Dette er beviset. Beviset på at ting faktisk går fremover. Igår fikk jeg endelig rullestol -
søndag 31. mars 2013
The proof
Dette er beviset. Beviset på at ting faktisk går fremover. Igår fikk jeg endelig rullestol -
onsdag 27. mars 2013
Det ser ut som, men føles helt annerledes
Det er en slags utfordring det der - personlig sådan, hvor min opplevelse føles så helt i strid med andres oppfattelse. For der alle andre mener at jeg "gjør store fremskritt" og "ser så mye bedre ut" enn for eksempel på fredag føler jeg fortsatt at jeg har det like jævlig som på fredag. For jeg kjenner fortsatt på de fullstendig uutholdelige smertene, på den manglende energi, på den kjempe anspente muskulaturen og på en slags funksjonssvikt i form av manglende mulighet til å røre benet.
Det handler vel om at selv om smertene kanskje er lavere og bedre smertelindret idag enn på fredag, så er de fortsatt så sterke og uutholdelige at jeg forstår ikke forskjellen. Det handler kanskje om at de fremskrittene jeg har gjort til nå er så små sammenlignet med det som fortsatt må til for å kunne reise hjem, at jeg klarer ikke å ta det som fremskritt. Det handler vel kanskje også om at kroppen kan føles fullstendig utslitt og tappet for alt av energi, men at man bare man får litt søvn klarer å takle tingene rundt seg på en annen måte og man ser litt mer våken ut.
Så selv om jeg på et punkt føler at alle andre overdriver, så vet jeg innerst inne at de har rett. Det går riktige veien... og det syns utad.
lørdag 23. mars 2013
Hell on earth!
Operasjonen i seg selv var vellykket. De fikk gjort det de skulle og ting ser lyst ut.... Den postoperative fasen derimot gikk ikke som den skulle. Vi var forberedt på at jeg skulle oppleve mye smerter, og jeg visste jeg måtte tåle mer enn det jeg hadde opplevd til nå. Det finnes dog grenser til hvor sterke smerter man klarer å mobilisere seg for, og med tanke på hvor mye smerter jeg har opplevd i det siste så kan jeg gå ganske mye lenger enn mange andre.
Smertene igår gikk flere kilometer over hva jeg forventet og hadde psyket meg opp til. Jeg fikk både nerveblokkade, lokalbedøvelser og mange (mange) smertestillende medikamenter. På et punkt var kroppen min så toksisk (giftig) at anestesilegen fryktet jeg skulle gi etter og kollapse, og dermed få pustestans og mulig hjertestans. Et normalt menneske ville ha gjort det på bare HALVE dosen jeg fikk igår.
Nå ligger jeg innlagt på sykehuset. Jeg har for vondt til å flytte på meg, og er ikke i stand til å komme hjem. Alt jeg må iløpet av et døgn skjer i senga.... hvor beinet kan ligge mest mulig statisk i ro. Jeg spiser fortsatt medisiner som ikke hjelper, men det er fordi legene ikke forstår. Ikke aner vi hva som kan hjelpe heller... og selv om alt er så ekstremt a-typisk lever legene på en sky om at alle pasienter er like. Dessuten glemmer de hva jeg er vant til av smertestillende fra før, som faktisk er ganske mye.
Den eneste legen som jeg føler har ihvertfall en litt forståelse for og respekt for situasjonen er ikke på jobb i helgen. Det er han som la meg inn her på avdelingen. Det er han som har beordret at jeg skal ligge her til mandag, når han selv er tilbake på jobb. Det er han som opererte meg. Det er han som har fulgt meg nå i over et år. Det er snart jeg forguder den legen for jeg er i helvette, og han er den eneste som kan redde meg ut derfra.
fredag 22. mars 2013
Idag er dagen her!
I dag er dagen her. Det har vært mye spenning denne uken etter at det ble kjent at Ahus hadde stort trykk på ortopediske operasjoner pga. bruddpasienter. Mange planlagte operasjoner har blitt avlyst, og flere bekjente har fått sine operasjoner utsatt. Jeg var redd min skulle bli det også, men på torsdag fikk vi bekreftet at min operasjon ville gå som planlagt. Alle andre planlagte ortopediske operasjoner i dag derimot... strøket og utsatt. Bare ikke min. Litt hell skal vel jeg få ha også!
Så når dette innlegget publiseres her på bloggen, klokka 09:00, er trolig jeg allerede lagt i narkose og sover min dype søvn. Dette blir en spennende dag - de skal rekonstruere et leddbånd og stabilisere kneskjellet mitt. Jeg er klar som f*** jeg og har trua på at dette er et riktig tiltak i riktig retning!
God helg til alle!
Denne helgen skal jeg være lat - skikkelig lat. Jeg skal gjøre ingenting!
mandag 18. mars 2013
Årets beste helg!
Det blir vanskelig å beskrive helgen som var, men her kommer et forsøk. På fredag skrev jeg på Facebook;
Fredag. Fra morgen av var spenningen på topp. Klokka gikk kanonsakte. Den har aldri gått saktere. For du blir akkurat så spent når du skal finne ut om du lever i en drøm, eller om din største drøm faktisk er ekte. Jeg har møtt henne før, men dette var første gang i "det nye". Dette var kvelden hvor bekreftelsen på at livet faktisk har fått nytt innhold.
Jeg, og min lillesøster, var nemlig invitert med ut på middag med vår storesøster, Lene. Storesøsteren som kom inn i mitt liv for 10 år siden, men da på en tid hvor ting ble vanskelig og utfordrende. Kontakten forsvant. Så dukket hun opp igjen - på Facebook. Denne gangen var det noe helt annet og sakte men sikkert har forholdt blitt styrket og søskenkjærligheten til Lene vokst.
Plutselig i en alder av 24 ble jeg lillesøster, tante og svigerinne på 1-2-3. Det er nesten litt overveldende, men det føles herlig. Helt fantastisk og på fredag hadde vi vår første søskendate. Min lillesøster, min storesøster, min svoger og jeg. Vi manglet bare vår bror, men han måtte dessverre jobbe. Det skal bli flere slike - søskenmiddager. For nå står et helt nytt kapittel i livet åpent, klar for å bli fylt med samhold, kjærlighet og glede.
Så kom lørdag, 16. mars. MIN BURSDAG! Bare det å ha bursdag gjør jo hele helgen perfekt. Når du att på til har fått den største bursdagsgaven av dem alle dagen før, så trengs det ikke mye for å gjøre dagen perfekt. Jeg har blitt 24 år ung, og det føles nøyaktig det samme idag, som på torsdag. Pussig nok :)
Hvis jeg skal liste opp hva jeg fikk, så er drømme-soverommet endelig ferdig møblert. Nå mangler bare selve oppussingen! Så hadde min kjære familie tenkt bevisst og kjøpt ting de vet holder meg aktiv når jeg er nyoperert og hjemme alene. Så ikke overraskende fikk jeg en sesong CSI Las Vegas og en sesong CSI New York, samt filmen "Ted". Av storesøster og familien fikk jeg boken til Katherine Webb - Det du ikke ser. De første ukene som nyoperert vil dermed være godt ivaretatt med ting jeg liker! :)
Så kom søndagen - og lidenskapen fikk utspring igjen. SESONGSTART! Det er bare å ruste seg - bloggen vil fra nå av få et økende antall bidrag med fotballinnhold. Lidenskap er sånn, og bloggen fortjener å få merke det. Jeg elsker å skrive om det. Fotballen er endelig igang igjen og det er utrolig deilig. Mitt kjære Lillestrøm hadde hjemmekamp på Åråsen, og selv om jeg gjerne skulle ha vært der, så gikk ikke et eneste spark på ballen meg hus forbi.
Det har vært som du skjønner årets beste helg. Jeg kan ikke forstå hva som kan toppe denne helgen dette året her. Mitt største ønske og min største drøm gikk for fult i oppfyllelse på fredag. Min bursdag på lørdag - som alltid er stas. Min lidenskap og avhengighet tilbake i hverdagen for fult på søndag.
Det er fredag og årets beste helg er her! Siste helgen før hverdagen (ja, hele livet) går inn i en ny kjempekrevende fase, og den er smekkfull med gode opplevelser!Jeg fikk beskjed om å nyte den, og tro meg det har jeg. Det har vært den perfekte oppladningen til denne ukens største hendelse - operasjonen - og inneholdt alt jeg kan ønske meg. Hvordan man klarer å samle min bursdag, min største drøm og min største lidenskap på samme helgen vet ikke jeg, men akkurat nettopp det skjedde denne helgen.
Fredag. Fra morgen av var spenningen på topp. Klokka gikk kanonsakte. Den har aldri gått saktere. For du blir akkurat så spent når du skal finne ut om du lever i en drøm, eller om din største drøm faktisk er ekte. Jeg har møtt henne før, men dette var første gang i "det nye". Dette var kvelden hvor bekreftelsen på at livet faktisk har fått nytt innhold.
Jeg, og min lillesøster, var nemlig invitert med ut på middag med vår storesøster, Lene. Storesøsteren som kom inn i mitt liv for 10 år siden, men da på en tid hvor ting ble vanskelig og utfordrende. Kontakten forsvant. Så dukket hun opp igjen - på Facebook. Denne gangen var det noe helt annet og sakte men sikkert har forholdt blitt styrket og søskenkjærligheten til Lene vokst.
Plutselig i en alder av 24 ble jeg lillesøster, tante og svigerinne på 1-2-3. Det er nesten litt overveldende, men det føles herlig. Helt fantastisk og på fredag hadde vi vår første søskendate. Min lillesøster, min storesøster, min svoger og jeg. Vi manglet bare vår bror, men han måtte dessverre jobbe. Det skal bli flere slike - søskenmiddager. For nå står et helt nytt kapittel i livet åpent, klar for å bli fylt med samhold, kjærlighet og glede.
Etter middagen, tok vi turen hjem til pappa. Tanken var at de to (storesøster og pappa) skulle få hilse på hverandre igjen uten noe mer, men det ble til fire fine timer med tanker fra fortid og om nåtid. Pappa hadde plutselig alle sine fire barn samlet, og den siste brikken i hans liv - og i våre falt på plass. Det føles så herlig - og jeg gleder meg vilt til å møte mine tre nieser.
Bursdagen ble feiret stille og meget rolig. Jeg visste at bursdagen ville være preget av mye smerter, ettersom jeg var til middag dagen før. Det er valg man tar for å kunne ha et sosialt liv med denne skaden. Man ofrer litt, for å oppleve noe annet. Bursdagen ble feiret hjemme hos mamma og pappa. Jeg ble fult ut oppvartet og koste meg med min absolutte favorittrett til middag. Dessuten fikk jeg jo gaver da, og enormt mange hyggelig hilsener på Facebook og SMS. Veldig kult å ha bursdag med Facebook altså!
Hvis jeg skal liste opp hva jeg fikk, så er drømme-soverommet endelig ferdig møblert. Nå mangler bare selve oppussingen! Så hadde min kjære familie tenkt bevisst og kjøpt ting de vet holder meg aktiv når jeg er nyoperert og hjemme alene. Så ikke overraskende fikk jeg en sesong CSI Las Vegas og en sesong CSI New York, samt filmen "Ted". Av storesøster og familien fikk jeg boken til Katherine Webb - Det du ikke ser. De første ukene som nyoperert vil dermed være godt ivaretatt med ting jeg liker! :)
Så kom søndagen - og lidenskapen fikk utspring igjen. SESONGSTART! Det er bare å ruste seg - bloggen vil fra nå av få et økende antall bidrag med fotballinnhold. Lidenskap er sånn, og bloggen fortjener å få merke det. Jeg elsker å skrive om det. Fotballen er endelig igang igjen og det er utrolig deilig. Mitt kjære Lillestrøm hadde hjemmekamp på Åråsen, og selv om jeg gjerne skulle ha vært der, så gikk ikke et eneste spark på ballen meg hus forbi.
Jeg ble hjemme fra Åråsen fordi jeg tenkte at det ville verne om helsa. Det var feil. Det var mektig feil. Det er ofte slik at du eier litt hemninger når du er ute blant folk. De hemningene forsvinner når du sitter hjemme, og engasjementet blir ekstremt mye kraftigere. Jeg skriker kraftigere, banner mer, lager grimaser og slår vilt om meg - både av sinne og begeistring. Akkurat idag gikk det litt feil og da LSK spilte så utrolig dårlig ble sinne og engasjementet så stort og bevegelsene så kraftig at kneskjellet fikk seg en trøkk. Jeg sier det igjen - snakk om lidenskap!
LSK spilte uavgjort og har en del å tak i. Neste kamp er borte mot Molde - laget alle forventer skal ta seriegull tredje året på rad.
Det har vært som du skjønner årets beste helg. Jeg kan ikke forstå hva som kan toppe denne helgen dette året her. Mitt største ønske og min største drøm gikk for fult i oppfyllelse på fredag. Min bursdag på lørdag - som alltid er stas. Min lidenskap og avhengighet tilbake i hverdagen for fult på søndag.
Jeg er selvfølgelig helt utslitt - for det har vært mye følelser i sving. Mye spenning. Mye engasjement. Mye smerte. Allikevel har det vært den beste oppladningen til operasjonen og hverdagen som venter etter fredag. For selv om kroppen har fått en påkjenning så er det en god påkjenning, og selv om det fysisk har vært tøft, har det mentalt vært absolutt perfekt. Alt det negative har blitt dyttet dypere og dypere ned i jorda, mens viljen, motivasjonen og tålmodigheten har fått seg en god dose boost med styrke og tæl.
R e t t o g s l e t t f a n t a s t i s k .
søndag 17. mars 2013
Lillestrøm - Sarpsborg'08
twitter på padda, kampen på pc
Årets første kamp. Mye spenning. Mange nerver. Merkbart. Veldig merkbart. Det funker så dårlig å starte sesongen 60 minutter seinere enn motstanderen. Det var nettopp slik det var idag. LSK spilte ræva frem til det 60. minutt. Først da våknet de og vi så litt av det spillet som oss supportere ønsker oss.
Det er deilig å være igang. Det er deilig å kjenne på de utrolig mange følelsene som kommer i løpet av en kamp. Det å være LSK-supporter styrker følelsesregisteret alltid litt ekstra. Følelsene blir så ekstreme - og vandrer fra det sterkeste sinne og frustrasjon, til glede og lykke. Alt på veldig få minutter. Allikevel er det akkurat det som gjør at jeg digger fotball. Rett og slett elsker fotball.
Hurra for at sesongen er endelig igang!
Kampen endte 2-2, etter en skrekkelig første omgang og en noe bedre andre omgang. Det mest positive idag var vår nyeste spiller og fjorårets mest skada spiller, som var uten tvil best - på hjemmelaget vel og merke.
Endelig er festen igang!
Det er ingen hemmelighet at jeg er avhengig. Kroppen min er fysisk avhengig av medisinene jeg tar, og det er lite hendig, men kroppen min er også psykisk avhengig. Ikke av medisinene, men av min største lidenskap. Når det går lenge nok, så får kroppen abstinenser og ubehag. Det er noe som mangler. Hverdagen er liksom ikke komplett.
Nå derimot. Nå skal kroppen få det den lengter etter og har ventet på så lenge. Idag skal jeg få mitt dop servert på fat eller iPad om du vil.
Jeg snakker selvfølgelig om fotball. Den norske fotballsesongen. Tippeligaen. Den norske Eliteserien. Den sparkes nemlig i gang denne helgen og Lillestrøm starter det hele hjemme på Åråsen, mot Sarpsborg'08. 30 kamper fordelt over de kommende åtte månedene! Fy fanken som jeg gleder meg! :-)
Det er selvfølgelig en liten nedtur - og det er jo at jeg er plassert på reservebenken for de kommende månedene. Jeg har jo sesongkort på ståfeltet med Kanari-fansen, men der er jeg ute av stand til å være. Sånn er det bare - men ingen fare for at kampene vil gå meg hus forbi. Jeg skal få med meg hvert eneste spark på ballen, uansett om jeg er plassert i sofaen eller på stadion.
Lidenskap er gøy. Ufattelig gøy.
Nå derimot. Nå skal kroppen få det den lengter etter og har ventet på så lenge. Idag skal jeg få mitt dop servert på fat eller iPad om du vil.
Det er selvfølgelig en liten nedtur - og det er jo at jeg er plassert på reservebenken for de kommende månedene. Jeg har jo sesongkort på ståfeltet med Kanari-fansen, men der er jeg ute av stand til å være. Sånn er det bare - men ingen fare for at kampene vil gå meg hus forbi. Jeg skal få med meg hvert eneste spark på ballen, uansett om jeg er plassert i sofaen eller på stadion.
Lidenskap er gøy. Ufattelig gøy.
torsdag 14. mars 2013
Verdens beste fysioterapeut!
Akkurat nå ligger jeg paddeflat. Idag har jeg vært hos fysioterapeuten og fått en real omgang massasje. Ingen idyll og aromamassasje her i gården. For min del blir det idrettsmassasje og bindevevsmassasje. Dyptgående - helt ned til den minste celle. Så kraftig at fysioterapeuten til tider nærmest ligger over meg for å skape godt nok trykk. Smertefullt til tusen - men så hjelper det også da på mine slitne muskler.
Så til overskriften - for selv om fysioterapeuten min til tider kan oppleves som en sadist, så er hun verdens beste! Jeg fikk meg en real psykisk knekk etter besøket på Ahus, hvor 120% atypisk møtte 100% ordinært, og jeg måtte derfor ta opp med henne angsten og redselen som hadde dukket opp for disse øvelsene, som har et dårlig rykte på seg. Hun skjønte godt at jeg hadde skrekken for øvelsene - og så ble hun litt oppgitt over sykehuset for å skremt meg sånn. Hun tok rett og slett fra meg info-brosjyren sykehuset ga meg, og så la vi vår egen strategi og plan. Den er mer tilpasset både min fysiske styrke og min mentale styrke.
Det er fortsatt mange ting som er ubesvart og usikkert, men vi har lagt en plan som gjør meg trygg og så er vi forberedt på at det kan komme endringer i fra sykehuset, men det tar vi når det kommer. Det viktigste nå var å gjøre meg trygg og skape kontroll! Fysioterapeuten min er verdens beste for hun løste utfordringen på, hvor godt vi samarbeider og hvor letta jeg følte meg da jeg gikk ut derfra.
Det finnes alltid håp! Herlig.
onsdag 13. mars 2013
120% atypisk møter 100% ordinært
Hva får du når du kombinerer et fult ut standard, ordinært pasientundervisning med et 120% A-TYPISK skadeforløp? Fullstendig kræsj. Mange preoperative (før operasjon) tiltak er fornuftige - og jeg støtter tanken om undervisning til pasienten, slik at pasienten er best rustet postoperativt (etter operasjonen). Problemet oppstår når undervisningen er motstridene med skadeomfanget og situasjonen, og skaper det motsatte av sin hensikt.
Har du noen ganger følte på frykten for "det der klarer jeg ikke"? Bare fordi du vet at du enten ikke har fått det til før, eller har ved tidligere forsøk hat hatt negative opplevelser? Den frykten har kommet til syne hos meg - litt for sterkt. Den har ikke vært her før, har tydeligvis gjemt seg, men nå - når det virkelig er action - så melder den sin ankomst.
Det er nemlig disse to tilfellene som kræsjer. Pasientundervisningen på sykehuset tok utgangspunkt i et ordinært pasientforløp, med tilhørende øvelser etter operasjon. Disse øvelsene er kjente øvelser, som jeg har gjort flere ganger før, MEN de er mitt absolutte mareritt fordi de har gitt meg det absolutte smertehelvette. Når jeg gjør disse øvelsene er det som 13 sabelblader samtidig prøver å finne veien inn i samme kne.
Så da sitter jeg her da - med en slags angst. Jeg er rett og slett livredd øvelsene - fordi de er for meg fult ut forbundet med sterke smerter. Så oppstår det et eller flere dilemmaer - og jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar, mer usikkerhet enn trygghet, mer forvirra enn noen gang, med ekstremt vilje til å komme igang og med en helt ukjent, ekstrem redsel.
Det føles så flott.
Det å være 110% atypisk skadet (eller syk) er like mye en kamp mot følelser og fornuft, som mot byråkrati, som mot selve sykdommen/skaden.
tirsdag 5. mars 2013
Endelig - muligheten til å se fremover igjen!
Det har vært på Instagram (@evabeik) og Facebook i noen timer allerede. Endelig har OPERASJONSDATOEN kommet! - og om 17 dager (22. mars) innleder jeg påsken med en real operasjon i kneet. Så påskeferien er avlyst - ikke at det var planlagt noen. Jeg vet ikke nøyaktig hva som venter meg etter operasjonen, men det beste er nok å ta det relativt rolig. Det er ikke bare bare det jeg skal igjennom - de har til og med innkalt meg til "pasientundervisning" hos sykehusfysioterapeuten for å gi instrukser på hvordan opptreningen skal foregå. Det blir spennende å høre hva slags plan de har tenkt seg.
Pussig nok - idag kom trua, motivasjonen, tålmodigheten og viljen tilbake igjen også. Det er en beinhard prosess jeg skal igang med nå, men jeg er forberedt på det, og forstår egentlig ikke at det kan bli tyngre enn hva det har vært. Utfordringa blir å holde tålmodigheten i sjakk - det må gå sakte, uansett hvor bra det går så er det forbudt å ta i for mye for fort.
mandag 4. mars 2013
Hvem tror du at du er?
Det var noen som ønsket at jeg skulle skrive litt nærmere om slektsforskningsprosjektet mitt. Det er ingen enkel oppgave – og derfor vil dette innlegget bli på grensen for langt. Det får briste eller bære. Jeg forteller litt om mitt prosjekt, mulighetene for slektsforskning og hva jeg har funnet frem til så langt. Videre tenkte jeg at hvis dere har spørsmål kan dere stille de – så kommer det et Q&A innlegg senere, som besvarer nøyaktig det dere måtte har av spørsmål.
Jeg kan si dette hundre ganger; jeg er overhode ingen ekspert på slektsforskning. Jeg kan stadig lære nytt og bli flinkere. Jeg er en glad amatør.
Mitt prosjekt:
Dette er et spørsmål jeg har grublet mye over siste tiden, etter at det dukket opp fjerne slektninger med interesse for arbeidet. Hvor langt kan man gå når man først går til skrittet for å skrive bok? Hvor langt skal man gå? Jeg kan forske på mange greiner i min familie. Etter at min tippoldefars etterkommere dukket opp måtte jeg sette meg ned og revurdere prosjektets målsetning. Hvor langt skal jeg egentlig gå? Bør jeg endre prosjektets avgrensning? Hvor mange slektninger bør jeg finne frem til? Konklusjonen ble at prosjektet mitt skal følge min originale plan og den planen ser rett og slett slik ut:
«Jeg vil med prosjektet fortelle historien om gården som står sentralt for vår familiehistorie – gården som gir opphav til vårt familienavn. Jeg vil inkludere alle personer som har hatt en relasjon til gården fortrinnsvis alle som vokste opp der. Dette vil inkludere tre generasjoner med gårdbruker med ektefelle og barn. Jeg vil gi et innblikk i hvordan livet var i Gjerdrum på den tiden (ca. 1840-ca. 1940) og jeg vil gi en formening om hvordan slekten spredde seg videre, da gården ble nedlagt og gradvis forsvant.»
Det er utrolig viktig å gjøre begrensninger eller så vil prosjektet bli for stort. Noen forsker på alle mennesker som har hørt slekten til og jeg er forberedt på at noen vil mene jeg burde gå lenger tilbake i tid eller finne frem til det ene eller det andre. Jeg føler allikevel at det ikke står sentralt for mitt prosjekt. I mitt prosjekt handler det mer om å formidle en historie og et perspektiv på familien. Det var amerikanerne som fikk jeg i gang. Det er de som er min viktigste inspirasjon og jeg føler det handler mer om gi de en historie om livet på gården. Jeg føler at det betyr akkurat litt mer, enn et statisk tre med mange navn og datoer.
Generelt om slektsforskning finnes det ingen grenser – men jeg tror det er viktig å avgjøre hva som er viktig for seg selv å finne ut av. Vil du se hvor langt tilbake i tid du kan komme med din slekt? Eller er det kanskje mer interessant å finne ut av nøyaktig hvor mange mennesker du er i slekt med på et eller annet vis? Begge deler kan være interessant – det kan være du slekter på den adle slekt i England eller at kronprins Haakon er din seksmenning!? For min del er historien rundt viktigere enn absolutt alle personer i tilknytning til.
Jeg begynte med et googlesøk – og fikk på en kveld to sider med notater. Jeg forstod at det finnes mer om familien enn jeg trodde, og mulighetene var mange. Jeg satte meg derfor ned og leste om selve slektsforskningen. I Norge har vi sider som disnorge.no og genealogi.no som gir god hjelp på arbeidet. Jeg lærte om kilder og materiale, muligheter og begrensninger, tips og triks, ideer og forslag. Altså alt du egentlig bør vite om slektsforskning og for å gjøre en best mulig jobb – er tilgjengelig online.
Jeg mener du egentlig ikke trenger så mye opplysninger fra før for å finne frem, men ALT du kan samle inn av muntlige kilder er utrolig viktig og nyttig. Alt besteforeldrene kan fortelle deg er til nytte for prosjektet. Husk å noter ned alt du kommer over! Når det gjelder slekta i Gjerdrum har det gått enkelt for seg, da jeg hadde opplysninger om navn på flere og bygda er liten. Allikevel tar det tid å finne bekreftende kilder i kirkebøkene. Jeg har jobbet med pappas slekt også – hvor jeg faktisk ikke kjenner NOEN og i dag har jeg både oldeforeldre, tippoldeforeldre og snart fult ut tipptippoldeforeldre også her! På farfars side hadde jeg kun navnet på farfar og året han ble født. I dag har jeg to generasjoner over det – kun ved hjelp av kirkebøkene.
Det er selvfølgelig mer utfordrende jo mer sentralt man bor. Jakten på Hans Edvarts bror, Karl Martin, i Oslo tok meg flere uker og lesing av ca. 80 kirkebøker i fra tidsperspektivet 1882 – 1900. Jeg visste han hadde reist til Oslo og giftet seg der, men visste ikke hvor i Oslo. Jeg fant både ham og hans fru, og videre også hans barn. Mulighetene er der bare man tar seg tid og har tålmodighet til det. Jeg har også jaktet på kona til 3. generasjons gårdbruker, som kom fra et eller annet sted i Østfold og het Sofie. Etter en uke var kona, og foreldrene hennes kartlagt og registrert.
Mitt sterkeste tips er å ha en person født før 1930, som utgangspunkt hvis man som meg skal jobbe 100 % ut i fra kirkebøkene. I Norge har vi lover og personvernhensyn, som stenger adgangen til en del av kirkebøkene. Jeg husker ikke i farten hva de ulike klausulene er på det varierer ift. til type opplysninger, men erfaringen viser at alle opplysninger før 1930 er åpent og tilgjengelig. Nyere registreringen rammes av nye regler, som gjør at f.eks. konfirmasjoner etter 1934 ikke er tilgjengelig før etter 100år.
Jeg har jobbet tett på å finne flest mulig opplysninger om samtlige som vokste opp på gården og samtlige personer har jeg funnet. Jeg begynte i «andre enden» med han som kjøpte gården i 1857 – Andreas – og hans kone. Normalt så begynner man med seg selv, og leter bakover. Jeg har sett fra gammelt av og frem mot i dag. Jeg hadde noen notater liggende, som ga meg et utgangspunkt og ga meg muligheten til å starte der jeg startet – i andre enden.
Jeg har funnet masse informasjon om Andreas og hans kone Jensine – når de er født og døpt, hvem som er faddere, hvor de ble født. Jeg har også kilder for konfirmasjonen og dagen de ble gift. Til slutt har jeg kilder på dødsfall og begravelse. Et helt livsforløp med viktig hendelser i livet. Jeg har også kartlagt Andreas og Jensines fem barn. Alle de fem barna er kartlagt med samme livsløp fra fødsel til konfirmasjon til gift til død. Jeg har også kartlagt hvor de gjorde av seg da de flyttet hjemmefra, hvem de giftet seg med, og hvor mange barn de fikk.
Fra denne generasjonen har jeg iht. prosjektbeskrivelsen jobbet videre kun med en gren – 2. generasjons gårdbruker. Det er den grenen jeg selv stammer fra. Min tippoldefar Hans Edvart var nemlig den av søsknene som arvet og tok over gården etter sin far og drev den videre. I arbeidet har jeg kartlagt hans kone, og stedet hun kom fra. Jeg har jobbet videre med å finne frem til alle barna de fikk – og kartlegge alle livsløpsdata som er mulig. Jeg har også lest meg opp og funnet ut av hvor alle søsknene ble av da de flyttet hjemmefra, ektefeller og har ganske god oversikt over samtlige barn de fikk alle sammen. Min oldefar hadde nemlig åtte søsken! Det er også blant oldefars søsken vi finner han som emigrerte til USA. Selve reisen til USA er kartlagt ned i minste mulige detalj – og blir det morsomste kapitelet å skrive i boken!
Den siste tiden har jeg jobbet veldig aktivt med den amerikanske slektsgrenen og kartlagt kilder. Det har derfor gått mye tid til registrering og arkivering av kilder. Det mest kjedelige jobben av dem alle. Alle kilder er nemlig registrert i Legacy (slektsprogrammet jeg benytter), digitalisert og lagret på to – tre eksterne lagringsenheter, samt at jeg har de i papirform. Ved siden av leser jeg bygdehistorie – hvor jeg leser om hvordan det var å leve i Gjerdrum fra 1800-1850. Dette hjelper litt å bli kjent med gården, med bygdelivet og med hvordan det var å leve i bygda på den tiden Andreas og Jensine vokste opp. På søkefronten jobber jeg litt med foreldrene til Andreas – og jakten av bekreftende kilder. Jeg føler den gotiske håndskriften blir mer kråkete jo lengre tilbake i tid man går og tydingen blir vanskeligere og vanskeligere.
Det er som jeg skrev tidligere et prosjekt på vegne av flere enn bare på vegne av meg selv. Det var amerikanerne som dytta meg i gang (uten at de egentlig ba om det) og det er amerikanerne som holder meg gående. Jeg tror aldri jeg kommer til å forstå nøyaktig hva det norske opphavet betyr for dem. Hver gang jeg gir de en liten smakebit på deres norske slektshistorie er responsen over all min forventning. Jeg kommer aldri til å glemme USA-turen i 2001 og USA-besøket i 2002 – både da vi var i USA og når amerikanere var her viste de en helt ekstrem entusiasme og glede, som det egentlig er umulig å beskrive. Jeg vet at det jeg har å vise frem til vil bety mye for dem, og det er nettopp derfor det blir en bok med en historie. Så håper jeg at norske slektninger av like stor glede av det.
Hvis det er noe du lurer på - så kan du nå stille spørsmålene i en kommentar under og så vil jeg besvare de i et eget innlegg senere! :-)
Jeg kan si dette hundre ganger; jeg er overhode ingen ekspert på slektsforskning. Jeg kan stadig lære nytt og bli flinkere. Jeg er en glad amatør.
Mitt prosjekt:
Dette er et spørsmål jeg har grublet mye over siste tiden, etter at det dukket opp fjerne slektninger med interesse for arbeidet. Hvor langt kan man gå når man først går til skrittet for å skrive bok? Hvor langt skal man gå? Jeg kan forske på mange greiner i min familie. Etter at min tippoldefars etterkommere dukket opp måtte jeg sette meg ned og revurdere prosjektets målsetning. Hvor langt skal jeg egentlig gå? Bør jeg endre prosjektets avgrensning? Hvor mange slektninger bør jeg finne frem til? Konklusjonen ble at prosjektet mitt skal følge min originale plan og den planen ser rett og slett slik ut:
«Jeg vil med prosjektet fortelle historien om gården som står sentralt for vår familiehistorie – gården som gir opphav til vårt familienavn. Jeg vil inkludere alle personer som har hatt en relasjon til gården fortrinnsvis alle som vokste opp der. Dette vil inkludere tre generasjoner med gårdbruker med ektefelle og barn. Jeg vil gi et innblikk i hvordan livet var i Gjerdrum på den tiden (ca. 1840-ca. 1940) og jeg vil gi en formening om hvordan slekten spredde seg videre, da gården ble nedlagt og gradvis forsvant.»
Det er utrolig viktig å gjøre begrensninger eller så vil prosjektet bli for stort. Noen forsker på alle mennesker som har hørt slekten til og jeg er forberedt på at noen vil mene jeg burde gå lenger tilbake i tid eller finne frem til det ene eller det andre. Jeg føler allikevel at det ikke står sentralt for mitt prosjekt. I mitt prosjekt handler det mer om å formidle en historie og et perspektiv på familien. Det var amerikanerne som fikk jeg i gang. Det er de som er min viktigste inspirasjon og jeg føler det handler mer om gi de en historie om livet på gården. Jeg føler at det betyr akkurat litt mer, enn et statisk tre med mange navn og datoer.
Generelt om slektsforskning finnes det ingen grenser – men jeg tror det er viktig å avgjøre hva som er viktig for seg selv å finne ut av. Vil du se hvor langt tilbake i tid du kan komme med din slekt? Eller er det kanskje mer interessant å finne ut av nøyaktig hvor mange mennesker du er i slekt med på et eller annet vis? Begge deler kan være interessant – det kan være du slekter på den adle slekt i England eller at kronprins Haakon er din seksmenning!? For min del er historien rundt viktigere enn absolutt alle personer i tilknytning til.
Mulighetene for slektsforskning
Mulighetene for slektsforskning i Norge er utrolig gode, og mange! I Norge kan du fint sitte i sofakroken og lete frem så å si hele slekten. De gamle kirkebøkene (det gamle folkeregisteret om du vil) er nemlig skannet og digitalisert – og dermed lett tilgjengelig på arkivverket.no. Jeg har leitet fram samtlige av mine slektninger via disse kildene – hjemme i min egen stue. Videre finnes folketellinger, en del skiftemateriale, matrikler, m.m. tilgjengelig på nett. Det som ikke er på nett er ofte å finne hos Riks- og Statsarkivene. 80 % av mine kilder er funnet gjennom arkivverket.no, 10 % fra biblioteket og resten fra andre kilder / personer her og der.
Mulighetene for slektsforskning i Norge er utrolig gode, og mange! I Norge kan du fint sitte i sofakroken og lete frem så å si hele slekten. De gamle kirkebøkene (det gamle folkeregisteret om du vil) er nemlig skannet og digitalisert – og dermed lett tilgjengelig på arkivverket.no. Jeg har leitet fram samtlige av mine slektninger via disse kildene – hjemme i min egen stue. Videre finnes folketellinger, en del skiftemateriale, matrikler, m.m. tilgjengelig på nett. Det som ikke er på nett er ofte å finne hos Riks- og Statsarkivene. 80 % av mine kilder er funnet gjennom arkivverket.no, 10 % fra biblioteket og resten fra andre kilder / personer her og der.
Jeg begynte med et googlesøk – og fikk på en kveld to sider med notater. Jeg forstod at det finnes mer om familien enn jeg trodde, og mulighetene var mange. Jeg satte meg derfor ned og leste om selve slektsforskningen. I Norge har vi sider som disnorge.no og genealogi.no som gir god hjelp på arbeidet. Jeg lærte om kilder og materiale, muligheter og begrensninger, tips og triks, ideer og forslag. Altså alt du egentlig bør vite om slektsforskning og for å gjøre en best mulig jobb – er tilgjengelig online.
Det er selvfølgelig mer utfordrende jo mer sentralt man bor. Jakten på Hans Edvarts bror, Karl Martin, i Oslo tok meg flere uker og lesing av ca. 80 kirkebøker i fra tidsperspektivet 1882 – 1900. Jeg visste han hadde reist til Oslo og giftet seg der, men visste ikke hvor i Oslo. Jeg fant både ham og hans fru, og videre også hans barn. Mulighetene er der bare man tar seg tid og har tålmodighet til det. Jeg har også jaktet på kona til 3. generasjons gårdbruker, som kom fra et eller annet sted i Østfold og het Sofie. Etter en uke var kona, og foreldrene hennes kartlagt og registrert.
Mitt sterkeste tips er å ha en person født før 1930, som utgangspunkt hvis man som meg skal jobbe 100 % ut i fra kirkebøkene. I Norge har vi lover og personvernhensyn, som stenger adgangen til en del av kirkebøkene. Jeg husker ikke i farten hva de ulike klausulene er på det varierer ift. til type opplysninger, men erfaringen viser at alle opplysninger før 1930 er åpent og tilgjengelig. Nyere registreringen rammes av nye regler, som gjør at f.eks. konfirmasjoner etter 1934 ikke er tilgjengelig før etter 100år.
Så hva har jeg funnet ut?
Det er vanskelig å gå i detalj på alt jeg har. I permen min ligger litt over 200 sider ferdigregistrert og arkivert kildemateriale fra kirkebøker, folketellinger, bygdebøker, dødsannonser, m.m. Det mest verdifulle i mitt arkiv er den originale kjøpskontrakt og skjøtet for kjøpet av gården i 1857! Større primærkilde er vanskelig å finne! Jeg har ca. like mye med ikke arkivert materiale – som notater, og uregistrerte kilder. Uregistrerte kilder er i mitt system kilder som ikke er ført inn i slektsprogrammet jeg benytter (Legacy) og ført opp hos de personene som kilden sier noe om.
Det er vanskelig å gå i detalj på alt jeg har. I permen min ligger litt over 200 sider ferdigregistrert og arkivert kildemateriale fra kirkebøker, folketellinger, bygdebøker, dødsannonser, m.m. Det mest verdifulle i mitt arkiv er den originale kjøpskontrakt og skjøtet for kjøpet av gården i 1857! Større primærkilde er vanskelig å finne! Jeg har ca. like mye med ikke arkivert materiale – som notater, og uregistrerte kilder. Uregistrerte kilder er i mitt system kilder som ikke er ført inn i slektsprogrammet jeg benytter (Legacy) og ført opp hos de personene som kilden sier noe om.
Jeg har jobbet tett på å finne flest mulig opplysninger om samtlige som vokste opp på gården og samtlige personer har jeg funnet. Jeg begynte i «andre enden» med han som kjøpte gården i 1857 – Andreas – og hans kone. Normalt så begynner man med seg selv, og leter bakover. Jeg har sett fra gammelt av og frem mot i dag. Jeg hadde noen notater liggende, som ga meg et utgangspunkt og ga meg muligheten til å starte der jeg startet – i andre enden.
Jeg har funnet masse informasjon om Andreas og hans kone Jensine – når de er født og døpt, hvem som er faddere, hvor de ble født. Jeg har også kilder for konfirmasjonen og dagen de ble gift. Til slutt har jeg kilder på dødsfall og begravelse. Et helt livsforløp med viktig hendelser i livet. Jeg har også kartlagt Andreas og Jensines fem barn. Alle de fem barna er kartlagt med samme livsløp fra fødsel til konfirmasjon til gift til død. Jeg har også kartlagt hvor de gjorde av seg da de flyttet hjemmefra, hvem de giftet seg med, og hvor mange barn de fikk.
Den siste tiden har jeg jobbet veldig aktivt med den amerikanske slektsgrenen og kartlagt kilder. Det har derfor gått mye tid til registrering og arkivering av kilder. Det mest kjedelige jobben av dem alle. Alle kilder er nemlig registrert i Legacy (slektsprogrammet jeg benytter), digitalisert og lagret på to – tre eksterne lagringsenheter, samt at jeg har de i papirform. Ved siden av leser jeg bygdehistorie – hvor jeg leser om hvordan det var å leve i Gjerdrum fra 1800-1850. Dette hjelper litt å bli kjent med gården, med bygdelivet og med hvordan det var å leve i bygda på den tiden Andreas og Jensine vokste opp. På søkefronten jobber jeg litt med foreldrene til Andreas – og jakten av bekreftende kilder. Jeg føler den gotiske håndskriften blir mer kråkete jo lengre tilbake i tid man går og tydingen blir vanskeligere og vanskeligere.
Hvis det er noe du lurer på - så kan du nå stille spørsmålene i en kommentar under og så vil jeg besvare de i et eget innlegg senere! :-)
søndag 3. mars 2013
Fine ting med februar
- Jeg har vært på Hawaii-fest med kollegene mine. Det er utrolig koselig fordi det er en utrolig flott gjeng som veit å ha det gøy - og jeg blir ekstra glad over å være en del av gjengen, selv om jeg ikke har jobbet på et helt år. Det sier ganske mye om mine kolleger. Jeg savner dem så mye, så disse timene nyter jeg godt. Alltid mye latter og hygge! :)
- Jeg vant pris! Jeg kunne vært årets ulykkesfugl, men det er jeg ikke. Kollegene mine minnet meg på å se det positive i en hver hendelse. er tross alt FESTLØVE! Prisen begrunnelse er rammet inn for å minne meg på nettopp det; å se det POSITIVE i en hver hendelse.
- Jeg har jobbet mye med slektsforskning, og bokprosjektet mitt har kommet en god stykke lenger. Det er gøy å se fremgangen.
- Jeg fikk endelig igjennom vedtak hos NAV og har sikret den økonomiske tryggheten mens jeg går skadet. Jeg fikk også etterbetalt en større sum - som gir meg tilbake bufferen jeg har brukt opp mens jeg ikke hadde inntekt. Jeg fikk også fornyet dispensasjonen min hos Pasientreiser, slik at jeg kan benytte taxi all den tid jeg ikke kan kjøre selv til timene hos fysioterapeuten
- Jeg har fått kose meg med mange fantastiske norske øyeblikk i skisporet både fra Nove Mesto (skiskyting) eller Val Di Fiemme (langrenn)
- Jeg har fikk nye venner på Facebook - spesielt tenker jeg på de to fjerne slektningene som plutselig tok kontakt :-)
- Jeg fikk mail fra min amerikanske onkel - jeg kaller ham det. Han er en slektning fra USA. Han er utrolig kul type - som jeg blir ekstra glad å høre fra. Det er år og dag siden sist (faktisk mange år!) og derfor var det utrolig gøy da mailen dukket opp!!! :-)
ksternt bilde er lenket
Abonner på:
Innlegg (Atom)