Lillestrøm - Molde

På lørdag var det kamp hjemme på Åråsen stadion. Selvfølgelig var jeg der, for nå har Lillestrøm ikke tapt en kamp på "en stund" og spillet har kommet seg betraktlig. Man kan ikke gå glipp av slik vilje som plutselig har dukket opp hos spillerne våre. Man kan ikke gå glipp av slik prestasjon som spillerne våre har i mye større grad idag, enn for kort tid siden. Man kan ikke gå glipp av snuoperasjonen.

På lørdag var det Molde som gjestet Åråsen. Molde jakter på seriegull. LSK kjemper mot nedrykk. Det var spådd i forkant at kampen ville bli jevn, og det ble den.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jul 28, 2012 at 8:52am PDT

Jeg vet ikke hva det var, for kampen var ikke så veldig engasjerende egentlig, men det viste seg dagen derpå at jeg nok hadde blitt litt lettere engasjert. Jeg var nemlig stemmeløs. Jeg hadde ikke godt av å prate, og ingen hadde godt av å høre meg prate. Jeg skrek meg hes i en kamp hvor vi scoret bare 1 mål og fikk 1 poeng. Jeg skrek meg hes i en jevn, til tider kjedelig kamp. Det kan kalles lidenskap for egen klubb og idrett. Det kan også kalles rustne stemmebånd, men jeg er ganske høylydt til tider, så det virker ikke naturlig.

Idag har stemmen beveget seg tilbake til normal. Det har tatt meg tre dager på å komme meg etter en fotballkamp. Det skjer stadig vekk at jeg blir litt hes, men ikke som dette. Jeg orker ikke å tenke på hva som skjer om vi vinner en kamp, scorer maange mål eller skulle ta gull i cup eller serie. Det får jeg ta den dagen det skjer, men det trengs tydelig trening av stemmebånd.

Godt å vite at den beste treningsarenaen er på kamp, så da blir det ny treningsøkt 12. august. Hønefoss gjester Åråsen.

Fugla, du er mitt hjerte
Du er min lidenskap, min glede og min smerte
og fra den dagen da jeg så deg
har jeg bare elsket deg

Kjærligheten hakke grenser
Følger deg hvor enn du går!!
Alltid er jeg ved din side!!
Du er alt for meg.

Når ting ikke går som de skal...

Det har blitt en del kneskade på bloggen i det siste, men hverdagen min består jo av kneskaden og trening... og litt hagen, eller hobbyen min. Hobbyen har jeg ikke sagt så mye om. Det skal komme et innlegg om dette også, men det tar litt tid å produsere frem. Til det blir det med dette kjedelig kneet... Idag i hvertfall blir det kneet.

For frustrasjonen er stigende - selvom jeg prøver å ikke la det synes hos andre enn på legekontoret eller hos fysioterapeuten. Ok, og litt her da. Kanskje litt hos mamma også. Uansett... Jeg fortalte om at jeg skulle prøve å kutte ned på medisinene jeg tok. Jeg måtte gjøre det før jeg skulle på sykehuset en gang i august. Kutt ned på et betennelsesdempende medikament, som man normaltsett ikke tar over en lengre periode. Jeg har nå tatt det i tre måneder. Fastlegen liker det ikke. Jeg kuttet ned for snart to uker siden og det gikk akkurat slik det ikke burde. Smertene kom tilbake. Stivhet kom tilbake. Hevelsen ble økende. Treningen gikk dritt - smertefull. Jepp, få lyspunkter igrunn og optimismen sank. Kraftig.

Optimismen sank så kraftig at jeg ringte sykehuset. "Jeg har ikke blitt verre, men jeg har vel ikke akkurat blitt helt bra heller" sa jeg til damen i andre enden, "og jeg skulle likt å komme raskest mulig til den kontrollen hos overlegen". Det tok noen sekunder og så hadde jeg timen min.

10. august 2012 kl. 14.30

Ja, takk! Det er nemlig slik at det er IKKE lenge til. Det har allerede gått en uke siden jeg snakket med sykehuset, så tiden flyr. Jeg er tilbake på medisinene jeg ikke burde ta, men de hjelper. De fjerner smerter. De fjerner stivhet. De fjerner hevelse. Jeg kan trene, uten det største ubehaget. Jeg kan føle på fremgangen. Jeg kan leve i hverdagen uten de største plagene. Det skal ikke være slik. Det skal ikke være fremgang på medisiner. Det skal være fremgang uten medisiner. Jeg er spent på om overlegen kan jeg meg hjelp på vei. Gi meg, og fastlegen min og fysioterapeuten min hjelp til å komme videre. Jeg forventer ikke magi, men jeg håper på nye alternativer.

Spennende.

Jeg skal jobbe jeg

Det er utrolig kjedelig å innrømme det, men denne uka passerer jeg et halvt år som sykmeldt.
Et halvt år. Seks måneder. 26 uker! Grøss.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jul 14, 2012 at 3:46pm PDT

Idag hadde jeg pålagt dialogmøte 2 hos NAV med arb.giver tilstede. Hurra! - faktisk ikke. Jeg syntes møte var meningsløst, fordi man ønsker å fokusere veldig sterkt på å komme tilbake i jobb og det er pr. idag ikke aktuelt, og ikke noe jeg ønsker å bruke energi på. Jeg vil bruke tid og energi på å trene. Det at jeg ikke er klar for å gå tilbake i jobb, fikk jeg god magefølelse på at NAV ikke forstod. Jeg ble også presentert muligheten for å måtte jobbe med kroniske smerter. Jeg fikk spørsmål om utdanningen min kan brukes til annet enn det som er "vanlig". NAV siktet rett og slett mot muligheten for omskolering.

HJELP - jeg klarer ikke å tenke så langt frem i tid. Årsak: Jeg skal tilbake i jobb. Den jobben jeg har IDAG. Jeg klarer ikke å tenke så langt frem fordi jeg jobber meg frem for hver sykmeldingsperiode. Idag fokuserer jeg, fastlegen og fysio frem til 15. august. Ikke lenger. Ikke på slikt nivå. Det er greit at situasjonen ikke går som planlagt, men jeg har bare hatt tre måneder på å trene meg frisk. De tre første månedene var tross alt meningsløse! Jeg ble operert tre måneder "for seint".  Normaltsett er 8-12 uker vanlig, men prosessen går ikke vanlig så vi må påberegne ekstra tid. DET budskapet vet jeg ikke om jeg fikk frem engang.

Møtet er over.
Jeg fortsetter å trene.
- 06. august er fysio tilbake.
- 10. august skal jeg på sykehuset.
- 15. august skal jeg tilbake til fastlegen.
Jepp - DET er det jeg tenker på, forholder meg til og bryr meg om. Det er fremtiden min akkurat nå. Ikke noe annet. Ikke noe annet akkurat nå.

DETTE bryr jeg meg om akkurat nå.

Rosenborg - Lillestrøm

Etter to fantastiske kamper, med tre poeng og mye godt spill var det igår duket for klassikeroppgjør i Trondheim. Jeg liker kampene mot Rosenborg, fordi de veldig ofte er underholdende. Jeg så derfor optimistisk på mulighetene i kampen igår, og det startet jo så godt! Det var mye bra ved eget lag i 1. omgang, samt mye dårlig hos Rosenborg. Vi ledet fortjent til pause - for vi var sterkest og best.

Bildene er fra kampen på Åråsen i våres.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Apr 2, 2012 at 6:33am PDT

Så kom 2. omgang og Roesnborg ble invitert inn i kampen og tok over. De scoret og kampen endte 1-1. Vi skal være utrolig godt fornøyd med poeng - et poeng er bedre enn ingen, men jeg ble skuffa over spillet jeg så i 2. omgangen. Jeg hadde håpet de ikke skulle være så passive eller feige. Jeg håpet de skulle tørre og satse.

Ny kamp til helgen. Molde gjester Åråsen på lørdag - og det skal bli enormt deilig å være på Åråsen igjen! Jeg elsker fotball.

I miss work

I disse dager kjenner jeg på savnet av jobben min. Mer enn noen gang.
Jeg skulle gått i fult sommervikariat akkurat nå, men istedet så går jeg hjemme og kjeder meg. Jeg prøver meg på hverdagslige oppgaver både ute og inne, og det går ganske fint så litt har jeg jo å engasjere meg med.

Jeg elsker jobben min. Jeg elsker å jobbe med mennesker. Jeg elsker å kunne hjelpe mennesker. Jeg vil tilbake! Jeg har også verdens beste kollegaer som jeg savner. Jeg blir daglig minnet på dette - fordi søsteren min, som jeg bor med, jobber på samme sted og går i nettopp et slik sommervikariat.

Utålmodigheten truer meg og hadde jeg fått bestemme hadde jeg vært på jobb i mai, men jeg har stemmen til fysioterapeuten min i bakhodet som minner meg på alt det jeg så godt vet. Jeg har ikke styrke, utholdenhet eller stabilitet nok til å gå i en trapp uten smerter eller feilbelastning... Det sier seg selv at min fysisk krevende og tungt belastende jobb ikke er aktuelt.

Snart! Jeg trener og jobber hardt for å gå tilbake i jobb i august - sånn mot slutten av august.

Patellaluksasjonen - status ferie

Woho, 1. treningsøkt etter ferien idag og sjekk fremgangen. Idag kunne jeg lett sitte på huk! Det er fremgang - for det er en tung og vanskelig oppgave for lårets muskulatur. I did it. Lykke <3 For første gang samarbeider kneet - og det er deilig.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jul 16, 2012 at 4:20am PDT

Status nå er at jeg trener ca. fem uker (to har gått) selvstendig og vil være sykmeldt frem til fysioterapeuten er tilbake fra ferie. Jeg tar fortsatt betennelsesdempende medisiner, men har planer om et forsøk på å kutte ut for å se om det nå kan gå fint uten. Det må testes ut før jeg skal på sykehuset igjen (en gang i august), samt at målsetningen er å ikke være avhengig av medisiner. Krysse det som krysses kan - og håpe på at reduksjonen av medisinene går fint! Heia!