Den siste måneden har vært over all forventning og det at jeg når en dag som idag er stort. Jeg tror dette innlegget vil preges av en slags følelse av sensasjon. Det kan virke kanskje en smule overdrevet, men samtidig så er det virkelig ikke det. Dagen idag er faktisk sensasjonell. Dagen idag er helt spesiell og unik, og nesten litt uforståelig. Den er stor. For veien frem til idag har vært lang og trøblete, og selv om veien fortsatt er lang, så har jeg kommet langt. Dagen idag har vært en stor målsetning en god stund. Den sier mye om hvor langt jeg har kommet og litt om veien videre. Idag skal jeg feire akkurat dette.
Alt henger sammen med alt, men jeg skal feire.
Jeg skal feire all fremgangen
Fremgangen kan oppsummeres med et eget avsnitt, men jeg har tenkt å dele det litt opp også. Fremgangen jeg har hatt frem til nå er formidabel. Den er over all forventning. Jeg vet ikke hvor godt folk egentlig forstår hvor formidabel fremgangen faktisk er, men altså... Jeg har vært ute av stand til å bruke mitt eget bein. Hver gang jeg har prøvd har det fremprovosert helt uutholdelige smerter. Jeg har vært sengeliggende. I en periode på åtte måneder lå jeg i senga mi til alle døgnets tider - fordi jeg ikke maktet å sitte oppreist eller i det hele tatt forflytte meg fra sengen til sofaen.
På fredag gikk jeg tur i skogen. Jeg forflyttet meg over 3,2 km - gjennom ulendt terreng, mellom trær og tyttebærlyng. Jeg vandret opp lange, bratte bakker og stablet beina for å komme de ned igjen også. Jeg fullførte med kun lettere smerter i leggene - bedre kjent som melkesyre. Det sier mye om hvor langt jeg nå har kommet.
Det er jo egentlig enda bedre at du ikke lener, med ditt blotte øye, kan se at jeg er skadet. Du kan ikke lenger ense det engang. Det er kun på trening at folk kan se at jeg har mange utfordringer enda, men ut over det merker du det ikke. I samfunnet generelt er det en utfordring - å være usynlig syk - men det er allikevel gull at jeg har kommet så langt at du, utenforstående menneske, ikke lenger kan se at jeg er skadet.
Jeg skal feire at jeg er så godt som smertefri
Jeg har levd med smerter jeg ikke visste var mulig. Man klarer ikke å forestille seg "verst tenkelig smerte", før man sitter midt oppi det - og da jeg trodde jeg hadde opplevd det verst mulige så toppet alt seg på nytt. Til høyder som krevde sykehusinnleggelse og så store mengder smertestillende at det er skummelt bare å tenke på. Idag er jeg smertefri. Jeg går turer i skogen. Jeg står oppreist i flere timer. Jeg sitter normalt på en vanlig stol. Alle smertene som var - er borte. Helt borte. Det lille som er idag er relatert til utrente, stive muskler og en god dose arrvev som engasjerer noen nerveceller - som hjernen tolker som smerte. Lette smerter som det lar seg enkelt behandle. Et rent drømmescenario.
Jeg skal feire suksessen jeg / vi endelig har med fysioterapien
Fysioterapeuten oppsummerte fremgangen tidligere i uken. Hun var helt tydelig på at treningen nå er kommet langt og lenger, enn noen gang før. Den forrige opptreningsfasen kom aldri så langt som der vi er nå. Progresjonen er jevn og god med stadig nye måloppnåelser. Stadig fremgang. Det er moro - både for meg og fysioterapeuten.
Hun har fulgt meg hele veien - igjennom alt. Hun har møtt store utfordringer og klødd seg i hodet på hvordan løse dem. Hun har prøvd. Hun har prøvd det ene etter det andre. Aldri vært rett for å si hva hun mener, enten det er positivt eller av frustrasjon. Endelig lykkes hun - og jeg vil anta at det er like gøy for henne, som for meg.
Fysioterapien har vært en nøkkel til mye. Jeg har funnet igjen den normale gangfunksjonen. Jeg kan gå i trapp igjen, både opp og ned med diagnonalgange (normal måte å gå i trappa på). Jeg har gjenvunnet mye styrke generelt. Jeg har fått tilbake full bøy og strekk. Den siste måneden har jeg også kommet igang med lengre gåturer, og løping. Jeg har begynt å trene eksplosiv styrke, som tilsier evnen til å mobilisere mest mulig muskelkraft på kortest mulig tid. Jeg har endelig fått implementert det siste elementet i rehabiliteringen og jeg trener nå på alt jeg må trene på.
I tillegg til fysioterapi to ganger i uken, så trener jeg minst tre ganger til i løpet av uken. Jeg prøver nå å legge inn minst to gåturer, pluss at jeg trener i basseng en gang i uken. Noe helt annet enn å ligge i senga!
Jeg skal feire hverdagsfunksjonen
Det å fungere i eget hjem er uvurderlig eller å være oppegående generelt. Man tror det ikke skal så mye til, men det krever faktisk en hel del. Det er vel her jeg har lært meg å sette pris på de små tingene fremfor bare de store. Det å mestre og evne å lage sin egen frokost om morgenen, eller bare å sette på en vaskemaskin når klesvasken begynner å hope seg opp. Jeg elsker å kjøre bil, og har savnet muligheten - som jeg forøvrig gjenvant i juli. Muligheten til å gjøre alt man har lyst til å gjøre - omtrent nesten alt. Vi tar mye forgitt - og det er kanskje først når man blir satt helt ut av funksjon at man ser de små gledene hverdagen bringer. Det er kanskje når man blir helt satt ut av funksjon at slike små detaljer blir store triumfer når man mestrer dem.
Jeg skal feire mulighetene i fremtiden
med alt det som er listet over så tør selv jeg endelig å
se på fremtiden. Jeg har med vilje ikke sett på fremtiden, fordi alt har vært et evig kaos. Uvisst. Utrygt. Ingen mulighet å forutse. Istedenfor å bli skuffet, har jeg latt være å se på det - selv om jeg aldri har lagt det helt fra meg. jeg har begynt å se på mulighetene. På studiene. På jobbingen. Plan A er klar og jeg har så smått begynt å iverksette deler av den også og i januar 2014 skal jeg videre og igang. Så lenge studier og jobb står på vent, er jeg ikke videre eller igang. Jeg tørr også endelig å tro på at jeg skal bli tilnærmet 100% frisk igjen.
Jeg skal feire akkurat dagen idag
Mest av alt - eller kanskje like mye - skal jeg akkurat idag feire den enorme milepæl jeg har nådd. Denne milepælen er stor og viktig, og sier mye om veien frem til idag og mye om veien videre fra idag. Det er kanskje vanskelig å tro, men tiden flyr. Dagen i dag er datoen for seks måneder-milepælen. Det er seks måneder siden operasjonen. Akkurat seks måneder siden intervensjonen som ga meg det jeg trengte, som fant problemet og som har gjort meg i stand til
alt det ovennevnte. Det er en stor dag - en stor dato - en viktig dato.
Jeg er idag halvveis i rehabiliteringen og det er sensasjonelt - for ingen så for seg en slik fremgang som det jeg har hatt siste seks måneder. Ingen visste om jeg ville bli oppgående i det hele tatt. Det var ingenting som tilsa at jeg skulle komme så langt som det jeg har til nå. Selv fysioterapeuten og ortopden innrømte ovenfor hverandre (og etterhvert meg) at de fryktet jeg var blitt en "knekrøpling". Operasjonen var et skudd i blinde. Nesten som å tippe tallrekka i Lotto. Et sjansespill. Det var allikevel det eneste alternativet vi hadde.
Så akkurat idag skal jeg feire og jeg skal være stolt av meg selv. Jeg har aldri gitt opp - selv om jeg har vært
farlig nære. Jeg har aldri lagt fra meg trua på å kunne gjenvinne funksjonen og evnen til å fungere normalt. Jeg har aldri lagt fra meg trua på å kunne gjenoppta alt jeg la fra meg for 20 måneder siden. Jeg gir alt og enda litt til på treningene. Jeg legger inn et ekstra gir hjemme også. Jeg er fokusert. Jeg er målrettet. Jeg er stolt av meg selv for å ha kommet dit jeg er idag.
Så idag skal det feires. Fysioterapeuten mente kake var på sin plass - og kake blir det. Seks måneder er stort. Det er rett og slett fantastisk. Hurra for milepæler. Hurra for seks måneder. Hurra for meg! :)
