Hospitering på ambulanse

Jeg har, som tidligere nevnt, skaffet meg hospiteringsplass på Lørenskog Ambulansestasjon. Jeg har i de siste praksisperiodene erfart nyttigheten av nettopp hospiteringer. Jeg har fått hospitere på fagområdet som er knyttet mot det jeg ønsker å videreutdanne meg som og jobbe med i min yrkeskarriere.

I praksisperioden på Ullevål Sykehus fikk jeg en del muligheter til å hospitere. Det er allikevel gjennom de «private» hospiteringsavtalene jeg føler jeg har fått erfare mest og fått flere kunnskaper. Nettopp derfor har jeg gledet meg masse til å hospitere på ambulansen.

Det at jeg har gledet meg sånn henger sammen av flere årsaker. Ambulansetjenesten ligger innenfor et fagområde som betegnes som akuttmedisinsk. Jeg har et sterkt ønske å jobbe nettopp innenfor akuttmedisin når jeg er ferdigutdannet. En annen viktig årsak til at jeg gledet meg var at jeg hadde trolig større forventninger til læringsutbytte. Han jeg hospiterte sammen med kjenner jeg nemlig fra før. Han er kompis av pappa og pappas tidligere makker. Pappa har vært ambulansesjåfør selv. Nettopp derfor vet jeg hva han står for og ikke minst hvor flink han er til å lære bort!

Jeg hadde vakt på torsdag. Det er nesten vanskelig å beskrive vakta og det jeg opplevd. Jeg sitter igjen med en utrolig god følelse i etterkant, og lever enda på opplevelsene. Forventningene mine ble godt som og mer enn forventet innfridd. Han jeg gikk sammen med var akkurat slik jeg husker ham ? rolig, læringsvillig og trygg! Dessuten satte han meg på utfordringer. Den absolutt beste læringsmetoden ? Learning by doing!

Jeg kjenner jeg er glad jeg har flere vakter hvor jeg skal være med. Bare den ene vakten, med rolig turer og ikke det høyeste adrenalinkicket, fikk jeg så mye ut av. Det jeg håper bare nå er å få muligheten til å oppleve et litt større adrenalinkicket og virkelig kjenne på det jeg føler jeg liker absolutt best!

Den vakta jeg gikk nå ga meg også viktige svar på mitt videre arbeid på studiene. Jeg fant nemlig ut hva jeg vil skrive om i bacheloroppgaven min. Det syntes jeg egentlig var det absolutt beste. Det lettet litt på stresset rundt oppgaven, men jeg tenkte å skrive om det litt senere. Hvis jeg får det temaet jeg har tenkt meg, har jeg også tenkt å spørre både ambulansearbeideren og anestesilegen (som jeg har hospitert med tidligere) om veiledning på oppgaven min. Bare fordi jeg vet de har utrolig nytte tilbakemeldinger å komme med, da det er deres fagfelt.

Jeg ser fremover!

BSU

Det finnes en sak jeg har latt meg engasjere litt i, i det siste. I forbindelse med en konferanse jeg deltok på forrige uke, tok jeg turen via talerstolen og holdt et lite innlegg hvor jeg stilte spørsmål til statsråd Rigmor Aaserud om 1.gangskjøperen og boligsparing for unge. Det er et tema som har vært veldig aktuelt i det siste, etter presentasjonen av statsbudsjettet, spesielt i media.

Jeg tenkte å poste innlegget mitt her. I etterkant har jeg fått mange gode tilbakemeldinger på innlegget jeg holdt, fra både kjente og ukjente som var tilstedet.

 - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 

Finanstilsynet vil skjerpe grensen for egenkapital ved lån til boligkjøp fra 10% til 15%.

En nedtur.

I statsbudsjettet er det ikke lagt av penger til bedre Boligsparing for ungdom.

En ny nedtur.

Begge deler genererer spørsmål på om noen tenker over 1. gansgakjøperen og hans muligheter i boligmarkedet. Situasjonen er idag slik at førstegangskjøperen sliter verre enn noen gang med å komme seg inn på boligmarkedet. Drømmen om en egen bolig svinner stadig...

Boligprisene stiger fort. Unge menneskers evne til å spare like mye, like fort er nærmest umulig. Unge mennesker mister idag mye av sin ungdomstid fordi ingen gir dem gode areaner for fremtiden. Markedet idag gjør at unge må ut i jobb tidlig. Unge mennesker må tenke sparing av penger til bolig, sparing av penger til studietid og sparing av penger til pensjon lenge før de egentlig vet hva de vil bli.

Dagens næringsliv beskrev situasjonen ganske greit: en student på studielån klarer å spare 700 kr i mnd. Studenten bruker da penger kun på det han trenger for å leve. Det betyr ingen take away mat, ingen ferieturer eller reiser, ingen form for sykdom eller legebesøk, ingen presanger til mamma, pappa eller venner på bursdagen deres, ingen bil, ingen røyk, ingen snus, ingen alkohol. Pluss matpakke med to brødskiver på skolen - hver eneste dag. Hele året rundt.

Det kaller jeg både ensomt og du blir tidenes vennebrems. Hvem makter egentlig dette? Det krever en sinnsyk disiplin og midt oppi det skal du frykte fremtiden din. Det er forsåvidt et eksempel i debatten om hvor god studiestøtten egentlig er.

Det er synd at fokuset i samfunnet idag ligger rundt de eldre og hvordan de stadig blir eldre, uten at de unge får arenaer der de evner og utvikler muligheten til å ta over. Finansnæringen har sett problemet til 1. gangskjøperen, men ser Regjeringen det? Hva tenker Regjeringen? Unge mennesker setter pris på de arenaene som idag finnes. De er gull verdt, men de følger ikke utviklingen som finnes ellers i markedet.

-

Statsrådens svar var kanskje ikke av de mest engasjerende. Det viktigste syntes jeg var å få fokus på saken, og vise at Delta bryr seg om sine unge medlemmer, bryr seg om deres hverdag og deres fritid. Livet henger sammen, og slike bekymringer påvirker hele mennesket.

Hospitering

Noe jeg synes er veldig gøy er hospitering. Det å være på arbeidsplasser og lære, se og oppleve. Jeg synes slikt er moro i den fasen jeg er nå. Det nærmere seg slutten på sykepleiestudiene. Snart skal jeg ut i arbeid. Det er en fin arena for å finne ut av hva man egentlig vil jobbe med. Innenfor sykepleie er det utrolig mange fagområder å velge i.

Gjennom den praksisperioden jeg er nå har jeg fått flere hospiteringsmuligheter. Jeg har fått besøke pasienthotellet, sentraloperasjon, og postoperativ avdeling. Jeg fant hospiteringen ved sentraloperasjon mest spennede. Her fikk jeg muligheten til å observere sykepleier som driver med det jeg har lyst til å videreutdanne meg innenfor.

Jeg syns hospitering er så gøy! Nå har jeg gått til mitt eget nettverk og skaffet meg egne hospiteringsplasser uavhengig av praksisperiode og praksissted. På tirsdag denne uken fikk jeg gå en hel dag sammen med en anestesilege, som har jobbet flere år sammen med pappaen min. Det var helt rått. Han satte meg på utfordringer jeg ikke har fått på noen av de andre hospiteringsplassene. Han tok et større ansvar for at jeg skulle lære. Beste måten å lære på er ved å prøve. Det gjorde at jeg ikke ble like nervøs, usikker og utrygg. Jeg følte jeg prøvde i trygge omgivelser og hadde lov til å feile! Han hadde uansett kontroll!

Den private hospiteringen er morsommere. Rett og slett fordi den du hospiterer sammen med tar større ansvar for deg. Jeg er helt overbevist om nettopp det selvom jeg kun har gått sammen med en fyr i privat regi. Nettopp derfor engasjerte det meg til å finne meg flere private hospiteringer. En av de som har fristet absolutt mest er prehospital hospitering. Rett og slett hospitere på en ambulanse!

Så sagt som gjort. Akkurat det var ikke vanskelig, fordi pappas tidligere arb.kollegaer fortsatt er i aktiv tjeneste. Pappa tok en telefon til en kompis, som han hadde faste vakter med da han jobbet som ambulansesjåfør. Han ville gjerne ha meg på hospitering, så idag ringte jeg å snakket med sjefen hans. På 1-2-3 var det to vakter på plass, og jeg kunne så absolutt få flere!

Jeg teller derfor ned. Jeg skal ha min første vakt på ambulansen torsdag 27. oktober - fra kl. 07.00 - 22.00. Heftig! Jeg gleder meg vilt. Også fordi jeg skal gå sammen med en fyr som er, som nevnt, tidligere kompis av pappa. Jeg kjenner han godt og han er alle tiders. Ååå, det skal bli så hyggelig! Spennede. Morsomt. Jeg er ganske sikker.

Hospiteringen har gitt meg svar. Jeg har gjennom de ulike hospiteringene funnet ut hva jeg skal videreutdanne meg som. Dermed vet jeg hva jeg nå har lyst til å fortsette med og videreutdanne meg som. Anestesisykepleier.