Året 2012

Året 2012. En kort oppsummering vil klart si at dette ikke har vært mitt år. Sykdom og skade har preget min hverdag siden dag 1. Jeg begynte jo året med underarmstendinitt (senebetennelse) etter et massivt feilløft på jobben i jula. Tre dager senere fulgte kroppen opp med en aldri så liten nyrebekkenbetennelse. Det skjedde forøvrig samtidig som jeg skrev på min siste hjemmeeksamen. Tro meg - etisk refleksjon og 40 i feber hører ikke sammen! Overhode!

Jeg hadde vel akkurat blitt frisk fra nyrebekkenbetennelsen, da det store skjedde. I en "meget etylpåvirket" (jeg var ikke så full!) tilstand hadde jeg tryna og innlagt med hjelp fra ambulansen i Akuttmottaket ble jeg. Fra feberkramper i egen seng, til morfinrus på båre. Januarmåned avsluttet jeg nettopp i morfinrus - som inneliggende pasient på ortopedisk sengepost på Ahus.

Skaden er egentlig en hel historie for seg selv - se her - og egentlig bare deprimerende å gjengi. Alle som følger med på min blogg vet at jeg enda er skadet og i en ond sirkel. Jeg er trolig verre nå enn noen gang tidligere, spiser mer smertestillende enn noen gang før - og sliter med å finne løsningen. Jeg håper, tror, ber og ønsker at 2013 skal bli mitt år - hvor jeg sammen med min kjære (jeg har sett fysioterapeuten min mer enn mine egne venninner dette året - derav "kjære") fysioterapeut Jannicke klarer å trene opp funksjonen min til tilnærmet det den var da jeg ble skadet. Vi har iallefall trua!

Jeg har jo vært student dette året også. Jeg hadde en eksamen, en praksis og en bacehloroppgave jeg skulle igjennom før jeg var ferdig sykepleier. Jeg klarte å gjennomføre eksamensoppgaven. Utrolig nok. Med nyrebekkenbetennelse skulle det egentlig ikke være mulig. Det samme gjelder bacheloroppgaven - den umulige. Det kom til et punkt hvor selv veilederen min tvilte sterkt på om jeg skulle komme i mål. Da alle andre var kommet godt igang, var jeg mer opptatt av rekonvalesensen etter operasjonen og lå allerede langt bak. Da alle andre var halvveis, var jeg kanskje kommet greit igang, men hadde mer behov for å sove 17-20 timer i døgnet. Da de andre var på innspurten av oppgaven, så var jeg... så var sannelig jeg like langt som dem. Jeg leverte oppgaven - en dag før fristen.

Praksisen gikk det dårligere med. Den måtte jeg avbryte pga. skaden og venter på å få tatt opp igjen. Håpet var å ta den igjen i mars 2013, men uka før jul falt beslutningen på at det rekker vi ikke og den må utsettes til 2014 (siden det er bare mulig å ta den på våren). Nyrebekkenbetennelse-oppgavebesvarelsen falt til sensur B - noe jeg er heftig stolt av. Bacheloroppgaven falt til sensur B - noe jeg også er enda mer stolt av. Da sensur falt på Bacehloroppgaven, gråt jeg så jævlig at søstern min trodde noen var død (før hun skjønte hva som virkelig hadde skjedd). Jeg trodde ALDRI jeg skulle klare slike resultater og glad over mine dårlige egenskaper stålvilje, egoisme og trass!

Året har gitt rom for opplevelser. Skaden er jo en opplevelse i seg selv. En av de virkelig gode opplevelse var da muligheten for å reise utenlands kom istand. To uker på Gran Canaria. To uker med varme. To uker i nye omgivelser. To uker langt unna hverdagen. Det var to fantastisk uker, hvor kropp og sjel... og kne... virkelig fikk avslapping, styrke og vilje for målene som lå for høsten (det var dør vi visste hva høsten faktisk kom til å bringe). Jeg har aldri vært så forbøyd med en ferie som denne.

En større kapitell i livet har tatt slutt. Jeg valgte å gå av ved valg på kongress i november, fra det ungdomsvervet jeg har hatt de siste fem årene. Fem år med enormt mye lærdom, kunnskap, inspirasjon, motivasjon, dialoger, debatter, meklinger, streiker, konferanser, kurs, med mer. Ingen tvil om at jeg vil savne oppgavene jeg har hatt i Delta, men slik ting har vært siste året og hvordan ting vil være de neste årene så føles det veldig greit å ikke ha det ansvaret som følger med vervet. Minnene og kunnskapen vil jeg alltid bære med meg.

One of those days...

Dagen igår var en slik dag igjen. Den av de virkelig dårlige, og det er så forbanna frustrerende. En av de virkelig dårlige dagene er de dagene hvor smertene er store og selv det å ligge i senga ikke funker. Det er en slik dag hvor jeg ligger stort sett hele tiden å vrir meg av smerter og aldri finner ro. Det minste oppgaven jeg gjør (f.eks kle på meg) koster over en halvtime med hvile etterpå. Jeg får ingenting ut av dagen.

Dagen begynte bra, men det var et eller annet som brått endret det. Kanskje en feilbelastning? Jeg vet ikke. Det enda kjedeligere er jo at alt forsvinner - ikke bare dagen. Energien jeg har samlet opp brukes opp på minutter. Humøret blir labert. Hele kroppsspråket forteller at jeg er i smerte. Mamma ser det på meters avstand når smertene er sterke. Jeg klarer ikke å skjule, uansett hvor mye jeg prøver å ignorere det og ikke la meg påvirke. Uansett hvor mye jeg prøver å avlede det. Smerten har all makt. Jeg var flink igår. Jeg lot terget ikke smerten derfor synes jeg kneet kan gi en god dag tilbake idag, som en slags belønning.

Bildet er lenket

I år kommer "julaften" i januar...

Det er jo snart jul. Julekalenderen hjelper på nedtellingen til julaften - med utrolig god mat, familiehygge og gaver. Det er jo utrolig koselig, og det skal bli et sant avbrekk fra den hverdagen jeg lever. Det skal liksom endelig skje noe. Det skjer tross alt veldig lite den dag idag.

Allikevel teller jeg ikke ned. Jeg har nemlig "julaften" en helt annen dag enn akkurat på julaften. Min store julaften blir 03. januar 2013. Jeg gleder meg langt mer til 03. januar 2013 enn til julaften, nyttårsaften og romjula tilsammen!!!

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Nov 29, 2012 at 4:39am PST

03. januar 2013 har jeg time hos ortopeden. Jeg skal tilbake til ortopeden min. Ortopeden som har grublet og tenkt hardt og mye. Ortopeden som har tatt smertene mine seriøst og forsøkt å finne løsninger. Ortopeden som ga meg følelsen av å bli trodd. Ortopeden som ikke opptro arrogant, men i stedet inkluderende. Ortopeden som viste ydmykhet. Ortopeden som har min fulle tillit.

Han skal ikke få være lenge på jobb etter permisjon før jeg dukker opp. Det høres sært ut og kalle ham "ortopeden min", men det blir jo litt slik. Det blir nok gjensynsglede - fra meg. Kanskje ikke fra ham? Jeg byr tross alt på utfordringer og han hadde jo en plan om at jeg skulle bli mye bedre på den tiden han ikke var på jobb. Det har jeg jo ikke, så planen hans har gått i dass.

Jeg har nok
storeforventninger til denne timen. Det står bare om et tiltak - ihvertfall etter hans egen mening i september. Han var da tydelig på tre alternativer. Smertepoliklinikken var et av dem. Smertepoliklinikken tok seg av det andre - kortisoninjeksjon. Dermed står bare det tredje igjen og forventningene bygger seg opp mot dette. De fleste mener også nå at dette tiltaket er det eneste alternativet; anestesilegen, fysioterapeutene og fastlegen, samt mamma ikke minst! ;-)

34 dager igjen... and counting!

Hvorfor kan ikke jeg smile?

«Hvordan går det?» spør du meg.
«Vil du ha det ærlige svaret?» sier jeg.
Du ser dumt på meg, som om et ærlig svar er en selvfølge.
«Ræva!» svarer jeg etter å ha forstått kroppsspråket ditt.

Situasjonen er sånn at det blir ikke noe oppløftende svar. Uansett hva jeg svarer når jeg er ærlig så er jeg er negativ. Det er det du insinuerer. Du som er en bekjent og som knapt vet hva jeg har vært igjennom de siste ti månedene mener jeg er for negativ.

Nei, jeg er ikke negativ. Jeg er ærlig.

Dette innlegget har jeg tenkt lenge på at jeg vil skrive, og jeg har brukt lang tid på å skrive det. Det er et spørsmål som har brent ved meg som jeg har lyst til å sette ord på. I dag – på dagen – er det nøyaktig 10 måneder siden jeg ble skadet. Det er lenger enn et svangerskap.

Det handler om holdningene vi har ovenfor andre mennesker. Jeg sier vi – for jeg er langt fra perfekt til at jeg ikke har dem selv, men jeg tror jeg er flinkere enn mange andre. I hvert fall flinkere enn de tilfeldige bekjente jeg har møtt på siste tiden. Innlegget er skrevet til den personen som tror h*n vet bedre enn meg om hvordan jeg har det. Alle mennesker er ikke sånn som dette, men det finnes noen og de er nok i antall til at de er synlige.

Jeg kan ikke jobbe. Det er fysisk umulig for meg å jobbe. Både i den jobben jeg har i dag – som er fysisk krevende, men jeg kan ikke jobbe på et kontor engang – hvor man bare sitter i ro. Det er fakta. Det gjør for vondt å sitte på en stol.

Det er for mange slik at hvis man gjør noe – uansett hva det er – utenfor husets fire vegger, er du frisk nok til å jobbe. Det eneste man har lov til, når man er sykmeldt, er å være hjemme.

Jeg blir så lei meg – og egentlig ganske så sint – over deg, som tror du har mer peiling på min skade enn meg selv. Du har jo tross alt vært skadet i kneet før (alle har jo det – veldig vanlig) og dermed vet du nøyaktig hva mine plager er. Min ortoped som er spesialist på området vet det ikke, men du legger frem løsningen som om det er det absolutte her i verden. Forresten er det forsøkt alt – det du foreslår, men det vet du ikke for du kjenner ikke situasjonen.

Det er deg jeg tar et oppgjør med nå, for selv om jeg ikke bryr meg én døyt om det du sier, så er det faktisk ikke riktig av deg å si det du sier. Jeg har rett til å smile selv om jeg er syk. Jeg har rett til å le selv om jeg er syk. Jeg har rett til å bevege meg ut av huset selv selv om jeg er skadet. Jeg har rett til å være ærlig, uansett hvor negativ situasjonen er. Jeg har rett til å være positiv når ting går fremover – uten at det er ensbetydende med at jeg er frisk. Jeg har rett til å være frustrert når ting er vanskelig. Jeg har rett til å være lei meg av samme årsak.

Hvis du tror jeg går hjemme fordi jeg synes det er gøy - så tar du fryktelig feil. Jeg hater hver eneste dag hvor jeg bare "går" hjemme. Jeg er rastløs, lei og utålmodig. Jeg jobber dessuten aktivt hver dag med å bli frisk. Hver eneste dag legger jeg en innsats for å komme litt videre - enten alene, eller sammen med en av de tre fysioterapeutene mine, fastlegen min, anestesilegen og innimellom også ortopeden. Hver eneste dag!

Jeg må få leve livet mitt allikevel etter beste evne, når ting er som de er. Jeg lever på smertestillende medisiner som lindrer meg mye, men de gjør meg ikke frisk. Smertestillende gjør at jeg kan både smile og le. Smertestillende gjør at jeg kan bevege meg ut av huset og gjør meg i stand til å bevege meg rundt, men de gjør meg ikke frisk.

Hvis jeg derimot ikke tar smertestillende - vel, da tror jeg at jeg blir slik du forventer. For da kan jeg hverken smile eller le. Jeg bare gråter og skriker – for jeg har vondt. Jeg blir sengeliggende – slik man «alltid» må være når man er syk – for jeg klarer ikke å stå oppreist. Det som du ser på som vanlig for en som er syk, blir i mitt tilfelle tortur. For akkurat så vondt har jeg.

Jeg har så store begrensninger i min hverdag, som du ikke ser, at det lille jeg gjør er godt for både kropp, sjel… og kne! Det å være syk handler ikke bare om den konkrete skaden. Det handler like mye om resten av ens fysiske og psykiske tilstand. Det skal også bli frisk etter en slik opplevelse som det jeg har gått igjennom og det kan jeg gjøre noe med når jeg har en god dag. Forebygging kalles det.

En slik dag hadde jeg i dag, når jeg møtte på deg. En god dag.
Jeg hadde det ikke i går, men det så du ikke for du for du trenger ikke å se det.

... og forresten så du ikke at jeg brukte krykker? Det er det en grunn for.

Bildene er lenket

Cupfinalesøndag

Ingen søndag er som denne. Tradisjoner og fotball møtes i skjønn forening - uansett. Det har vært cupfinalesøndag - og selv om mitt lag ikke er i finalen så er det en dag med fotballfest og tradisjoner. Det er ikke store tradisjonene, men de er store nok til at de gjennomføres :-)

På en cupfinalesøndag er en familiedag - hvor jeg reiser til mamma og pappa, og ser kampen sammen med min pappa og min bror. Jeg synes det er hyggelig å dele denne søndagen sammen med de. På cupfinalesøndag er menyen forhåndsbestemt. Ingen vits å protestere, det blir alltid pølse i lompe. Simple kost, men det er noe med pølse i lompe og fotballkamper. Det skal ikke så mye til før rammen er satt.

Det finnes kun et unntak for at disse tradisjoner ikke følges på cupfinalesøndag. Det er når Lillestrøm er i finalen, for da er vi ikke hjemme. Jeg er jo da selvfølgelig på Ullevål.

I år var ikke Lillestrøm i finalen, men Hødd og Tromsø. Ingen lag jeg følger så veldig i grunn, men jeg hadde et håp for Hødd - burde egentlig satt penger på dem. Det hadde jo vært utrolig kult om lille Hødd vant. Tromsø var storfavoritter og de viste hvorfor omtrent hele kampen igjennom, men fantastiske Hødd klarte å følge tempo i 120 minutter og holde unna for et sterkt Tromsø-press. Utrolig prestasjon! Keeperen til Hødd er uten tvil dagens helt - for han hadde noen redninger du ser i norsk fotball hvert skuddår. Kjedelig kamp, men allikevel veldig underholdende - akkurat som en finale pleier!

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Nov 25, 2012 at 5:30am PST

Helgen har vært ganske greit egentlig. Fredagen var jo kanonhyggelig. Jeg var ute i Lillestrøm sammen med mine fantastiske arbeidskolleger, som jeg knapt har sett på 10 faens måneder. Ja, det må inn en faen akkurat der. Vi var og spiste på restaurant i Lillestrøm, før vi etterpå gikk til Lillestrøm Kultursenter for å se på "Kondolerer" med Else Kåss Furuseth. Et fantastisk show som er sterkt og rørende, samtidig som det er hysterisk festlig. Det var veldig kos å se igjen arbeidskollegene. Hver gang jeg tenker på jobben min har jeg lyst til å gråte, derfor gruet jeg meg egentlig mer enn jeg hadde trengt. Det var jo fantastisk koselig, og ja - jeg kjente sterkt på savnet - men ingen tårer. Ja, jeg har verdens beste arbeidsplass med de flotteste kollegene og de koseligste brukerne. Jeg savner den. Enormt.

Det å være sosial straffer seg for meg. Jeg visste det da jeg dro ut, men noen ganger må man ofre seg for smerte for å få litt positiv input. Å sitte på en stol i nærmest 5 timer sammenhengende blir for mye uansett hvor mye medisiner jeg har tatt. Det var maxdose på fredag og allikevel ble jeg straffet på natten. Smertestillende var ikke samarbeidsvillig. Hele helgen har kneet vært ekstra dritt. Jeg aner ikke hvorfor det har vært så mye verre akkurat nå, men det har det. Det slår jo da ut på f.eks nattesøvn, humør og energi. Lørdagen ble derfor rolig - veldig rolig.

Ny uke nå. En tur på Ahus venter - fysioterapi. Allikevel er jeg spent på om det kommer an avklaring - som jeg håper er positiv og det kan du håpe for meg også! Jeg har skrevet litt om hva som skjer rundt og med skaden, for nå er jo ting ganske uavklart, men vil ha på plass et par brikker før jeg publiserer mine mange ord.

Håper du får en fin uke! :)

In the middle of the night

Jeg vil sove, men jeg får ikke sove. Jeg har smerter - sterke smerter. Smertestillende er trege. Sovemedisinen inntatt "for seint". Jeg har hatt en fin kveld ikveld, men akkurat nå føles det ikke verdt det. Jeg vil sove!

Jeg har lest en bok, lest et magasin, forsøkt å tele sauer OG kuer, lekt med kameraet mitt, sett og enda ser Big Bang Theory... og skrevet det innlegget her.

Visste du at det verste som egentlig er når man ikke får sove er å bli liggende og forsøke å få sove - gjennom f.eks å telle sauer? Man skal heller stå opp og gjøre noe til øyelokkene sier nok er nok.

Følelsen av ikke å bli trodd...

Noen ganger er det godt å få skrevet med en gang det man tenker og føler, men når tankene består av sinne og frustrasjon så er det greit å ikke trykke publiser for tidlig. Da kan man fort angre. Jeg gjorde takk og lov ikke det - trykket publiser for tidlig. Jeg har latt innlegget ligge noen dager til sinne og frustrasjon har lagt seg, misforståelser avklart og ting tilbake på det "vante" spor. For selv på tur hvor jeg håpet jeg kunne legge sykehus og behandling langt vekk, så klarte sykehus og behandling å komme i fokus.

Jeg har nemlig fått et brev fra Smertepoliklinikken med time hos psykolog.
Kritikk 1: innkalle meg til time, uten at jeg er informert eller inneforstått med hvorfor.
Kritikk 2: Først si at det ikke finnes flere ting å gjøre, for deretter innkalle meg til psykolog.

Jeg beklager, men jeg tok det i verste mening. Nemlig at de tror ikke lenger det er reelle smerter. Jeg har opplevd det ved en tidligere arm-skade. Jeg har i tillegg jobbet med pasienter rundt dette før. Jeg kan tolke mellom linjene. Jeg blir så sint, fordi jeg blir ekstremt frustrert. Jeg har jobbet hardt for å motbevise at dette sitter i hodet og jeg mener jeg har bevist langt på vei at det ikke gjør det - og så kommer dette brevet. Hele kroppen skrek - og jeg følte jeg stod i et lite rom, mørkt og alene. Det førte meg, selv på tur, langt ned i en bølge.

Jeg har takk og lov en mamma, som forøvrig ble like sint, som tok tak i det. Jeg slapp å tenke mer på det (selv om det var fysisk umulig). Hun fikk alle fullmakter av meg til å ta seg av dette. For en ting var sikkert - vi aksepterte det ikke og jeg var ikke av interesse til å bruke energien jeg har på dette. Jeg vil bruke den på ortopedisk i stedet. Mamma sa klart ifra og på under to timer, ringte legen min henne for å beklage. Det hele var en stor misforståelse. Det er nemlig slik at de ønsker meg som en del av et forsknings-studie, og det var det den psykologen tok seg av. Hun tok selvkritikk på at jeg ikke var blitt informert og trygget mamma på at de tror fult og helt på at jeg har de smertene som jeg gir klart uttrykk for at jeg har.

Greit - akseptert. Jeg er for forskning, så det skal jeg ta del i, men jeg er ikke for at noen psykolog skal fortelle meg nå hvordan å leve livet. Det er mulig jeg her er teit, som ikke aksepterer slik behandling, men vi er faktisk ikke der. Langt derifra... og det var forsåvidt Smertepoliklinikken enig i.

Det er ikke sjanse i havet for at jeg hadde klart å håndtere denne situasjonen på sammen måten som mamma har. Jeg tror jeg ville brukt ord og uttrykk som hverken fremmer meg seriøs eller fornuftig. Det samme var det innlegget her - full av ord og uttrykk som jeg aldri ville å stått for i en normal hverdag. Det er allikevel greit å ha skrevet det, og ha reflektert rundt det. Det er godt å ha et utkast, som man etterpå kan redigere og sensurere. Det er godt å få det av hjertet.

Bildet er lenket

Avskjedstalen til Kongressen!

Kjære ungrepresentanter!
Kjære kongress!

For et år siden stod jeg her, ved denne talerstolen, og sa at jeg var overbevist om at Delta hadde funnet den riktige retningen for ungarbeidet. Jeg var samtidig forsiktig og ba dere om ikke å satse for mye, for fort. Jeg var spent. Jeg var spent på om vi ville lykkes, og jeg var spent på hva vi ville klare på det året som nå har gått.

Det har for meg, personlig, gått over all forventing. Vi har hatt Delta-camper hvor tilbakemeldingene fra de unge deltakerne har vært gode og tydelige. Vi har hatt valg og det var med enorm glede jeg fikk beskjeden om at samtlige regioner hadde fått på plass hver sin ungrepresentant til Kongressen, og det med vara.

Vi skal ikke lenger tilbake i tid enn til juni da vi stod på gangen og snakket om at vi skulle være glade for hver representant vi fikk enten det var en eller syv. Vi skulle ikke deppe over de regioner hvor vi eventuelt ikke klarte det. Janne og Knut i Ressurssenteret, og ansatte på regionskontorene har gjort en formidabel jobb med å få dette til!

Nå skal dere, Kongressen, velge representant til Hovedstyret - en viktig oppgave for de unge. Jeg mener selv det ikke er den viktigste jobben de har foran seg, men den er viktig. Jeg synes det er rett og riktig at Kongressen får vite at blant de syv valgte var det hele fire av dem som kunne tenke seg denne rollen. De har selv blitt enige seg i mellom hvem de ønsker skal sitte der og de har selv funnet ut hvordan de ønsker å samarbeide. Jeg vil på det sterkeste oppfordre Kongressen til å følge de unges egen innstilling!

De siste dagene har jeg møtt disse unge representantene. Jeg har stått litt «utenfor» og observert de, og det med et stort smil. De viser engasjement, vilje og glede over rollen de har tatt på seg. De viser motivasjon og de har klare tanker for fremtiden. De har ikke kjent hverandre lenge, men virker allerede som en sammensveiset gjeng som kommer godt overens.

Jeg vil også benytte anledningen til å oppfordre Kongressen til å notere seg navnene deres og ta kontakt med dem. Vi har mange fortalt dem hvor glade vi er for at de er på plass, at de er til stede, at de engasjerer seg og at de er fremtiden. Den viktigste jobben disse syv nå har er å skape noe der ute - ute hos medlemmene! Da trenger de dere – de tillitsvalgte - med seg. Denne gleden vi har visst ungrepresentantene må vi vise også utenfor denne sal. Vi må vise det når vi kommer hjem, vise det ovenfor medlemmene vi har og de medlemmene vi vil ha!

Da vil man sammen – ung og gammel – lykkes!

Til ungrepresentantene! Jeg vil ønske dere lykke til i rollen dere nå har fått. Jeg gir meg som ungrepresentant etter fem år med ung - verv i Delta. Det har vært fem morsomme, lærerike og utfordrende år. Noe jeg tror det vil bli for dere også! Jeg gir meg med god samvittighet. Det er fordi jeg ser og jeg vet at dere vil bringe ungarbeidet videre og opp på nye høyder.

Bruk hverandre og bruk de tillitsvalgte!
Lykke til!

Bildet er lenket (C) Ta del

FOR VI KNUSTE ENGA!

HAHAHA - VI VANT, VI VANT, VI VANT!!!

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Nov 4, 2012 at 10:57am PST

For vi knuste enga, vi knuste Vål'enga
For vi knuste enga, vi knuste Vål'enga
Knuste Vål'enga
Knuste Vål'enga

ELSKER DETTE! ELSKER DET!
Jeg kan egentlig la kofferten bli igjen hjemme. Det blir ihvertfall fult gult - og svart antrekk imorgen! Dette skal feires tre dager til ende!

Bildet er lenket  (C) Lillestrøm Sportsklubb

Ekte hat - to ganger i året

Jeg oppfordrer ikke til hat. Nesten. Det har ingen spesielt hensikt å gå rundt å hate folk, men det finnes unntak. Min lidenskap er unntaket. To ganger i året hater jeg mer enn noe annet, og det bare fordi jeg elsker.

Jeg elsker Lillestrøm Sportsklubb og to ganger i året hater jeg sterkt og troverdig pga. dette kjærlighetsforholdet. Det er de to gangene vi møter Vålerenga til kamp. Vålerenga er mitt hat - ekte, sterke hat. Jeg har ingenting til overs for den klubben der og dens supportere.

Disse kampene er kamper ingen av lagene kan tape. Det er det verste som finnes, og sorgen etter å ha tapt kan vare i flere uker. Like mye som at en seier varer like lenge og litt lenger. Slik er det. Dette er min lidenskap og så hardt slår et resultat ut. I dag spilles kampen på Ullevål. Vålerenga mot Lillestrøm. Følelsene er ekstreme. Adrenalinet på topp.

Vi har ei gammal tante
som hater Vål'enga
og når'a går på matchen
vi synger etter 'a;

For vi hater Enga
vi hater Vål'enga
For vi hater Enga
vi hater Vål'enga

De hater oss, like mye som vi hater dem.

Det har holdt på sånn hele uka. Oppvarminga til kampen begynte allerede forrige helg, da dommeren blåste av den kampen som ble spilt da. Siden har Twitter og Facebook boblet over av engasjement rundt kampen. Stemningen er ekstatisk og på topp. Det er ekstremt.

Dessverre må jeg se kampen fra sofaen - og ikke stadion. Jeg gråter. Jeg kan ikke tillatte kneet slike opplevelser. Det er umulig å holde seg i ro på Ullevål. Fysisk umulig. Det vil gi mer skade - og skade har jeg nok av. Det blir nok engasjement hjemme. Ingen fare for det.

FOR VI HATER ENGA, VI HATER VÅL'ENGA!

Ekte, sterkt hat!

Brått og uventet - fullstendig tom

Dette innlegg har jeg brukt timer på for jeg aner ikke hvor jeg skal begynne eller klare å skrive det. Hvordan kan man beskrive følelser eller tanker når man er helt tom? Når man føler seg uten følelser? Uten tanker? Fullstendig tom. Det er nærmest umulig, men jeg føler jeg må. Det er som terapi og som forebygging. Hvis jeg ikke prøver å finne ordene, følelsene og tankene mine, så vil jeg få den psykiske knekken igjen. Med den psykiske tilstanden jeg føler meg i, merker jeg at jeg snart vil knekke. Igjen.

Så hvorfor har jeg blitt helt tom? Det har selvfølgelig skjedd noe. Det har på en måte vært ventet, men ikke nå. Ikke så tidlig. Ikke så fort. Jeg ble nok sjokkert, men samtidig bare oppgitt eller... Jeg vet ikke.

Jeg var på sykehuset på torsdag til min sedvanlige intravenøse behandling. Det gikk som det pleier det - blodtrykket falt, jeg sovna, jeg våkna, blodtrykket stabiliserte seg og jeg kunne reise hjem. Jeg ba dem utsette taxibestillingen fordi jeg måtte innom et par andre avdelinger når jeg først var der.

Det var på veien tilbake til Smertepoliklinikken at det uventede skjedde. Jeg møtte på anestesilegen min - hun som har styrt showet på Smertepoliklinikken. Hun som har 20 års erfaring med smerter og virkelig har peiling på smerter. Hun lurte på hvordan det gikk og hvordan jeg følte behandlingene mine hadde hatt effekt. Jeg sa som sant var jeg syntes de har fungert dårlig. Det vil si - de har igrunn ikke funka i det hele tatt.

Det var da bomben slapp. Brått og uventet.

...

"Da kan jeg ikke hjelpe deg."

You said ... WHAT?

"Jeg vet ikke hva dette er og har ikke flere tiltak. Det virker som kirurgene må se på dette igjen "

...

Again - WHAT? Jeg sa ingenting. Jeg ble som sagt tom. Kan ikke hun, som har peiling på smerte, smertelindre meg? Du kødder nå ikke sant? Neida, neste timen hos henne blir til kontroll i slutten av januar. Altså om tre måneder. Ja, men da kan jo ortopeden min ta tak igjen hadde det ikke vært for at han er i permisjon - og det ut året.

Jeg var ikke så sjokkert over at konklusjonen til alle (unntatt ortopedene) nå er ny operasjon må til. Jeg er sjokkert over at Smertepoliklinikken ikke har flere løsninger som kan fungere bedre og at de kaster inn håndkle allerede etter 1 måned. Det hjelper ikke på sjokket og bekymringen at ortopeden min er i permisjon og ikke på jobb. Jeg kan ikke vente til januar når han er tilbake. Jeg har ikke slik tid. Jeg kan ikke gå sånn her til januar. Det er faen meg to måneder og det er to måneder alt for lenge. Jeg kan ikke gås å lenge. Jeg nekter!

Mamma vet råd - og fordi vi kjenner til de andre knespesialistene (ved navn) og system så har vi fått satt avdelingsoverlegen ved ortopedisk avdeling på saken og bedt om en løsning. Jeg har også satt fastlegen min på saken med beskjed om at hun må få meg inn før. Jeg må inn på ortopeden tidligere enn januar 2013.

Det som også gjør meg helt tom er hvordan desperasjonen slår til. Det finnes et meget effektiv tips på bordet akkurat nå. Det høres absurd ut, men det er faen så fristende. Både fysioterapeuter, leger og meg selv synes dette begynner å bli for ille, men system er system. Desperasjonen bragte nemlig fram tipset om at neste gang jeg opplever en "nesten-luksasjoner", som jeg har noen av om dagen, så skal jeg la den luksere fult ut. Hvorfor? Jo, for da snakker vi Akuttmottak - innleggelse - og dermed må ortopedene ta tak i det. Med en eneste gang. Det er helt sykt at dette faktisk er et fristende tips. Dessverre er det for smertefullt til at jeg klarer det selv med vilje og manipulasjon - dessuten tror jeg ikke at jeg er så av en idiot.

Ting snur fort. Litt for fort. Jeg håper det snur like fort tilbake til det sporet ting var i, hvor jeg hadde tanker, ideer og muligheter foran meg. Akkurat nå er det en smule svart, men jeg har fortsatt fysioterapeutene mine og fastlegen min, som følger prosessen tett og nøye.

Takk og lov reiser jeg bort på mandag og blir borte i fire dager. Det skal bli fantastisk uansett hvor mye det koster av smerter og krefter. I don't care - jeg får noe annet å tenke på enn denne tomheten og uvissheten.

"Da kan jeg ikke hjelpe deg." - ordene klinger fortsatt med ekko inni hodet. Ikke mulig å smertelindre smertene mine... Hva da?

Skaden min

Jeg tenkte jeg skulle skrive et innlegg om skaden min. Det er ikke alle som har fulgt bloggen siden skaden oppstod og ikke alle har fått med seg utgangspunktet for den situasjonen jeg er i nå. Jeg skal derfor forsøke å oppsummere litt. Jeg skal gjøre det så kortfattet som mulig, men det er ikke enkelt. Jeg har delt opp innlegget i tre; skaden, smerten og funksjon.

Skaden:
Jeg har hatt en traumatisk patellaluksasjon i venstre kne. Det betyr at kneskåla har vært uten av ledd og på veien har den gjort mye skade. Det var på et noe forsikta julebord 27. januar, under den siste svingomen på dansegulvet, at jeg falt. Det måtte ambulanse, morfin og båre – samt fire dager på sykehus til, for å få meg mobilisert. De bestemte at opptrening var behandlingen som trengtes.

Opptreningen ga ikke resultater og fremgangen var marginal, så ortopeden satte meg rett opp til operasjon da jeg var inne til ny vurdering på sykehuset. I april ble jeg operert i kneet. Operasjonen bar frukter for det ble funnet store bruskskader, flere løse beinsplinter og mye leddhinnebetennelse. Operasjonen ryddet opp i de to førstnevnte og jeg ble satt på Voltaren tabletter for å ta leddhinnebetennelsen.

De neste tre månedene var oppløftende. Jeg kom i gang med opptreningen og fikk fremgang. I august var kneet tilbake i stand til at jeg kunne gå tilbake i tilrettelagt jobb, men det var en hake. Jeg gikk fortsatt på Voltaren og hver gang jeg sluttet med Voltaren så kom det smerter i retur. Det var en ond sirkel, som vi håpet ortopeden skulle hjelpe meg ut av.

Det prøvde han på, men det har ført meg inn i den onde sirkelen jeg er i nå. Det var et riktig valg han gjorde da han tok meg ut av den ene onde sirkelen over i en ny, men selvfølgelig frustrerende. Den onde sirkelen jeg er i nå er det vanskelig å beskrive. Vi har holdt på nå siden 10. august med å finne en løsning.

Det er siden da prøvd ut syv ulike medisiner (tabletter) hvorav kun Nobligan er den som har effekt. Dette er den medisinen jeg bruker nå og som ingen liker at jeg tar. Det er prøvd to forskjellige typer injeksjoner rett i kneet med ingen til raskt forbigående effekt, samt intravenøs behandling med ingen til raskt forbigående effekt.

Jeg har god oppfølging. Det har jeg vært tydelig på lenge at jeg er fornøyd med. Jeg er på sykehuset ca. en gang i uken. Jeg er fornøyd med både ortopeden og anestesilegen fordi de prøver ut tanker og ideer. De sier ikke at «slik er det bare og lev med det». Jeg har i tillegg to fysioterapeuter som følger opptreningen nøye, og jeg er i ferd med å få en tredje fysioterapeut. Alle er spesialister enten på skade eller smerte. Så har jeg fastlegen min som følger hele prosessen nøye.

Jeg er sykmeldt fra jobben min og er inne i uke 41 som sykmeldt. Neste uke skal jeg søke om arbeidsavklaringspenger hos NAV, fordi jeg vil bli gående sykmeldt hvertfall ut januar slik ting er nå. Jeg er også permittert fra sykepleierutdanningen. Jeg mangler en praksisperiode på 10 uker, som jeg håper jeg rekker å ta i mars 2013.

Smertene:
Jeg har hatt mye smerter med denne skaden. Jeg lå på sykehuset da skaden oppstod fordi jeg hadde vondt. Jeg hadde sterke smerter som førte til operasjonen. Jeg hadde ekstreme smerter i oppvåkningen etter operasjonen. I mai-juli derimot fikk jeg ganske mye fri, men så begynte denne onde sirkelen.

Jeg skrev i et innlegg tidligere at jeg normalt ikke ligger høyere enn 8 på smerteskalaen. Jeg ligger ikke fast på 8, men jeg er ofte innom. Jeg vil si at med Nobligan er smertene mine nå i gjennomsnitt på 5, men hadde jeg ikke sittet så mye i ro, som jeg gjør, er sjansen stor for at det ville vært verre.

Nå som jeg får ta Nobligan så har jeg det mye bedre og hvilesmertene mine ligger rolig på 3-4. En slik "fantastisk" tilstand krever at jeg gjør minst mulig, sitter i ro, bruker krykker til avlastning og gjør ingen trening. Hvis jeg prøver å leve livet (f.eks gjør huslige oppgaver) eller trening stiger smerten mot 6-7, og i verstefall opp mot 8. Jeg får også "anfall" som det i helgen, hvor smertene er på 9 og 10. De perioder hvor jeg har brukt medisiner som ikke funker har smertene ligget på 6-8 uansett hva, og ved trening steget opp mot 9 og 10.

Funksjon:
Du skjønner sikkert at jeg er ganske rammet. Å leve med smerter på 5 og det i den mest belastede kroppsdelen er ikke lett. Alt du gjør vil du merke.

Av dagligdagse oppgaver (når jeg prøver å leve livet) så kan jeg klare å brette klær og henge opp en klesvask før smerte begynner å stige. Jeg kan gjøre mer, men jo mer jeg gjør, jo mer smerter før jeg og jo lenger sitter smerten fast.

Jeg kan ikke huske sist jeg vasket gulv eller vasket generelt. Jeg kan ikke skifte på senga mi. Jeg kan ikke kjøre bil med manuelt gir. Jeg kan ikke skifte lyspære i taklampen. Jeg kan ikke hente posten i postkassa. Jeg har en egen krakk på kjøkkenet som gjør det mulig å lage middag. Det er de enkleste oppgaver som selv den aller mest late kan klare. Jeg kan forsåvidt klare de jeg også, men jeg påfører meg selv mye smerte av å gjøre det.

Når jeg snakker om trening så snakker jeg om så enkle øvelser som å bøye og strekke benet i liggende avlastende stilling (score 7) eller øvelse med å stramme lårmuskelen (score 6). Dette er de to øvelsene som gir lavest smerteøkning.

Jeg fokuserer ikke så mye på det jeg ikke kan, men i min hverdag er det store begrensninger. Jeg fungerer nå greit i eget hjem som vil si at jeg kommer meg fra soverom til stua eller fra stua til badet uten store vanskeligheter eller stor smerteøkning.

Jeg må lære meg å gå riktig. Jeg må lære meg å belaste riktig i trapp. Jeg må lære kroppen på nytt å fordele vekten likt på begge bena. Jeg må gjenvinne styrke, balanse, koordinasjon og kondisjon. Jeg har mye som venter på å bli gjort, men smertene står i veien. Vi er fortsatt der at dette er noe jeg skal kunne trene meg ut og frisk fra, men vi må få ned smertene for å klare å komme over kneika hvor jeg skal klare meg uten smertestillende.

It’s not easy, men jeg har enda den motivasjonen.

Helgen som var...

Denne helgen har vært helt ekstrem. Jeg har knapt ord for hvor ekstrem den har vært. Jeg tror jeg har vært igjennom et helt følelsesregister på under 72 timer.

På fredag fikk psyken seg en knekk igjen, som ikke var helt bra. Det begynner å tære på å gå hjemme og på enkelte dager krever jeg forutsigbarhet for å klare dagen. Jeg trengte det på fredag, men da oppstod det uforutsigbare og da var det noe som fullstendig klikka. Jeg ble sint på meg selv, enn på dem som skapte det uforutsigbare. Det er fryktelig frustrerende å bli personlig ødelagt fordi noen avlyser noen planer. Takk og lov har jeg verdens kuleste bror, som sørget for å få meg tilbake i humør.

På lørdag var psyken tilbake til normalen - sliten, men ved godt mot. På kvelden ble det derimot det fysiske som knakk sammen. Jeg fikk et sinnsykt smerteanfall - selv med medisiner innabords. Det var seriøst helt ekstremt. Det begynte rolig, men over kort tid økte smertene og la seg til en smertescore til 9 eller faktisk en 10'er (av 10) På 10 er jeg i en tilstand hvor det må pusteteknikk til å evne å puste overhode. En tilstand hvor jeg knapt kan prate og normalt sett bare føler for å hyle. Hyle høyt! Det er umulig å finne en stilling hvor kroppen klarer å slappe av - musklene i lår og legg SKRIKER sammen med meg. Det er helt ute av kontroll og fullstendig lammende. Slik var det på lørdag. Takk og lov er 9'er og 10'er - smerter "sjeldne". Jeg ligger normalt ikke høyere enn 8.

Jeg fikk også kjenne på redselen da broren min kom i et ublidt møte med elgen på vei til fotballkamp igår. I 80 km/t løp plutselig en elg ut i veien, men bilen traff bare bakbena på elgen. Elgen løp videre. Bilen og broderen uskadd, eller han kjente det litt i nakken og ble sjekket på legevakta. Alt som normalt etter et slikt ublidt møte, men det setter jo en stuck i både han og oss rundt ham.

Hele helgen avsluttet med et kanonstort lykke-aspekt blant alle følelser. Først spilte kvinnene inn til seriemestere 2012 i Toppserien med 4-0 seier over Sandviken. Ja, vi snakker fotball. Deretter fulgte gutta opp med 6-0 seier over Stabæk hjemme på Åråsen og sikret med det Tippeligakontrakt 2013
(Ok, det finnes en mikroskopisk teoretisk sjanse for kvalikkplass, men den er mikroskopisk. Nærmest nano). Det er slikt som får meg i ekstase. Overlykke. Det er slikt jeg kan leve lenge på, som er bedre enn all smerte jeg har hatt sammenlagt siste måneden, og det er slikt som gjør at jeg får en god mandag! Ja, en god uke!

Nå skal jeg ha en rolig uke. Jeg trenger en rolig uke!

Ahus - mitt andre hjem?

Du veit du har vondt når smertebehandlingen krever at du legges inn for noen timer på sykehus, for å få behandlingen rett i blodåra! Jada - intravenøs behandling faktisk. En behandling som krever full overvåkning i opptil minst 30 minutter etter at den er avsluttet. Ikke engang den funker!

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Oct 31, 2012 at 5:42am PDT

Nå har jeg fått tabletter av flere sorter. Jeg har fått injeksjoner. Jeg har fått intravenøs behandling. Det er kun et resultat vi får; det funker ikke. Det er kanskje litt feil - det finnes en medisin som gir meg fri i ro og hvile. Det er den medisinen vi visste om fra før jeg begynte på Smertepoliklinikken. Den medisinen ingen liker at jeg tar. Dessuten tar den ikke treningssmertene og dermed er vi like langt.

Jeg tar den da. Den avhengighetsskapende. Det er derfor de ikke liker at jeg tar den. Jeg er 23 år gammel og risikerer å bli avhengig av medisiner. Nei takk - veldig bevisst på det der og det er fastlegen min også. Vi skal nok finne en løsning på det når det blir aktuelt, men akkurat nå er det mer aktuelt å fjerne smerten. Det er jo den som er ødeleggende for hele livet. Ikke avhengigheten.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Oct 31, 2012 at 5:39am PDT

Jeg er ikke fornøyd med skaden, men jeg er - på en måte - fornøyd med oppfølgningen. Ok, så er jeg ikke alltid enig i de valg som gjøres og det gjør meg frustrert, men jeg blir ikke sendt hjem og de lar det være med det. Jeg er på sykehuset minst en gang i uken - enten hos fysioterapeut(er), sykepleier eller lege. De slipper ikke taket - det er jeg for ung til at de tørr.

Nå får jeg forresten ny fysioterapeut. Jeg har jo min faste eksterne som har trent med meg i snart et år. Så har jeg en fysioterapeut som følger meg opp på sykehuset, og nå tilkommer en tredje ... eller hun blir vel den fjerde som skal forsøke seg. Den nye fysioterapeuten jobber med smerter mer enn hun jobber med skader, så det blir jo spennende.

Så da blir det nye forsøk til uka.

Glee

På dårlige dager - som det er alt for mange av - så har jeg helt klart mine favoritt ting som jeg liker å gjøre. En av dem er å se på tv og en av favoritt tv-seriene. Jeg samler på DVDer og har mange av favoritt-seriene på DVD. Jeg veit ikke om jeg tør å nevne lista, men jeg har fylt opp to dvd-bokhyller fra IKEA med bare tv-serier. Hvis du lurer så har jeg to fulle bokhyller med bare vanlig filmer også ;-)

Det er jo slik at jeg til stadig oppdager nye serier. En av de nyeste seriene jeg har fått øynene opp for er Glee. Jeg vet ikke hvorfor det har tatt meg slik tid, men jeg har altså nylig oppdaget denne utrolig skjønne, oppmuntrende og koselige serien. Det er jo helt umulig å ikke bli glad i en slik serie hvor man kjenner på glede, engasjement og vennskap mellom mennesker, som man normalt sett aldri skulle trodd ville bli venner.

Jeg liker også veldig hvordan den setter fokus på ting som er viktig å sette fokus på. Den har en undertone, som er sterk. Man får jo en kjærlighet til karakterene i serien. Disse karakterene utsettes for mobbing, og man kjenner jo litt på sårheten av å bli mobbet. Jeg mener serien bidrar til å gi fokus på hvordan mobbing faktisk sårer og gjør vondt, samtidig som den viser hvordan disse karakterene klarer å kjempe seg videre og klarer å kjempe seg til topps. Jeg synes den viser muligheten til frihet. Muligheten til å gjøre som er deg, og ikke alle andre. Dessuten er den utrolig god på likeverd. Homofili og funksjonshemming er to områder som det ikke dekkes under, men støttes opp under. Jeg vet ikke hvordan serien egentlig har effekt, men jeg tror det finnes unge mennesker som ubevisst lærer av dette.

Sesong 3 er definitivt den beste sesongen, selv om den har den mest opprivende sesongavslutningen. Nå går jeg bare å tripper etter å få se nye episoder av sesong 4, som pågår i USA.

For better or worse?

Jeg vet ikke om det er en god ting, men jeg begynner sannelig å bli vant med å ha vondt.

Det fungerer igrunn bedre hjemme fordi jeg lærer meg teknikker. Det funker bedre hjemme fordi jeg lærer meg å akseptere smerten. Det fungerer bedre hjemme fordi jeg gir faen i smerten. Jeg vil leve livet mitt. IKKE ligge i sengen. Når ingen får til noe som helst - så får jeg bare "lære meg å leve med det". Det kommer til å ødelegge for meg i lengden, men det får jeg ta tak i senere. Nå trenger jeg pause fra skaden (umulig) og leve slik jeg ønsker (umulig), men jeg kan prøve å finne en mellomvei.

Selv om det fungerer bedre hjemme, så betyr dessverre ikke det at skaden er så mye bedre. Jeg har ikke sett fysioterapeutene mine på ca. tre uker. Det gjør meg frustrert. Jeg savner faktisk RedCord'n og muligheten til å trene fult avlastende. Jeg klarer knapt å trene på egenhånd. Jeg har fått flere behandlinger på sykehuset av Smertepoliklinikken - både med tabletter, injeksjoner og intravenøst. Enten funker det ikke, eller så funker det kanskje 24 timer. Jeg veit da fanken lenger - og som om ikke det var nok så hadde jeg en glidning av kneskåla som IKKE var optimal eller normal. Du kan vel kalle det en forverrig? Jeg vet ikke. Jeg har ikke hatt noen med bedre peiling til å vurdere det enda.

Enn så lenge...

Gratulerer med dagen, pappa!

Idag fyller pappaen min 60 år! :)
Det er ganske stas altså. Vi overrasket han igår med en liten bursdagsfeiring - med flere overraskelser av både liten og stor art. Det var utrolig hyggelig og en god avslutning på en beintøff og kjempetung uke.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Oct 20, 2012 at 11:33am PDT

Pappa viste ingenting (derav overraskelse) og trodde han skulle ut å spise sammen med mamma og bestekompisen. Vel, de var jo en del av det, men etterhvert dukket vi barna opp. Bestefar var med. Til slutt hentet vi inn en venn av pappa fra Bergen, som han ikke ante hadde tatt turen over fjellene. Det var utrolig koselig og pappa virket både satt ut og rørt.

Det var stas altså og jeg tror pappa var godt fornøyd da han gikk å la seg. Det er så gøy når overraskelser faktisk blir skikkelig overraskelser.

Gratulerer så mye med dagen pappa! Glad i deg <3

When words do make a difference

Skrivesperre.
Jeg opplever stadig flere av de. Jeg har mye på hjertet jeg ønsker å skrive og dele, men ordene stokker seg. De blir til totalt meningsløse setninger.  Det føles meningsløst, men når jeg får det til så er det både gøy og givende. Nyttig også - for min eget jeg. Det er kanskje ikke vanskelig for de som leser at når aktiviteten går ned på bloggen, er det ofte et hint på dårlig form og at skaden er sjef.

Jeg er så lei av å skrive om skaden, men det er det eneste som skaper ord. Det eneste som skaper setninger. Mulig negative setninger, men viktig setninger. Det å skrive om frustrasjonen hjelper meg til å få frustrasjonen vekk og komme videre.

Smertene er livet mitt - fult UT. Jeg vil ikke at det skal være det, men den klarer å kontrollere meg. Den kontrollerer meg, selv om jeg prøver å kontrollere den. Jeg er flink til å ta kontroll. Denne uken har jeg jo vært på tur - på konferanse. Ut av huset. Ut av det faste gamle. Andre impulser. Andre tanker. Avledning.  Jeg tok kontroll og jeg styrte med makt. Å det gikk jo så fint - på de dagene hvor jeg mobiliserte og tok kontroll. Jeg virkelig hadde kontroll. Den siste dagen på tur var allikevel tung - jeg kjente at kroppen var igang med en krig med seg selv.

Første dagen hjemme på torsdag - og jeg tilbringer hele dagen til sengs. Jeg ligger der til tider og skriker. Skaden og smerten har full kontroll. Jeg skriker av smerter. Av ubehag. Av manglende evne til å slappe av. Kroppen er i krig. Full krig. Jeg klarer ikke å mobilisere.

Det er frustrerende. Skikkelig frustrerende. Jeg er drit lei - for jeg har et liv der et sted som jeg vil leve, og selv om jeg forsøker å leve det så klarer jeg det ikke. Jeg har tro på fremtiden. Jeg har tro på friskmelding. Jeg er bare lei kampen jeg må kjempe for å komme dit.

Bildet er lenket.

Å bli satt pris på

Det er ingen som ikke liker å bli satt pris på. Alle liker å få gode tilbakemeldinger om seg selv og sin innsats. Jeg blir veldig ydmyk, men glad når jeg får gode tilbakemeldinger. De siste fem årene har jeg vært politisk aktiv. I november kommer min tid i mine verv til et sluttpunkt, og jeg går av ved valg. I den forbindelse nærmer flere og flere ting seg mot slutten... "Siste gang med det, og siste gang med sånn".

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Oct 8, 2012 at 12:05pm PDT

På mandag var jeg på et rådsmøte. I dette rådet har jeg sittet i fem år og er som det yngste medlemmet i rådet, til veteran å regne. Ingen har sittet så lenge som meg. I forbindelse med a jeg gir meg så fikk jeg den nydelig blomstebuketten du ser over.

Det er veldig hyggelig at de setter pris på min innsats gjennom fem år. Jeg blir ydmyk og takknemlig. Jeg kommer uten tvil til å savne dette arbeidet og jeg tar med meg utrolig mye kunnskap og erfaring som vil komme meg til nytte nå og senere i livet. Jeg har fått vært med på utvikle en unginnsats i organsisasjonen og deltatt i mange diskusjoner og debatter om unge mennesker vilkår i livet.

Jeg kommer sikkert tilbake til politikken og fagforbundet. Dette er bare en pause, men det neste året er det skade og skole som skal få fult fokus, uten at jeg får dårlig samvittighet.

Hvor lenge var Adam i Paradis?

Det passer bedre å si; hvor lenge var Eva Beate i paradis?

Jeg har nemlig vært der. I paradis. Jeg er overbevist om at det var paradis for det føltes veldig sånn. Jeg fikk dessverre ikke være der så lenge, men jeg nøt hvert minutt.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Oct 6, 2012 at 12:38am PDT

Jeg har startet opp på Smertepoliklinikken. Det hele skjedde veldige fort. Mamma ringte de for meg klokka 12:05 på mandag. De ringte meg tilbake ca. 20 minutter senere og klokka 13:15 stod jeg på sykehuset. Heftig fort - det var liksom ikke helt den mandagen jeg så for meg da jeg la meg kvelden før.

Uansett - på Smertepoliklinikken tryllet de litt. Ikke med magi, men med tradisjonell lokalbedøvelse. Tre sprøytestikk rett inn i kneet, fem minutter og vips så var jeg i himmelrike og der fikk jeg være i 24 timer. Jeg ble smertefri. 100% SMERTEFRI! Det var fantastisk, selv om kroppen kollapset av å få litt fri.

Idag er jeg tilbake der jeg var før mandag når det gjelder smerter. Jeg har mye smerter. Ingen av fysioterapeutene ønsker å trene. Nye tanker og muligheter neste gang på Smertepoliklinikken.

Skaden uke 39

Jeg har funnet ut at skaden like greit kan oppsummeres i et innlegg. Noen uker skjer det mye. Andre uker skjer det lite. Jeg er fortsatt... Nei, jeg er mer frustrert nå en noen gang, samtidig ser jeg muligheter. Tror jeg.

Kontroll hos spesialisten:
Jeg var på ny kontroll hos spesialisten på sykehuset på tirsdag. Det kom ikke noe sånn nevneverdig ut av det. Vi konkluderte med at forrige plan ikke har fungert, at smerter ødelegger for absolutt ALT og at det ikke finnes så mange løsninger å ta av lenger. Løsningen ble dermed smertepoliklinikken. Det ligger trolig i navnet, men på smertepoliklinikken så har de god peiling på smerter. Jeg skal smertelindres og så skal jeg trenes. Ja, for jeg skal ikke "trene" - folk skal kontrollere treningen min fullstendig i mange uker. Nesten på samme måte som man trener og dresserer dyr...

Fysioterapi:
Denne uken har det vært lite trening. Fysioterapeutene mine (de to med ansvar og en tredje en) synes liksom det ikke er vits å trene når jeg har så sinnsykt vondt. De synes ikke det er riktig å påføre meg mer smerter og lidelse. Smarte folk sant? Takk! - men da blir jo jeg frustrert fordi det er jo denne treninga som er så viktig for å få ting til å gå FREMOVER! Sykehusfysioterapeut S har derimot stått veldig på for å få meg raskt inn til smertepoliklinikken. Hun synes ikke jeg skal vente for lenge, så hun gikk bort å snakke med deg og ba dem prioritere meg! ;-) Av fysioterapeuter er det både skepsis og optimisme til den nye planen - men vi har blitt enige om å gi smertepoliklinikken en sjanse.

Smertepoliklinikken:Tankene rundt smertepoliklinikken er mange og de tar til tider litt overhånd. Det viktigste nå er å komme igang - og se hva dette kan gi meg. Jeg har jo noe litt kunnskap om smertebehandling fra før - da jeg har jobbet ved ortopedisk sengepost hvor mange av pasientene hadde kroniske smerter. Jeg har sett hvordan de smertebehandles. Det er ikke alt som gir meg en god magefølelse.

Så det var skaden denne uken. Jeg passerte datoen åtte måneder siden jeg ble skadet.

Jeg var forresten hos fastlegen for å ta en blodprøve gen-test forrige uke fordi jeg måtte testes, og tok i samme slengen kolesterol og blodsukker. Greit å følge med på når en både er litt for stor og sinnsykt inaktiv pga denne skaden, men gledens nyhet så spiser jeg sunt og godt - for verdiene mine var perfekte! Lite fett i blodet her ja, og ingen diabetes. Ingen bekymring for det heller. Deilig altså! :-)  Gen-testen var forresten også negativ eller normal om du vil.

Smertepoliklinikk

Jeg skal på Smertepoliklinikk. Jeg skal til vurdering og behandling på en avdeling hvor de har peiling på smerte. Skikkelig peiling på smerte! Jeg skal smertebehandles, og så skal det trenes! Sakte, men utålmodig.

Så da er jeg vel på vei til himmelen?

Jeg er ikke det. I stedet for å tenke at dette skal bli fantastisk og endelig skal jeg bli kvitt smertene som plager meg så fælt, så tenker jeg destruktive tanker. For eksempel "hva skjer den dagen jeg ikke lenger skal være ved smertepoliklinikken eller bruke medisiner for smerten?". Jeg har jo tross alt erfart at å være godt smertelindret og godt rehabilitert IKKE betyr friskmelding. Tydeligvis. Eller så tenker jeg "hva skal være annerledes nå?". Jeg har tross alt vært godt smertelindret og trent godt uten at det ser ut til å ha hatt god effekt og jeg har falt drastisk etter avslutning med smertebehandling. Det er jo erfaringen siste seks uker.

Jeg er sliten. Jeg er lei. Dette har jeg sagt lenge, men det virker som skalaene stadig kan knuses. De siste ukene har frustrasjonen økt over tålmodigheten, og det gjør det vanskelig å akseptere langvarige løsninger. Jeg ønsker liksom den enkleste veien ut - selv om den overhode ikke finnes. Dette er faktisk den enkleste veien av de veier man kan velge blant. Frustrasjonen og de negative tankene styrkes også av tanker som arbeidsavklaringspenger, tanken på å måtte utsettes studiene/praksis enda noen måneder (kanskje et år?), tanken på ikke å jobbe på enda tre - fire måneder. Jeg har allerede gått i åtte måneder, og mentalt sett har jeg vært klar for å jobbe igjen siden februar.

Jeg kan trøste med for den som leser dette at de destruktive tankene er på retrett. Jeg har rundt meg fysioterapeuter og leger som tror meg og fysisk ser at jeg sliter. Det er helt klart en avgjørende faktor for et godt samarbeid, og vilje til samarbeid. Det er ingen tvil om at alle de tre fysioterapeutene og spesialisten har trua på smertepoliklinikken og dens evne til å hjelpe meg, og dermed så får også jeg større tro på det.

Det hjelper også på motivasjonen og optimismen (og tålmodigheten) at sykehusfysioterapeuten har hjulpet til med å få smertepoliklinikken til å prioritere meg. Vi håper på raskt svar og har trua på å få det. Det er jo ingen hemmelighet at fysioterapeutene er både frustrerte (over manglende evne til å gjøre noe som helst) og utålmodige (i frykt for at jeg skal stivne fullstendig).

Jeg skal finne frem til enden av regnbuen. Smertepoliklinikken skal bli min gud. De skal skape for meg magi og mirakel. Man kan altså komme til et punkt hvor man ikke tror på det smertefrie. Jeg er visstnok kommet et stykke tett innpå der, men samtidig har jeg mål for fremtiden som krever styrke, utholdenhet og et fungerende kne. Jeg har altså ikke gitt opp.

Livet er sårbart

Du er supermann, Pål Strand.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Oct 3, 2012 at 2:24am PDT

En av mine absolutt favorittspillere i all den tid jeg har vært Lillestrømsupporter er Pål Strand. Utrolig fin fyr - omgjengelig og real, som spilte 8 sesonger i Lillestrøm. Det var derfor med sjokk jeg leste nyheter på at han hadde falt om med hjertestans på trening (spiller nå for Raufoss) og ligger i respirator på Ullevål Sykehus.

Det får en til å tenke. Livet er sårbart. Jeg synes det har vært skremmende hvordan det virker som flere og flere innenfor idrett faller om med hjertestans / hjertesykdom.

Nå krysser jeg fingrene for Pål og at han kommer seg igjennom dette uten varig mén.
Fotballen i seg selv blir uviktig i et slikt øyeblikk.

Sånn går no ... skaden.

Igår hadde jeg time på sykehuset, til fysioterapeuten.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Sep 6, 2012 at 2:23am PDT

Det gikk så som så. En og en halv time på å finne frem til øvelser som kan fungere og få ting til å gå (saaaakte) fremover. Det var to fysioterapeuter som grublet sammen, og løsningen ble: ... vel ingenting. Vi fant ikke de øvelsene. Det vi fant var alle de øvelsene som IKKE fungert, som var smertefulle og "katastrofe".

Jeg reiste inn på sykehuset med smertescore på 2, og reiste ut igjen på smertescore 10. Begge på en skala fra 1-10.  Det var halvannen time med virkelig helvette. Det var forsåvidt greit - for de får muligheten til å utrede og finne frem til svar. Frustrasjonen er at de ikke finner svar. Fysioterapeuten var forresten ærlig på at de (spesialisten og fysioterapeutene) står litt fast.

Det som er betryggende er at både spesialisten og sykehus-fysioterapeuten tror meg på min smerter. Jeg hadde visst virkelig sett både utslitt og dratt ut i trynet da jeg var der forrige uke. Det så takk og lov litt bedre ut denne uken, men det er ikke så rart ettersom jeg er generelt bedre smertelindret. Dessverre ikke som før på samme medisin, men bedre enn det var foregående fire uker.

Litt nerd?

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Sep 11, 2012 at 9:38am PDT

For å ha litt å finne på, så gjør jeg noe jeg elsker å gjøre. Jeg leser fag. Jeg elsker mitt fag. Det er kanskje ikke så rart, men med denne skaden har interessen for smerte og smertefysiologi økt. Derfor gikk jeg løs på en lærebok om smerter. Jeg leser den rett og slett fra perm til perm. Litt nerd kanskje? ;-)

Det er viktig å opprettholde og oppdatere seg på fag, selv om jeg verken jobber eller går skole.

Oppsummering Ahus

Jeg er fornøyd og litt misfornøyd med timen på Ahus idag...
eller jeg er ikke misfornøyd, men usikker og utrygg på enkelte elementer.

Jeg blir trodd!
Det finnes mange leger i denne verden, som virkelig ikke hører på pasienten. Jeg har vært usikker på om overlegen også har vært der, fordi det har virket slik pr. telefon. Idag når han så meg og så responsen min på øvelser, forstod han at dette er vondt! Det er så viktig å føle at man blir sett og hørt. Idag følte jeg at jeg ble trodd.

Ny medisin - mot nervesmerter
Det stilles spørsmål ved om dette er nevropatiske smerter og dermed har jeg fått en medisin som skal hjelpe mot det. Dette er det nye tiltaket - et håp om at det kan funke.

Gammel medisin på nytt
Jeg har jo tatt tidl. betennelsesdempende medisin som har fungert kanon. Jeg ble tatt av den 10. august, men idag ble jeg satt tilbake. Jeg er ikke helt komfortabel med det, ettersom jeg føler den har lurt meg alt for lenge. Jeg skjønner ikke (i etterkant av timen på Ahus) hvordan den nå skal være et underverk eller hvordan den fungerer annerledes.

Ny strategi på fysioterapi
Jeg skal kutte ned mengden på fysioterapi hos min faste eksterne fysioterapeut, og erstatte 1x i uka hos henne med fysioterapi hos fysioterapeut på sykehuset. Det gjør det mulig å følge den nye planen litt tettere. Jeg skal forresten gå til samme fysioterapeut på sykehuset, som jeg hadde da jeg lå innlagt. Veldig ålreit person, men skikkelig tøff. Det er kanskje det som trengs.

Tettere oppfølgningJeg har en fastlege som er åpen og ærlig på at hun ikke har mye å bidra med rundt denne skaden. Hun er ganske fersk i faget, så jeg synes det er fair. Det gjør at sykehuset følger tettere opp, og legger ikke ansvaret over på fastlegen. Jeg skal tilbake til kontroll hos overlegen om ca. tre uker, samt at jeg skal gå til fysioterapeut 1x uka.

Totaltsett fornøydJeg har ikke peiling og derfor prøver jeg de forslag som foreligger. Det eneste jeg er sikker på er at jeg kan ikke leve med de smertene som jeg har hatt - og det forstod både fysioterapeut og overlege.  Dette blir en skikkelig tålmodighetsprøve - og jeg kan se mot januar / februar før jeg er nær noen friskmelding. Hvis denne planen funker da - vel og merke.

Oscarsborg

Jeg forsøkte å reise ut på tur fra fredag til lørdag.
Jeg trengte å komme meg ut og jeg var påmeldt på kurs disse to dagene.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Sep 7, 2012 at 7:39pm PDT

Turen gikk til Oscarsborg Festning. En plass som virkelig ikke er tilrettelagt for krykkebrukere.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Sep 7, 2012 at 7:41pm PDT

Etterpåklokskapens navn burde jeg kanskje ikke reist, men gjort er gjort. Det var smertefult og lite søvn, men det var også frisk sjøluft, historiske omgivelser og fantastisk utsikt. Nydelig vær var det også.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Sep 7, 2012 at 7:37pm PDT

Resten av helgen skal brukes til å hente inn krefter. Det blir spennende og utfordrende uke, så det gjelder å være best mulig rustet.

Skadeoppdatering

Livet mitt står stille. Jeg har ingenting å forholde meg til. Bare skaden og smerten...

Jeg kan ikke ligge på ryggen med benet i strekk. Jeg kan ikke sitte vanlig på en stol. Jeg kan ikke stå oppreist og lage middagen eller frokosten min. Jeg kan ikke gå i trapp. Jeg kan ikke gå overhode. Jeg kan ikke trene. Jeg kan ikke kjøre bil. Jeg kan ingen av disse tingene - uten at det gjør meg vondt. Meget vondt.

Jeg gjør det - det meste av det - fordi jeg er dum. Jeg har hatt trua litt for lenge på at dette skal gå bra. Jeg har slitt ut meg selv - og nå har jeg fått nok.

Jeg var på fotballkamp i helgen. To timer med min store lidenskap - som et forsøk på å få noe annet å tenke på. Det gikk sånn nesten fint. To timer - sittende på rompa - ga meg på en smerteskala fra 1-10 smerter helt på nivå 10-11. Ikke en gang min stillesittende lidenskap gir meg pause.

Jeg har vondt. Jeg har veldig vondt. Jeg er plaget og det koster meg ufattelig mye krefter. Jeg tilbringer snart mer tid i senga mi enn utenfor, fordi jeg i senga er best og mest smertelindret. Det koster i seg selv. Jeg har forsøkt ved gjentatte forsøk å få spesialisten til å gjøre noe. Til nå har det skjedd lite...

Treningen går dårlig. Fryktelig dårlig. Fysioterapeuten min er bekymret og jeg tror virkelig hun ikke liker det hun ser. Jeg liker det ikke jeg heller. Jeg sliter mer og mer med å forstå at treningen alene er løsningen på smertene og skaden. Jeg forstår at trening er en stor og viktig brikke i rehabiliteringen, men ikke slik ståa er nå. Ikke som eneste tiltak alene.

 

Jeg er kanskje "voksen" - men Ole Brumm gir meg fortsatt trøst...!

Den siste uken har jeg hatt en SKIKKELIG psykisk knekk. Den kom på minutter og satte seg skikkelig fast. Jeg trengte et døgn helt alene. Et døgn i senga. Jeg maktet ikke å spise. Jeg maktet ikke å drikke. Jeg lå for det meste å gråt. Jeg taklet ikke mer.

Jeg har kommet meg over det verste - men lysten til å gi opp er faretruende stor. Jeg prøver etter beste evne å holde den unna. Igår tok jeg - helt på egenhånd - grep ved at jeg startet opp ved behov på den ene medisinen spesialisten kuttet ut. Jeg fikk støtte i det valget fra både fysioterapeut og fastlegen. Jeg tror ikke spesialisten støttet valget mitt - for kun timer etter at han fikk beskjeden, fikk jeg time på sykehuset. Allerede til mandag.

Det er vel kanskje håp?

Bildene er lenket

Strømsgodset - Lillestrøm

Dette innlegget henger litt etter.
Lillestrøm tok turen til Drammen på lørdagen som var. En kamp som fortjener et helt eget innlegg selv flere dager forsinket.

Først litt fakta:
Strømsgodset var før denne kampen serieleder. De lå på 1. plass i Tippeligaen.
Strømsgodset var før denne kampen ubeseiret hjemme (8 seire, 1 uavgjort, 0 tap).
Lillestrøm var før denne kampen ubeseiret på 6 kamper (3 seire, 3 uavgjort, 0 tap).

Denne kampen er så god, at den fortjener et eget innlegg. Ja, for dette var en kamp som det virkelig svingte av. Spillet var det så som så, og Lillestrøm hadde noen hint av sine svakheter. Frustrerende, men samtidig var det noe som stemte. Dette ble en målfest og fantastisk spenning. Det ble scoret totalt seks mål (to på straffe), tre til hvert.

Dessverre, kom også dommeren i fokus denne gangen. Jeg mener det var en del tvilsomme dommeravgjørelser, som igjen utgjorde en stor forskjell på resultatet. Eksempelvis fikk Strømsgodset en straffe, som de absolutt ikke skulle hatt.

... men når man frykter tap og får uavgjort. Jeg kjente meg godt fornøyd egentlig, selv om det alltid smaker bedre med tre poeng fremfor ett. Det var mye godt å ta med seg fra denne kampen, og litt som bør justeres på.

Btw. Petter VM gjør det BEDRE som kaptein enn Frode K. Fortsatt ubeseiret med Petter som kaptein! Just sayin'

I kveld venter Fredrikstad hjemme på Åråsen.

Det gode i hverdagen

Det blir ikke så ofte mellom innleggene om dagen.
Det skyldes vel det faktum at hjernen regelrett kutter ut når den er sliten. Det må liksom en vis form for kreativitet til for å holde en blogg gående. Jeg er utslitt - kropp og sjel er sliten. Det å leve med smerter er det mange som gjør, men det å leve med smerter og VITE at det finnes alternativer som ikke er testet ut for å få det bedre (enda) gjør det liksom litt verre. Man klarer ikke å akseptere at dette er livet. Jeg prøver - for hvis dette er livet, så vil alt som kommer være en opptur!

Uansett, mye tungt om dagen. Det er derfor på høy tid å bruke hjernen til å trekke frem det som faktisk er positivt.

1. Jeg har fantastiske, gode støttespillere i familien - som støtter oppom og kjemper sammen med meg.
2. Jeg har god støtte og "heiagjeng" blant alle rundt meg.
3. Jeg har tidenes kuleste støttegjeng her på bloggen - Dere er gull<3

4. Jeg har et godt tverrfaglig team - som samarbeider og som hjelper på med riktig og viktig fokus.
5. Jeg går hos en dyktig spesialist på Ahus - trolig en av Norges fremste eksperter på min type skade.

6. Jeg har ikke gitt opp og frisk skal jeg bli. I helgen drømte jeg om at jeg en dag skal sykle Birken!
7. Jeg har fått sansen for trening, og er overbevist om at jeg kan bli slank og sunn! 

8. Jeg har tid og anledning til å drive med hobbyen min.
9. Jeg har, ved å være sykemeldt, fått tid til en ny hobby; hage og blomster. Jeg er blitt flink!

10. Jeg har bare 10 uker igjen til jeg er ferdigutdannet sykepleier!
11. Jeg bor på småbruket - familiestoltheten i mitt hjerte. Jeg elsker det!

11 punkter på at livet faktisk har sine gode sider også, selv i en hverdag hvor ting er tungt og vanskelig. Jeg har grunn til å kunne smile når jeg våkner opp og ser meg selv i speilet. Det kan faktisk hjelpe på evnen og motivasjonen til å kjempe videre, når man starter dagen med et smil. Det er verdt et forsøk - hver eneste dag!

De statusoppdateringene som ikke syns

• Denne skaden begynner å bli farlig tung og ufattelig frustrerende.

• Treningen er et sant mareritt. Grenser for hvor vondt det skal være. Dette kan bare ikke være normalt.

• Merker en form for misnøye med ikke å kunne smertelindre sterke smerter! Dagens innsats på trening straffer seg hardt ikveld. Kjemp, stå på!

• Overlegen kjører beintøff linje. Riktig - ja trolig, men ufattelig slitsomt, mentalt tungt (!), og SMERTEFULT!

• Fortsatt smertestillende FORBUD! Faen.

• Det er ikke det at det er verre enn før operasjonen, men det er sannelig ikke langt unna.

• Hvis livet før operasjonen var i smerteskala 1-10 på 12, så nærmer livet mitt seg nå mot en 8,5-9.

• Det er så deilig når man bruker 2-3 timer på å sovne, for deretter å våkne opp hver 2-3 time igjennom hele natten.

Jeg har en faen i meg. Jeg har IKKE gitt opp.
Jeg er bare så sliten. Jeg er trøtt. Jeg er utmattet og det koster enormt mye. Jeg kjemper mot smerter. Jeg kjemper mot tunge tanker. Jeg kjemper mot tårer og frustrasjon. Jeg har tro på å bli frisk - og jeg vet det tar tid, men jeg klarer ikke å komme igjennom om det skal koste meg så mye krefter som det gjør idag.

Jeg ringte overlegen og snakket med han. Han står fast med å trene på disse smertene. Ikke bruke smertestillende som faktisk smertelindrer de smertene jeg har.  Avvente resultatet fra MR. Han forstår det er vanskelig, men jeg vet ikke om han forstår hvor vondt det faktisk er. Det er kanskje ikke fult så rart -  kroppsspråk sier mer om smerter enn hva jeg klarer verbalt.

MR-timen er flyttet frem.
Den er flyttet frem til IMORGEN - torsdag! TRE uker tidligere!
Jeg måtte jo avslutte dette innlegget med litt positivitet da i det minste...

Hvor ligger målstreken?

Denne bloggen er litt som en dagbok.
Jeg trenger et sted hvor jeg skriver ned det jeg føler for å skrive ned. Jeg skriver for min egen del. Jeg føler for å sortere tankene mine - det begynner å bli litt for mange av de. Jeg har behov for det akkurat nå. Jeg håper ikke det kjeder dere som legger igjen de koseligste kommentarer som virkelig, VIRKELIG, hjelper på humør og vilje. Jeg er evig takknemlig!

Dette har vært min hverdag siden fredag:

• Jeg sluttet på medisiner. Jeg fryktet smerter og håpet på mirakler. Jeg fikk smerter. Jeg trakk det kortet strået.

• Det sies to skritt frem og et tilbake. På treningen har vi nå tatt to skritt frem og 17 uker tilbake. Back to basics. Du kan si hva du vil - men noe større nederlag tror jeg faktisk ikke jeg har hatt i denne skaden. Foruten å få den da selvfølgelig.

• Jeg skulle prøve tredemølle (spesialistens ønske) - 5 minutter og være fornøyd. Jeg klarte 2 minutter og gråt av intense smerter og FRUSTRASJON.

• Spesialisten ønsker avlastning og ikke medisiner. Så vi jobber med avlastning og ikke medisiner. Det betyr krykker igjen for å inneha en vis kontroll over smertene. Hvis treningen var det største nederlaget, så er dette enda større.

• Jeg har gjort gode investeringer - som skal hjelpe. De skal!

Radiologen har gitt meg HØY PRIORITET på MR. Det er FANTASTISK - skaden tas alvorlig, men allikevel seks ukers ventetid. Takk og lov har vi fått den frem til bare fire uker - kortere kan det bli. Håp, be, gjør hva dere kan for at noen avbestiller sin time om en uke eller to - seinest.

• Jeg er sykmeldt i ytterligere fire uker. Flott - jeg som var SÅ nære med å komme tilbake i jobb.

• Jeg fungerer ikke som før hjemme. Jeg har vondt av å stå opp. Jeg har smerter av å gå fra soverom til kjøkken. Jeg har sykt vondt når jeg sitter i bilen for lenge (benet i bøy). Jeg kan ikke stå oppreist å lage middagen min uten smerter. Jeg gjør det allikevel - i et sterkt forsøk om å kjempe meg over.

• Frustrasjonen har nådd en topp, nok en topp, og jeg skjønner ikke at det finnes flere topper. Det mentale delen av meg er utslitt og litt ute av kurs. Jeg forsøker ihvertfall å finne ting som får meg på andre tanker.

• Vi ANER ikke hva vi skal gjøre med disse smertene. Jeg prøver å være flink til å bruke krykkene. Jeg spiser paracet, som er det smertestillende medikament jeg kan bruke, som sukkertøy føles det ut som. Mamma skal ringe spesialisten. Det vurderer fastlegen å gjøre også.

Spørsmålet vi alle stiller oss - jeg, mamma, fastlegen og fysioterapeuten:
Hvordan skal Eva Beate komme seg igjennom frem til kontrolltime hos spesialisten?

Lillestrøm - Hønefoss

Jeg er sint pga. denne kampen.
Vi skulle ha vunnet, men dommeren (linjedommeren) manglet brillene sine, så det ble bare uavgjort.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jul 28, 2012 at 8:52am PDT

Egentlig kunne laget ha ordnet det selv, for de hadde en dårlig dag. De burde ha hatt en god dag.  Sånn sett er det "rettferdig" med uavgjort. Det er ikke rettferdig at dommeren skal avgjøre kampen på tull og svada. TULL OG SVADA.

Fint vær
1 poeng.
2 - 2.

Ok pakke.