Det gode i hverdagen

Det blir ikke så ofte mellom innleggene om dagen.
Det skyldes vel det faktum at hjernen regelrett kutter ut når den er sliten. Det må liksom en vis form for kreativitet til for å holde en blogg gående. Jeg er utslitt - kropp og sjel er sliten. Det å leve med smerter er det mange som gjør, men det å leve med smerter og VITE at det finnes alternativer som ikke er testet ut for å få det bedre (enda) gjør det liksom litt verre. Man klarer ikke å akseptere at dette er livet. Jeg prøver - for hvis dette er livet, så vil alt som kommer være en opptur!

Uansett, mye tungt om dagen. Det er derfor på høy tid å bruke hjernen til å trekke frem det som faktisk er positivt.

1. Jeg har fantastiske, gode støttespillere i familien - som støtter oppom og kjemper sammen med meg.
2. Jeg har god støtte og "heiagjeng" blant alle rundt meg.
3. Jeg har tidenes kuleste støttegjeng her på bloggen - Dere er gull<3

4. Jeg har et godt tverrfaglig team - som samarbeider og som hjelper på med riktig og viktig fokus.
5. Jeg går hos en dyktig spesialist på Ahus - trolig en av Norges fremste eksperter på min type skade.

6. Jeg har ikke gitt opp og frisk skal jeg bli. I helgen drømte jeg om at jeg en dag skal sykle Birken!
7. Jeg har fått sansen for trening, og er overbevist om at jeg kan bli slank og sunn! 

8. Jeg har tid og anledning til å drive med hobbyen min.
9. Jeg har, ved å være sykemeldt, fått tid til en ny hobby; hage og blomster. Jeg er blitt flink!

10. Jeg har bare 10 uker igjen til jeg er ferdigutdannet sykepleier!
11. Jeg bor på småbruket - familiestoltheten i mitt hjerte. Jeg elsker det!

11 punkter på at livet faktisk har sine gode sider også, selv i en hverdag hvor ting er tungt og vanskelig. Jeg har grunn til å kunne smile når jeg våkner opp og ser meg selv i speilet. Det kan faktisk hjelpe på evnen og motivasjonen til å kjempe videre, når man starter dagen med et smil. Det er verdt et forsøk - hver eneste dag!

De statusoppdateringene som ikke syns

• Denne skaden begynner å bli farlig tung og ufattelig frustrerende.

• Treningen er et sant mareritt. Grenser for hvor vondt det skal være. Dette kan bare ikke være normalt.

• Merker en form for misnøye med ikke å kunne smertelindre sterke smerter! Dagens innsats på trening straffer seg hardt ikveld. Kjemp, stå på!

• Overlegen kjører beintøff linje. Riktig - ja trolig, men ufattelig slitsomt, mentalt tungt (!), og SMERTEFULT!

• Fortsatt smertestillende FORBUD! Faen.

• Det er ikke det at det er verre enn før operasjonen, men det er sannelig ikke langt unna.

• Hvis livet før operasjonen var i smerteskala 1-10 på 12, så nærmer livet mitt seg nå mot en 8,5-9.

• Det er så deilig når man bruker 2-3 timer på å sovne, for deretter å våkne opp hver 2-3 time igjennom hele natten.

Jeg har en faen i meg. Jeg har IKKE gitt opp.
Jeg er bare så sliten. Jeg er trøtt. Jeg er utmattet og det koster enormt mye. Jeg kjemper mot smerter. Jeg kjemper mot tunge tanker. Jeg kjemper mot tårer og frustrasjon. Jeg har tro på å bli frisk - og jeg vet det tar tid, men jeg klarer ikke å komme igjennom om det skal koste meg så mye krefter som det gjør idag.

Jeg ringte overlegen og snakket med han. Han står fast med å trene på disse smertene. Ikke bruke smertestillende som faktisk smertelindrer de smertene jeg har.  Avvente resultatet fra MR. Han forstår det er vanskelig, men jeg vet ikke om han forstår hvor vondt det faktisk er. Det er kanskje ikke fult så rart -  kroppsspråk sier mer om smerter enn hva jeg klarer verbalt.

MR-timen er flyttet frem.
Den er flyttet frem til IMORGEN - torsdag! TRE uker tidligere!
Jeg måtte jo avslutte dette innlegget med litt positivitet da i det minste...

Hvor ligger målstreken?

Denne bloggen er litt som en dagbok.
Jeg trenger et sted hvor jeg skriver ned det jeg føler for å skrive ned. Jeg skriver for min egen del. Jeg føler for å sortere tankene mine - det begynner å bli litt for mange av de. Jeg har behov for det akkurat nå. Jeg håper ikke det kjeder dere som legger igjen de koseligste kommentarer som virkelig, VIRKELIG, hjelper på humør og vilje. Jeg er evig takknemlig!

Dette har vært min hverdag siden fredag:

• Jeg sluttet på medisiner. Jeg fryktet smerter og håpet på mirakler. Jeg fikk smerter. Jeg trakk det kortet strået.

• Det sies to skritt frem og et tilbake. På treningen har vi nå tatt to skritt frem og 17 uker tilbake. Back to basics. Du kan si hva du vil - men noe større nederlag tror jeg faktisk ikke jeg har hatt i denne skaden. Foruten å få den da selvfølgelig.

• Jeg skulle prøve tredemølle (spesialistens ønske) - 5 minutter og være fornøyd. Jeg klarte 2 minutter og gråt av intense smerter og FRUSTRASJON.

• Spesialisten ønsker avlastning og ikke medisiner. Så vi jobber med avlastning og ikke medisiner. Det betyr krykker igjen for å inneha en vis kontroll over smertene. Hvis treningen var det største nederlaget, så er dette enda større.

• Jeg har gjort gode investeringer - som skal hjelpe. De skal!

Radiologen har gitt meg HØY PRIORITET på MR. Det er FANTASTISK - skaden tas alvorlig, men allikevel seks ukers ventetid. Takk og lov har vi fått den frem til bare fire uker - kortere kan det bli. Håp, be, gjør hva dere kan for at noen avbestiller sin time om en uke eller to - seinest.

• Jeg er sykmeldt i ytterligere fire uker. Flott - jeg som var SÅ nære med å komme tilbake i jobb.

• Jeg fungerer ikke som før hjemme. Jeg har vondt av å stå opp. Jeg har smerter av å gå fra soverom til kjøkken. Jeg har sykt vondt når jeg sitter i bilen for lenge (benet i bøy). Jeg kan ikke stå oppreist å lage middagen min uten smerter. Jeg gjør det allikevel - i et sterkt forsøk om å kjempe meg over.

• Frustrasjonen har nådd en topp, nok en topp, og jeg skjønner ikke at det finnes flere topper. Det mentale delen av meg er utslitt og litt ute av kurs. Jeg forsøker ihvertfall å finne ting som får meg på andre tanker.

• Vi ANER ikke hva vi skal gjøre med disse smertene. Jeg prøver å være flink til å bruke krykkene. Jeg spiser paracet, som er det smertestillende medikament jeg kan bruke, som sukkertøy føles det ut som. Mamma skal ringe spesialisten. Det vurderer fastlegen å gjøre også.

Spørsmålet vi alle stiller oss - jeg, mamma, fastlegen og fysioterapeuten:
Hvordan skal Eva Beate komme seg igjennom frem til kontrolltime hos spesialisten?

Lillestrøm - Hønefoss

Jeg er sint pga. denne kampen.
Vi skulle ha vunnet, men dommeren (linjedommeren) manglet brillene sine, så det ble bare uavgjort.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jul 28, 2012 at 8:52am PDT

Egentlig kunne laget ha ordnet det selv, for de hadde en dårlig dag. De burde ha hatt en god dag.  Sånn sett er det "rettferdig" med uavgjort. Det er ikke rettferdig at dommeren skal avgjøre kampen på tull og svada. TULL OG SVADA.

Fint vær
1 poeng.
2 - 2.

Ok pakke.

Le eller gråte?

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Faktisk så har jeg felt flere tårer idag, så sånn sett falt valget naturlig.

Jeg reiste til sykehuset med få forventninger, dvs. jeg hadde ingen aning på hva som ville komme ut av timen. Noen tanker hadde vi (jeg, mamma, fysioterapeuten) gjort oss, men ingen visste om spesialisten ville mene det samme. Jeg hadde med meg et "worst - case" utgangspunkt. Det verste som kunne skje var at legen ba meg slutte med medisiner, ba meg fortsette å trene og det var det. Med et slikt utgangspunkt kunne jeg ihvertfall ikke bli skuffa, for et slikt valg var vel usannsynlig?

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Aug 10, 2012 at 4:44am PDT

Jeg forlot sykehuset med "worst case" som resultat. Jeg skal slutte med medisinene jeg har vært avhengig av for ikke å ha plager. Jeg skal fortsette å trene, men vi skal legge om treningen noe. Vi skal se hvordan det går... Jeg prøver å være optimistisk. Jeg prøver å ha trua. Jeg skal ihvertfall satse. Jeg skal tro på at smertene vil forsvinne, og evt. skal jeg forsøke på det sterkeste å jobbe meg igjennom. Jeg må jo bare det.

Jeg gråt fordi jeg er redd for smerten. Det har gjort sykt vondt til nå, når jeg har vært uten medisiner. Hva skal være annerledes? Jeg gråt fordi jeg følte dette ikke var mange steg fremover. Jeg gråt fordi dette forlenger hele prosessen og jeg blir gående hjemme i flere uker til. Jeg begynner egentlig å bli litt mentalt sliten, og derfor gråt jeg nok litt ekstra av det også.

Jeg er veldig fornøyd med spesialisten som følger opp meg på sykehuset. Han er dyktig, han tar min skade og mine plager seriøst og troverdig (samme legen som reddet meg fra helvete etter operasjonen for de som husker det), han har en plan, og han akter å følge det opp (overlater ikke ansvar til fastlege) Det er VIKTIGE og positive detaljer, som teller mye! Jeg er ikke misfornøyd med legen og jeg respekterer hans valg i forhold til dette. Jeg er misfornøyd med skaden. En bagatell av et fall, som har resultert i dette kompliserte tullet her. Rart å være skuffa? - over skaden?

Dette handler mest om at jeg må smøre tålmodigheten min med egen tålmodighet, slik at min tålmodighet holder enda litt lenger. Jeg må bite tenna sammen, og forsøke på det sterkeste. Kanskje går det bedre denne gangen, enn forrige gang? Alltid lov å håpe, selv om jeg har hatt fire mislykka forsøk til nå.

En annen grunn til at legen faktisk duger – selv om det ikke virker sånn - er at han velger å kjøre et parallelt løp for å utelukke. Jeg skal til MR undersøkelse, for å se hvordan det står til innvendig. Det er for å utelukke evt. mer skade. Hvis det ikke er skade, så vet vi ikke. Hvis det er skade, kan det være snakk om en operasjon nr. to.

I just love my life!

Hvem er du og hvor kommer du fra?

Jeg har en hobby jeg har snakket lenge om. Jeg har nevnt den på bloggen før, men nå kommer et lengre enn langt innlegg om nettopp denne hobbyen. Dette er ikke et innlegg om hva det er. Dette er et innlegg om hva jeg har funnet. Det er skrevet både på norsk og på engelsk, fordi det sendes ut link til en god del amerikanere, som skal ha mulighet til å lese seg opp på prosjektet. Det skal jo komme noe større ut av dette som en bok eller et hefte når det nærmer seg slutten. Selv om dette prosjektet egentlig aldri trenger å ta slutt...

I have a hobby I have talked about for a long time. I've mentioned it on the blog before, but now I present a long post about just this hobby. This isn't a post about what it is. This is a post about what I have found. It's written in Norwegian and in English, because I've have published it with reason to give my interested american family the opportunity to read up on the project. The main goal is supposed to become something bigger out of this  as a book or booklet, when it's approaching the end. Although this project never really needs to end ... 

Jeg har en oldefar. Oldefar kom fra et småbruk i Gjerdrum, Akershus. Han var nest yngst i en søskenflokk på 9 søsken. Min oldefar giftet seg med oldemor i Gjerdrum, men etter krigen kjøpte de et eget småbruk og flyttet til Fet. Det er dette småbruket jeg bor ved nå, men denne historien handler om småbruket i Gjerdrum. Oldefar sin bestefar starter nemlig historien - for da han kjøpte småbruket startet et helt eget kapittel. Jeg skriver kapittelet fra de årene hvor slekta levde og eide gården: 100 år på Belstad.

I have a great grandfather. My great-grandfather came from a small farm in Gjerdrum, Akershus. He was the second youngest of the 9 siblings in his family. My great grandfather married the great-grandmother in Gjerdrum, but after the war they bought their own farm and moved to Fet, Akershus. This story is about the small farm in Gjerdrum. The story begins with my great-grandfather's grandfather. When he bought the farm, he started a new chapter and I'm trying to write down this chapter. From the years when our family lived and owned the farm: 100 years on Belstad.

De siste ukene har jeg jobbet med 3. generasjons eier av gården, min oldefars bror og hans kone. Det er utrolig hva man finner i kirkebøkene. Gjennom kirkebøkene har jeg funnet ut hvordan denne broren flyttet ut av kommunen, til Østfold hvor han fant sin kjære kone. Jeg fant hvordan de fikk sist først barn mens de bodde i Østfold, før de året etter flyttet hjem til Gjerdrum igjen.

The recent weeks I have been working with third generation of owners of the farm, my great-grandfather's brother and his wife. It's amazing what you find in the old church records. Through church records I have found out how this brother moved out of the community in Gjerdrum to a place in Østfold, where he found his beloved wife. I found that they lived in Østfold when they got their first child, before the following year moved back to Gjerdrum again.

Idag består registeret mitt av 88 ulike sider fra kirkebøker. Dette er både fødsel og dåp, konfirmasjon, ekteskap, død, utflytting og innflytting. Det har tatt meg flere hundre timer å finne frem til, men det er så moro når jeg finner det. Det er med på å danne et bilde av hva som har foregått. Jeg driver parallelt å leser meg opp på "livet i Gjerdrum" mellom 1840 - 1940 for å bli kjent og skape en hvis illusjon.

Today, my own register includes 88 different pages from the church registers. These are the dates of birth and baptism, confirmation, marriage, death, moving in or out of the community. It has taken me several hundred hours to find, but there is so much fun when I do find interessting information. It helps to form a picture of what happened. I do in parallel read up on "life in Gjerdrum" between 1840 - 1940 to get acquainted and to create a certain illusion.

Det neste steget nå er å skrive historien. Skrive kapittelet. Det er ingen enkel oppgave, men det skapes stadig nye ord og setninger.

The next step is to write the story. Write the chapter. It's not an easy task, but now and then, I create new words and sentences.

Avgjørende uke

Denne uka blir spennende. Den blir avgjørende. For så utrolig mye.
Fysioterapeuten er tilbake fra ferie og jeg skal tilbake til henne i morgen og torsdag. Det gir henne mulighet til å vurdere hvordan ting ligger an. Slik ting er nå med medisinene jeg ikke burde spise, så nærmer det seg muligheter for å gå tilbake i jobb. Jeg begynner å bli sykt klar for jobb nå - mentalt og fysisk (etter egen mening). Jeg har ingen smerter i hverdagen. Treningen er smertefri. Progresjonen er god... men det er jo da MED medisiner.

På fredag faller en mye større avgjørelse. Jeg har da time på sykehuset, og jeg er kanonnervøs og spent allerede. Det er en god del spørsmål som skal besvares og det viktigste spørsmålet er hvorfor jeg får tilbakefall hver gang jeg kutter ned på medisinene? Jeg har et håp om at han kan gi meg svar, eventuelt utrede meg videre til å finne svar.

Det sterkeste jeg håper på - foruten nevnte over - er muligheten til å gå tilbake i jobb. Jeg begynner virkelig å gå på veggen her jeg går hjemme. Godt jeg har en hage så stor - at den tar sin tid. Godt jeg har en hobby - så ålreit og tidkrevende at jeg kommer meg opp og får tiden til å gå.

Det blir spennende. Jeg gru-gleder meg. Kryss fingrene for at løsningene blir til det beste for kropp OG sinn!

Båtlivet I like

Jeg har aldri vært spesielt mye på sjøen, selv om jeg er fisk og elsker vann.
Igår var vi ute på tur - første på lenge - hele min familie og jeg, samt pappas bestekompis (som eier båten) med frue :) Utrolig koselig. Det var en fantastisk avslappende tur. God mat og godt drikke hjelp godt på vei.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Aug 4, 2012 at 2:22am PDT

På vei igjennom Nord-Europas største innlandsdelta. Masse fugler, bever og mygg... samt at en ku eller to kan dukke opp.

Det ble sannelig et aldri så lite bad i Øyeren også. Man kalle det ganske så friskt, 16 grader i vannet. Jeg var den eneste som hoppet uti. Litt hardhaus kanskje, men jeg er som fisken i vannet og trives utrolig godt så kunne ikke la sjansen gå ifra meg.

På hjemveien fikk jeg prøve meg som styrmann ;-) Det er kanskje ikke den vanskeligste jobben... lell.

Dette ga absolutt mersmak. Jeg tror "båt" havner på ønskelista for fremtiden. Det sammen med fin bil, og ønsket om å bruke odelsretten på å arve gården. Ja, også hytte ved vannet. Det er bare å starte med sparingen, eventuelt må jeg finne meg en kjekk lege eller noe sånt som tjener godt ;-)