg er ferdigutdannet sykepleier. Alt fokus ligger rettet mot dette nå. Det er utrolig viktig for meg å få fullført utdanningen min (spesielt når det gjenstår kun 10 uker av 3 år) slik at jeg står sterkere i arbeidslivet når jeg skal ut å søke jobb - uavhengig av hva jeg søker på. Praksisen min skal tilrettelegges, slik at jeg kan komme meg igjennom selv med nedsatt funksjonsevne. Den vil også gi viktig svar på om jeg kan jobbe med som vanlig sykepleier, eller ikke.

Hva går dagene til da?
Jeg er hjemmeværende og trives relativt dårlig med det, men prøver å gjøre det beste ut av det allikevel. Det tærer på psyken å være hjemmeværende, spesielt når man helst vil tilbake til jobben sin. Hverdagen er vanskelig, men jeg tror jeg blir litt flinkere på det for hver dag som går på å mestre det på en god måte.

Det går med mye tid til opptreningen. Jeg går til fysioterapeut to ganger i uken, og så har jeg akkurat startet opp med bassengtrening en gang i uken. Resten av uka trener jeg hjemme - varierende aktiviteter. Det blir også en hviledag eller tre - som er viktig med tanke på utmattelsen.

Resten av tiden bruker jeg på huslige arbeidsoppgaver og småbrukets pliktoppgaver og prosjekter. Jeg jobber med bokprosjektet mitt (slektsforskning) og finner stadig noen nye fjerne slektninger. Jeg spiller avhengihetsskapende spill på Facebook. Mest når jeg hviler, men litt utenom også. Så - nesten viktigst - er jeg tilbake på Åråsen, og på Åråsen finner jeg alltid livskvalitet for det er to timer hvor alt dette andre ikke eksisterer. Jeg legger igjen alt som er i portene på Åråsen, og lever i en helt egen verden. Det er to timer med bare fotball - god eller dårlig - og stemning, og bare det.

Så slik er det. Slik har jeg det nå og slik vil det trolig være en stund.

Fine ting med sommeren

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jul 19, 2013 at 8:15am PDT

Det har blitt september - en offisiell høstmåned. Det betyr at sommeren er over? Jeg håper ikke det. Denne sommeren har aldri hatt spesielt ferie, men det betyr ikke at jeg ikke har hatt gode opplevelser.

• De positive tingene ved oppholdet på CatoSenteret
  Det var mye som ikke var bra på CatoSenteret - men gjengen jeg var der sammen med var topp og bidro til mange gode opplevelser. Det var veldig hyggelig og viktig brikke til at jeg kom igjennom og tok noen viktige steg i riktig retning :)

• Besøk fra Nordfjordeid!
  Det har vel vært en første for en del ting denne sommeren, siden familien ble doblet i januar. En av dem var første gang niesene overnattet hos tantene. Familien Helsprø (som jeg kaller dem nå) tilbragte fire koselige dager sammen med oss.

• Besøk til Nordfjordeid
  Jeg og lillesøster tok en miniferie til Eid iår for å besøke familien Helsprø. Det også første gang - og uten tvil ikke den siste. Fire koselige dager hvor vi hilste på hunder og hester, søsterens svigerforeldre, venner og kjente av familien, se eldste niesa aktiv på fotballskole, 9 timer lang busstur (x2), latter og glede, skrik og hyl og ei knekt tann sånn helt på slutten :)

• Sommerværet
  Man kommer ikke fra at det absolutt FANTASTISKE sommerværet som har preget Romerike denne sommeren, som for en gangs skyld har selv gitt meg farge ;-)

• Båttur på Øyeren
  Det har blitt en ny tradisjon - og jeg er lykkelig glad for det - med båttur på Øyeren iløpet av sommeren. Pappas bestekamerat har båt, og jeg benytter gleden av vennskapet ved blant annet å få dra på båttur. Jeg elsker vann og sjø, så dagen passer meg perfekt.

• Oppussing av soverommene
  Begge soverommene i våningshuset har fått en real omgang med malerkosten, og så koselig det ble <3

• Ny PC
  Det er en god sommeropplevelse når man får seg nytt verktøy og hverdagskamerat. Jeg er avhengig av PC - nekter ikke for det engang. Jeg har vært avhengig av PC siden 2001 - da jeg fikk senebetennelse første gangen. Så veit du det også!

• Nytt speilreflekskamera
  Jeg har lenge tenkt på tanken om å kjøpe nytt og bytte vekk fra Sony. Jeg har liksom ikke vært helt fornøyd. Det ble et Canon 600D - og så langt angrer jeg ikke et sekund.

• TILBAKE PÅ ÅRÅSEN!
  Jeg har hatt forbud mot å entre Åråsen under kamp. Jeg er FOR engasjert, til at det har vært helsemessig forsvarlig. Nå er helsa bedre (kneet) og jeg er tilbake blant de medgale - ELSKER det!
  

• Fremgang på treningen
  Jeg nyter treningen og tilhørende fremgangen. Det er sykt slitsomt og jeg har virkelig ikke lyst FØR jeg begynner, men når jeg er ferdig er jeg så utrolig godt fornøyd! :)

• Mindre mage
  Magen har blitt over 6 cm mindre iløpet av sommeren, selv om vekta står stille. Det bygges muskler og forbrennes fett!

• Sommerprosjektene
  Det å ha småbruk er egentlig ensbetydene med at det alltid finnes arbeid. Det er alltid noe å gjøre. Det har ligget i planene flere prosjekter for denne sommeren. Både ute og inne. Samtlige prosjekt (under min kontroll) er gjennomført og ferdig, og har vært delaktig på samtlige av dem :)