Til lading

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jan 29, 2013 at 8:22am PST

Jeg var hos ortopeden igjen igår. Timen hvor det handlet om enten eller. Tre måneder har gått siden noen iverksatte et behandlingstiltak sist. Ortopeden iverksatte et nytt et igår. Operasjon. Jeg skal opereres på nytt og kneskjellet skal stabiliseres og flyttes litt. Det er ihvertfall planen eller utgangspunktet. Jeg har i grunnen fått det slik jeg ønsket.

Allikevel føler jeg meg tom. Jeg er ikke spesielt entusiastisk. Det valget om å gjennomføre denne operasjonen føles helt riktig, og inngrepet i seg selv skal være enkelt og greit. Det er allikevel så utrolig mye usikkerhet - eller uvisshet. Det var mye mellom linjene til ortopeden igår. Bare så det er sagt - det som ble sagt mellom linjene er det helt vanlig ikke trengs å bli sagt. Problemet er bare min mammas erfaringer og mine egne om systemer og rutiner innenfor helsevesenet, som ga oss mer informasjon enn det som er nødvendig å gi.

Det kan ikke gis garantier. Faktisk var ortopeden veldig tydelig på at det kan bli verre enn det er og at prosessen fra nå av vil bli langt tøffere enn prosessen har vært til nå - uten at jeg skjønner at det er mulig. Det vil ta minst et halvt år før man kan si om operasjonen har vært vellykket. Akkurat nå føles det evig lenge (vi snakker AUGUST), men det kan hende det hjelper veldig å bare komme igang og føle det skjer noe. Jeg har vel havnet i et slags vakuum eller boble, hvor verden går ekstremt sakte.

Vi får se. Operasjonen kommer forhåpentligvis raskt og skal gjennomføres av to overleger med mye erfaring på både bruskskader og patellaluksasjoner! I gode hender med andre ord. Det er jo betryggende!

Det er akkurat den helgen...

Det er de dagene her. De samme datoene. Den samme helgen. Nøyaktig et år har gått. Eksakt på minutter, timer og dager. For nøyaktig et år siden så var en søt, uskyldig jente på fest sammen med de beste kollegene. Et forsinket julebord. Livet smilte - hun hadde en flott jobb, en flørt på gang, flyttet hjemmefra, og var inne i det siste semesteret på sykepleien. Hun hadde det helt fantastisk.

Så - rundt kl. 01:00 mens festens deltagere rocker rompa på dansegulvet faller jenta. Hun bare ligger der og puster tungt! Nesten som om hun gjennomgår en fødsel, visstnok, men neida, hun har bare så ekstremt vondt i beinet. Kneet spesielt. De andre jentene hjelper henne opp i sofaen - det går fint. Adrenalinet funker godt akkurat nå. Hun er omringet av sykepleiere, hjelpepleiere og pleieassistenter, men hun kommer seg ikke videre. Sjåføren hennes dukker opp, men det er ikke sjanse for at hun kommer seg ut i bilen hans. 1 - 2 - 3 ganger ringes det til AMK 113 og på tredje forsøk blir ambulanse rekvirert.

Jenta har drukket og er godt snakkesalig. Humøret fortsatt på topp. Det kan virke som hun der og da ikke er så særlig smertepåvirka, men det er en sterk kombinasjonen av alkohol og adrenalin tilstede. Ambulansen kommer. De får henne ikke opp fra sofaen hun sitter i. Det gjør alt for vondt. Hun hyler. De beslutter å gi morfin. Først 2,5 mg. Ingen effekt. Så 2,5 mg til. Fortsatt ikke god nok effekt til å få henne over på båra som står rett ved siden av henne. Så 2,5 mg til. Nå - nå klarer de det, selv om jenta har lyst til å hyle ut. Mulig hun gjør det også.

De triller jenta på båra ut i ambulansen og setter kursen mot sykehuset. Hver eneste lille dump på veien gjør vondt. Jenta får 2,5 mg morfin til uten at hun føler det hjelper. Jenta feller noen tårer. Alkoholen er på vei ut. Det samme er adrenalinet. Smertene blir stadig sterkere og hukommelsen fester stadig tak i mer og mer av det. Jenta ringer hjem - og vekker både mor og far. Begge to vil møte henne på sykehuset. På sykehuset blir jenta blir trillet rett til røntgen. Bildene viser ingenting. Den kliniske undersøkelse er smertefull, men gir ingen klare funn. Jenta blir skrevet ut.

Nødvendige papirer gjøres istand, veneflonen fjernes, pappaen henter bilen og jenta blir trillet ut til utgangen. Nå skal hun av båra. Hun HYLER. Hun HYLER så høyt at alle på minst 100 meters avstand hører henne. Legen som skrev jenta ut står og ser på, før hun uttaler: "Det ser ikke ut som det der går". Jenta blir lagt inn igjen og kjørt på observasjonsposten / Akutt24. Sykepleieren må legge inn ny veneflon. Målet er nå å smertelindre henne i noen timer såpass sterkt at hun kommer seg opp og hjem om morgenen samme dag. Jenta reiste hjem først fire dager senere.

... og den jenta det var meg!

Det har altså gått et år siden historien over fant sted og er egentlig bare et lite avsnitt i en lengre historie. Jeg tenkte å si et lengre eventyr, men et eventyr vil jeg ikke påstå at det har vært. Jeg har jo fått oppleve manglende fremgang til stor fremgang til enormt tilbakeslag og tilbakeslaget er det ingen som klarer å rydde opp i. De har ihvertfall ikke klart å rydde opp i det enda.

Så var har egentlig skjedd det siste året?

Det siste året har jeg:

- vært inneliggende pasient på sykehuset i 4 døgn.
- vært sykmeldt i 52 uker sammenhengende.
- fornyet sykmeldingen min 14 ganger.
- mottatt 19 sykepenger-utbetalinger fra NAV.
- vært på røntgen 5 ganger - 2 vanlig røntgen, 1 MR og 2 CT.
- vært til time hos ortopeden min 5 ganger.
- hatt en operasjon
- hatt 58 timer hos fysioterapeuten min eksternt
- hatt 2 timer og flere møter med fysioterapeuten min på sykehuset
- vært til time 2 ganger hos anestesilegen.
- fått 7 behandlinger ved Smertepoliklinikken.
- hatt nærliggende 40 turer med taxi / pasientreiser.
- hatt frikort (egenandeler) i 10 av 12 måneder.
- vært og er i en 18 mnd lang permisjon fra studiene mine.

Jeg har tatt eller fått:
- 20 sprøyter med Fragmin
- ca. 1500 tbl med Paracet á 1 gram (=1,5 kg virkestoff)
- 260 tbl hurtigvirkende Nobligan
- 280 tbl langstidsvirkende Nobligan
- 156 tbl Voltaren
- 28 tbl Lyrica
- 30 tbl Neurontin
- 150 tbl Sarotex
- 3 behandlinger Xylocain (lokalbedøvelse) intravenøst
- 1 injeksjon med kortison

Akkurat nå handler det om:
- timen jeg har hos ortopeden tirsdag 29. januar. Da er det enten eller.
- svaret på søknaden om arbeidsavklaringspenger hos NAV.
- vedlikehold av de muskler som lider av feilbelastning.
- at jeg allerede har betalt nok til staten for 2013 og mottar neste uke frikort.

Fremtiden viser pr. idag at jeg:
- har minst seks måneder opptrening før jeg er frisk nok til å jobbe (fra opptreningen starter).
- trolig ikke oppnå 100% samme funksjon som før jeg ble skadet.

Et år har gått - og jeg har fortsatt en god innstilling. Jeg kunne ha gitt opp. Jeg kunne ha gitt faen, men det har jeg ikke fordi jeg har ikke tenkt å leve det livet jeg har nå. Jeg skal tilbake der jeg var før jeg ble skadet og jeg vet jeg vil klare det!

Et steg lenger

Takk til alle som krysset fingrene for fortgang.

Jeg var som sagt på sykehuset for en uke siden og ble henvist videre til CT for å ta noen røntgenbilder. Henvisningen bruker noen dager mellom ulike ledd før den ender opp hos den helsesekretæren som setter opp timene. Mamma ringte henne igår (onsdag) ettersom det er mamma som tar alle slike telefoner for meg. Det hjelper alltid å snakke med folk for at de skal forstå situasjonen - da det ikke er alt som er forklart så godt i journalen.

Det var en veldig hyggelig dame på "timekontoret", som forstod situasjonen. Henvisningen hadde ikke fått spesielt høy prioritet, men det gjør ingenting når jeg får time dagen etter. Så jeg var på Ahus idag og tok de aktuelle bildene. Flott, ikke sant? Det neste steget nå er time tilbake hos ortopeden igjen for å avgjøre skjebnen videre.

Når tre egentlig er fire

Jeg har vokst opp som eldst i en søskenflokk på tre. Jeg har en lillesøster og en lillebror. Slik har det vært i henholdsvis 18 - snart 19 år, fra det året broren min kom til verden. Det har vært virkeligheten, oppveksten, men på papiret har det ikke vært sånn. Sånn biologisk sett har det ikke vært sånn. Det finnes fler av oss der ute som har arvet pappas gener. Det er nemlig slik at pappa har en datter fra et tidligere ekteskap. En storesøster som er åtte år eldre enn meg og som finnes der ute. Helt frem til 2002 var det sånn: en søster "der ute".

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Dec 24, 2012 at 7:52am PST

I 2002 tok hun kontakt. Hverken pappa eller andre i vår familie har hatt kontakt med henne siden hun var liten, før denne ene dagen i desember 2002. Det var en helt ny verden - utrolig vanskelig å beskrive, men en del av meg fikk plutselig en ny tilhørighet. Stolthet. Glede.

Det ble ikke så enkelt og de siste 10 årene har vært vanskelige. Kontakten og forholdet mellom henne og oss har vært vrient, og til tider fraværende. Det er ingen selvfølge at ting klinger perfekt etter så mange år. Den siste tiden har allikevel kontakten mellom henne og meg tatt seg opp og føles ny. Annerledes. God. Facebook folkens - underverker. Jeg setter veldig pris på denne kontakten. Igjen kjenner jeg på tilhørigheten, stoltheten og gleden. Det er også nemlig slik at jeg ikke bare har en storesøster. Jeg har også tre skjønne nieser - som jeg er stolt av. Akkurat så stolt at et bilde av de har hengt på veggen i mange år.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Dec 22, 2012 at 7:28am PST

Til jul fikk jeg på døren en blomsterhilsen fra denne fine familien og det var dette som fikk tankene mine til å vandre igjen - og det som da har blitt til dette blogginnlegget. Det var en utrolig hyggelig overraskelse.

Man kan si hva man vil, men uansett hvor vanskelig eller tøft vi har hatt det, så er alltid blod tykkere enn vann og innerst inne i mitt hjerte har jeg en søster og tre nieser. Ja, til og med en svoger - i tillegg til de to kjære søsknene jeg har vokst opp med. Familien til storesøster vil alltid bety noe for meg og vil alltid være en del av meg. Uansett hva som måtte (eller helst ikke måtte) komme imellom oss.

Hos ortopeden

Det nye året er her og ortopeden tilbake på jobb. Deilig igrunn. Nesten koselig å se ham igjen, men bare nesten. Aldri noe kult å være pasient på sykehus, og gå igjen.

Så hva skjer nå? Jeg sliter litt med å være sikker på det svaret selv, men jeg tror jeg har kontrollen. Det er ikke så lett dette her. Det har det igrunn ikke vært på en god stund og det var vel ingen som ble sånn veldig mye klokere idag. De positive sidene ved dagens kontroll er at ortopeden tror på smertene, forstår at det er uutholdelig og enig i at vi ikke kan gi opp. Han sa selv at det ikke var aktuelt å gi opp, med egne ord.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jan 3, 2013 at 2:14am PST

Ortopeden har fortsatt min fulle tillit - det er fullstendig umulig å bli irritert på han. Han er virkelig en dyktig lege - som kan sitt fag og er alltid velbegrunnet i det han sier. Han er ikke arrogant, men lun og vennlig. Han involverer pasienten - lar meg alltid får sin mine umiddelbare tanker på det han sier/foreslår, istedet for å styre igjennom og si "this is it". Jeg føler meg som en del av det hele og han er ikke enerådig "sjef" selv om han allikevel er det. Unik type lege igrunn - sjelden man møter på slike. Det er en god tone mellom han og meg, og mamma (som nå er fast med til sykehusavtaler).

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jan 4, 2013 at 8:03am PST

Han har lite tiltak å komme med, noe som ikke akkurat forenkler situasjonen. Allikevel finnes det et alternativ og det blir nok mest sannsynlig dette. Det er ikke endelig bekreftet, men det er det eneste vi har å velge i. Det er en ny operasjon. En operasjon ortopeden selv er skeptisk til og redd for skal gjøre vondt verre. Det er en risiko for det - som det er ved alle kneoperasjoner. For min del - hvis valget står mellom ingenting og en risiko for vondt verre, så sier magefølelsen at operasjonen er valget. Jeg kan ikke frykte risikoen - da går livet mitt under.

Operasjonen vil innebære å stabilisere patella (kneskåla) ved å "stramme inn" eller "flytte" den. Jeg har ikke dette helt klart for meg enda, fordi det trengs en CT-undersøkelse (røntgen) for å avklare hvilken metode som skal benyttes. Han er mer trygg på operasjonen nå enn tidligere (selv om han fortsatt er usikker) fordi jeg har hatt flere luksasjoner og subluksasjoner senere tiden som gir sterkere indikasjon for operasjon.

Det må en CT til først. Jeg er henvist og håper å få time raskt - vi skal ihvertfall forsøke slik vi har gjort i alle andre sammenhenger. Deretter tilbake på kontroll til ortopeden - hvor det vil avgjøres hva som skjer videre. Krysser fingrene for fortgang!

Takknemlighet - for 2012

Til mamma.
Kjære mammaen min, som jeg i 2012 har vært helt avhengig av og som har vært min viktigste støttespiller i møte med norsk helsevesen. Du har ringt telefon på telefon, snakket og eller kranglet med sykepleiere, leger, fysioterapeuter, og helsesekretærer. Du har virkelig kjempet til det beste for meg. Vår felles kunnskap og kjennskap til sykehus og system, har skapt fortgang og fordeler. Man må kjempe for sin helses beste. Jeg har sluppet det alene. Du har også vært en fin samtalepartner både på det gode og det vonde som har vært. Viktig for at jeg ikke har blitt gal.

Til pappa.
Kjære snille pappaen min - som viser omsorg og omtanke. En hver klem fra deg er viktig for meg. En hver støttende kommentar fra deg har styrket meg. En hver liten krangel med deg, har vært opplysende for meg - i den utfordrende tiden som har vært i 2012. Selv om du ikke har tatt samme del som mamma, vet jeg at den dagen jeg trenger deg så er du der.

Til søsteren min.
Min personlige assistent, som frivillig har hjulpet meg med nærmest alt som mamma ikke har tatt seg av. Hun har stått for at hus og hage ikke har forfalt. Hun har kjørt meg hvor enn jeg vil reise. Hun har laget mat hver gang jeg ikke har stått oppreist. Uten søsteren min, veit jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart meg i det året som har gått.

Til broren min.
Min kjære lillebror, som er over 30cm høyere enn meg. Du er den eneste (!) garantisten for å kunne få megmtil å le. Selv på de dårligste dagene mine, hvor humøret er virkelig på bånn så får du meg til å le. Du veit nøyaktig hvordan og hva du skal si - for at smilebåndet trekkes i riktig retning. jeg aner ikke hvor tungsinnet jeg hadde vært uten dine egenskaper i nærheten.

Til Bestefar.
Min faste leser av bloggen - som jeg synes er veldig gøy, men som gjør at jeg tenker meg om to ganger før jeg skriver. Du har tatt din del i å både engasjere og glede meg gjennom praktisk forhold. Jeg evig takknemlig for de ganger jeg har fått låne bilen din, i perioden hvor jeg ikke har kunnet bruke min egen. Du veit jeg jo at er glad i å kjære bil, og at jeg nyter hvert minutt bak rattet.

Til Christine.
Min beste venninne Christine, i Stavanger. Vi snakker ikke ofte sammen, men hver gang er like innholdsfylt, gledelig og koselig. Jeg frykter innimellom at vennskapet skal ebbe ut, men hver gang tar jeg feil for ingenting har endret seg oss i mellom. Dine hilsner og ord har vært gode å ha, når ting ellers har vært tungt. Jeg er glad du kom hjem til jul, så vi fikk sett hverandre igjen og du vet at så snart jeg kan reise fly på egenhånd til Stavanger.

Til Rune.
Et viktig bekjentskap - venn - du har blitt. Takket være deg og din hjelp, så har jeg kunne ivareta og få "glede" av min største lidenskap i livet - Lillestrøm Sportsklubb. Jeg sier "glede" for sesongen har vært begredelig, men for en med LSK som livsstil spiller det ingen rolle. Jeg har fått være på stadion og tatt del i LSK-familiens oppturer og nedturer takket være deg. Takk også for båtturen i sommer - en god forfriskning!

Til arbeidskolleger.
Jeg savner jobben min. Jeg savner dere jeg jobber sammen med, brukerne, muligheten til å tenke kreativt, tenke sykepleie og hjelpe andre. Dere, som er mine arbeidskolleger har gitt meg mange gode ord, som har vært til god trøst etter festen vår i januar. Jeg ble så glad da vi møttes flere av oss sosialt i november. Etter å ha vært så lenge borte fra arbeidsplassen, var jeg redd jeg skulle falle utenfor. Det var uten grunn - for jeg ble tatt godt imot og koste meg i godt lag sammen med dere. Jeg håper fortsatt på snarest mulig friskmelding, så jeg kommer meg tilbake til Pålsetunet.

Til blogglesere.
Dere som leser min blogg, og spesielt dere som legger igjen kommentarer. Bloggosfæren har vært et nyttig og fint sted å ha vært en del av i året som har gått. Dere har lagt igjen flotte ord og kommentarer, som våde har oppmuntret, motivert, engasjert og gledet en enkel sjel. I tøffe perioder har kommentarene deres vært fine å ha. Jeg håper vi blogges i 2013.

Bildet er lenket.