Lillestrøm - Vålerenga

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jun 30, 2013 at 6:41am PDT

Fantastisk TIFO!

Så går vi på det sureste nederlaget som finnes - å tape for Vålerenga. Det er virkelig surt. Det har det alltid vært. Det kommer det alltid til å være. Det verste idag er egentlig det faktum at LSK virkelig eide og regjerte i 1. omgang - og burde ha ledet med minst et mål. Kanskje to også. Dessverre så er LSK vaksinert mot å score - og målene uteblir. Når LSK attpåtil kollapser i starten av 2.omgangen - så går det den veien det har pleid å gå denne sesongen. Vålerenga får en scoring. Det blir en god og en ræva omgang. Jeg synes LSK kommer mer inn i kampen utover 2.omgangen - men ikke nok til å ta hverken ett eller tre poeng. Så da er det bare å lade opp til en uke hvor Vålerenga-supportere i bekjentskapskretsen får hovere.

Jeg har en drøm om at LSK en dag kan spille like engasjerende fotball - som de gjorde i 1. omgangen idag - HELE KAMPEN IGJENNOM!

Catosenteret dag 11, 12 og 13 - ærlighet var lengst

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jun 25, 2013 at 8:16am PDT

Det har vært stille på meg noen dager nå. Det er sikkert ugunstig med tanke på at det siste jeg skrev ikke akkurat var av noen oppløftende art. Mandagen var ræva pga. strekken i lårmuskulaturen. Tirsdagen var ræva pga. ettervirkningene av den strekken. Onsdagen var ræva for da ble jeg kastet ut i noe jeg overhode ikke mestret. Idag har vært akkurat sånn passe. Det har på en måte trigget angsten opp på et nivå, som er irriterende slitsomt. Oppholdet har med det gått inn i en fase, som ikke er så oppløftende som jeg først så for meg og håpet på. Det har egentlig blitt en utfordring å finne inspirasjonen til å komme seg igjennom resten av oppholdet. Det gjenstår kun 5,5 aktive dager nå (+ 2 helgedager). Det burde ikke være så vanskelig, men... Min primærkontakt har sett det - helt på egenhånd- og lovet å hjelpe meg på vei, takk og lov.

Jeg høres ikke akkurat entusiastisk ut. Det er jeg ikke heller. Jeg begynner å kjenne behovet for det jeg har der hjemme. Jeg er vant til en meget tett, individuell oppfølgning fra F-A-N-T-A-S-T-I-S-K-E J (fysioterapeuten min). Jeg får jo tett oppfølgning her også - men langt fra på det individuelle behovet som jeg, meg, kneet og angsten trenger. Jeg savner den systematiske styrketreningen. Jeg savner å se den sterke fremgangen. Jeg føler på at fremgangen i tiden jeg har vært her er minimal, at jeg kunne ha fått mer ut av oppholdet om jeg hadde kommet på et senere tidspunkt, eller hadde vært på en av de andre avdelingene.

Motivasjonen er på bånn. Jeg har ekstremt lyst til å reise hjem - reise på Åråsen på søndag, sove på min egen knirkefri, springfjærmadrass, se undulatene mine, kunne slappe av uten å kjenne på at kroppen er fullstendig utladet, komme tilbake til hverdagen som var langt mer smertefri enn den er nå (de syv ukene før jeg kom hit var magiske!), osv. Jeg tror lista kunne blitt lang.

Nærteamet er mer entusiastiske enn meg, på mine vegne. De har sett en del ting jeg ikke har sett, men jeg er alt for knefokusert. Det er jo en ulempe, men samtidig HELT naturlig. Livet mitt har jo bare vært det kneet i en periode, og det er hovedfokus enda - så da er det lett å glemme alt det andre. Vi får se på mandag, om ikke nærteamet i den avsluttende samtalen kan komme med noen oppløftende ord. Kanskje det får meg igjennom den siste uka uten det store strevet.

Det eneste "gode" jeg føler akkurat nå er at tiden jeg har vært her og som er nyttig er at jeg har fått kartlagt alt det jeg absolutt må jobbe mer med når jeg kommer hjem, og som må bli sterkere før jeg er klar for det som venter meg der fremme. Dessuten er det jo utrolig sosialt her da (det er jo oppløftende deluxe) - så jeg kommer meg godt igjennom kveldene. Det er utrolig hyggelig folk som er her samtidig som meg - og vi sitter ofte sammen på ettermiddagen / kveldene fremfor å sitte hver for oss på rommet. Ikveld venter en ny runde quiz - og vi er klar for å huke inn seieren! Jeg kommer jo tross alt fra Romerike - med quizbyen Lillestrøm!

Catosenteret dag 10 - lenge siden sist, i negativ forstand

Idag har ikke vært noen god dag - sånn bortsett fra de to timene med fullstendig pause ute i sola. Sol gjør alltid godt!

For det første har motivasjonen tydeligvis tatt helgeferie, uten å returnere når helgen var over. Akkurat nå kunne jeg helst egentlig tenke meg å reise hjem. Jeg kjente på det savnet igår. Det er så enkelt at jeg er veldig familiekjær. Familien betyr mye.

Det verste idag er at kneet har fått seg en real trøkk. En trøkk av typen som fremkaller angst. Farlig angst. Hele skadehistorien i kortfilm. Helvete utløst på nytt. Du ser tegninga? Jeg hadde hatt en flott treningstime - uten problemer og var egentlig godt fornøyd, da jeg ruslet videre til stretching-time. Det var under denne timen det skulle gå dritt. På vei ned i stilling, for å strekke på lårmuskulaturen kjenner jeg at beina er totalt utslitt og holder ikke. Jeg må snu og det er i det jeg skal gå opp igjen at jeg kjenner det. Det er som et smell - et lettere smell. Ikke like kraftig som mange av mine andre tidligere smell, men sterkt nok. Smerten satt der umiddelbart. Ubehaget var stort. Angsten var størst.

Jeg merket så snart jeg belastet beinet. Det var vondt å tråkke ned. Jeg låste kneet umiddelbart. Halting var et faktum. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Det høres dramatisk ut - det var kanskje det akkurat da også. For når slike ting skjer - så aner man virkelig ikke om det er enten eller a eller b. Det er ikke så dramatisk lenger nå - takk og lov. Jeg merket meg relativt raskt at kneskjellet var bevart og lå rolig. Det var ikke kneskjellet som hadde lekt jubalong. Det virker som det bare er et overstrekk av en muskel/sene i overkant av kneet. Smertestillende hjelper godt og fjerner smerter. Det hovnet litt opp, men den har jeg klart å behandle ned igjen. Nå har jeg det ganske ok - foruten at jeg har massiv angst da. Det er det absolutt verste.

Det er trolig ikke så stort som det føles, ettersom funksjonen i kneet er intakt og belastning nå i kveld går greit. Alle kan få senestrekk. Det er bare det at nervesignalene mine i og rundt kneet er langt kraftigere enn vanlig fordi de står i helspenn og oppfatter den minste lille ting, i tillegg til at nervene har opprettet direktelinje til mellom kneet og hjernen. Jeg har fått beskjed om å prøve meg frem forsiktig i morgen under egentreninga. Så får vi se hvordan beina responderer da. Det skal ikke være noe farlig. Jeg gjentar den til meg selv til stadige i tro på at det stemmer.

I mellomtiden har jeg prøvd å nyte sola - som endelig har dukket opp igjen, etter store mengder med regn!

Catosenteret dag 8 og 9

Ettersom energien har vært virkelig både bunn siste uken, så måtte nærteamet gå inn å bremse meg litt. Fysioterapeuten min ga med rett og slett 100% treningsfri igår. Det eneste jeg deltok på var de teoritimene vi har på torsdager. Det var igrunn greit - for jeg ble sliten bare av teorien også. Været i Son var fantastisk, så istedet for å hvile på sofaen - så hvilte jeg i en stol på solterrassen i nærmere tre timer - totalt iløpet av dagen. Det ga fine resultater på huden - ved enda flottere skille på venstreleggen (prosjekt tidenes bleikeste kne), farge i ansiktet og på overkroppen.

Idag startet ikke programmet mitt før kl. 11:00 - så jeg valgte med viten og vilje å skulke frokost, slik at jeg kunne sove så lenge jeg ønsket ettersom jeg er så sliten. Det gjorde godt - for endelig følte jeg at jeg stod opp med vilje, og ikke mot min vilje. Så idag har jeg trent litt igjen med egentreningsprogrammet, samt "fredags spesial" - en time hvor vi egentlig leker fremfor å trene, men blir like svette og slitne som under en hard treningsøkt.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jun 20, 2013 at 9:51am PDT

Det er slik at jeg nå faktisk er ca. halvveis. Fredag om 14 dager skal jeg hjem - og da helt hjem til MEG SELV! Jeg har jo bodd hos mamma og pappa siden utskrivelsen fra sykehuset, frem til jeg kom til Son. Jeg tror nok ikke ting til nå har stått helt til forventningene, men det handler om at jeg her er utfordret på HELT andre måter enn jeg hadde tenkt meg. Jeg trodde jeg skulle få trent ekstremt masse, men fremgangen på treningsfronten er liten etter to uker. Jeg har jo trent mer enn hva jeg er vant med, men før jeg kom hit hadde vi trent veldig spesifikt på styrke - spesielt i lår og legg. Det forsvant litt, til fordel for en del andre ting. Jeg får jo trent hverdagsenergien - for sofasliter er det lite anledning til å være her. Jeg trener jo balanse og kjernemuskulatur, men det syns ikke like godt som styrketreningen. Det blir spennende å se hvordan vi fortsetter når jeg kommer tilbake til fysioterapeuten min der hjemme.

Jeg satt også å reflekterte over hvordan det egentlig gikk med målene mine, som jeg har for oppholdet her på Catosenteret.

• Jeg skal få økt trygghet i bevegelse av kneet: Det går jo framover. Jeg bruker beinet aktivt og langt mer grad når jeg f.eks er i bassenget. Under fredagsspesialen idag, så ble jo angsten overstyrt av konkurranseinstinktet og jeg utfordret meg selv. Jeg fikk se i etterkant at det gikk jo ganske fint. Jeg tror jeg kan komme langt på dette punktet, men at det vil stå mye igjen når jeg skal hjem.
• Bedre balanse: Dette trener jeg jo veldig spesifikt på - både med egentreningen og i bassenget spesielt. Jeg merker litt fremgang på det til nå, og tror det vil bli enda bedre innen jeg er ferdig her.
• Kondisjon/styrke: Dette punktet er det som ligger nederst på prioriteringslista, da jeg har MANGE punkter jeg kan og må fokusere på, at det nesten blir litt mye. Det er allikevel viktig, men kanskje det jeg skal ta mer tak i hjemme. Jeg varmer opp på ergometersykkelen og vi håper jeg kan øke kondisen her med et par minutter. Fra seks minutter hos fysioterapeuten eksternt, så har jeg nådd 8 minutter idag. Styrken kommer med treningen generelt, og fokuset ligger mest på kjernemuskulaturen ift. balanse
• Trappegang: Det går FREMOVER! - og her på Cato så går jeg endelig trappene med begge bena. Hvordan trappen er bygd opp har faktisk mye å si, og trappene her er bedre ergonomiske enn de jeg f.eks har hjemme, men så lenge jeg får trent på det og økt både trygghet og styrke så er det lovende! :)
• Sykle igjen? Ikke aktuelt enda
• Realistisk balanse mellom aktivitet og hvile: Tja, her sliter jeg litt. Det er liksom enten eller for meg, hvis jeg først begynner med noe så tar jeg i fult ut og når jeg har hundre avtaler, så sier jeg liksom ikke nei. Ugunstig - samtidig har jeg jo med den siste uken fått erfare hvor viktig det er å kjenne på begrensningene.

Nå er helgen her. Catosenteret er nesten renset for brukere - og jeg tror jeg er den eneste igjen i min korridor. Til gjengjeld får jeg besøk av søsteren til overnatting i helgen, så det blir kos!

CatoSenteret dag 7 - a day at sea

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jun 19, 2013 at 8:46am PDT

Det er fast hver onsdag, på sommerstid, at min gruppe - ARR - er ute på tur. Det varierer litt hva man finner på, men det er ofte relasjon til vannet og fjorden på sommerstid. Idag intet unntak. Vi dro ut på en øy rett utenfor spahotellet her i Son. Hele ARR-gjengen med fire av de ansatte. Det var mulighet for flere aktiviteter, men jeg er seriøst SLITEN (!) så jeg benyttet dagen til bare å sitte rolig og være sosial fremfor å padle eller fiske eller hva enn annet de hadde å by på. Jeg tror igrunn jeg hadde nok av sjølufta for idag.

Det er nok slik at det begynner å bli for mye. Så nå går nærteamet inn å bremser meg. Jeg klarer å dra meg selv opp på samtlige aktiviteter som er planlagt. Ingen unnasluntring. Jeg er faktisk mer ivrig enn jeg bør. Jeg tenker det er nyttig for å bryte mønsteret fra hjemme, men overgangen har nok blitt for stor så jeg taper mer og mer krefter, fremfor å skape mer av det. Så det blir en liten retningsendring for de siste to ukene.

Catosenteret dag 5 og 6

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jun 19, 2013 at 2:45am PDT

Kroppen har vært igjennom en påkjenning av de sjeldne. Den siste uken ble virkelig fylt opp med alt, og det er jeg lite vant med - og dermed tømte jeg kroppen for energi. Nå sliter jeg med å lande igjen og finne tilbake til rytmen og den gode energien. Det kommer seg vel etterhvert...

Treningen har gått ganske greit så langt denne uken - men det har kanskje blitt litt for mye av det. Litt for mange avtaler. Jeg har vel følt på at jeg ikke klarer å hente meg inn mellom hver gang og da er det kanskje litt over grensa. En god blanding av bassengtrening, avspenning og kroppsbevissthet (egne type treningstimer), samt at jeg endelig er igang med egentreningen som er 100 prosent målrettet mot mine utfordringer. Jeg deltar på alt og gjør mitt beste hver gang. Ingen unnasluntring, selv om jeg har hatt sykt lyst flere ganger pga. manglende energi.

Det at treningen er igang er med det tempo som er gir utfordringer, som jeg sliter med å finne mestringsstrategi til. I hvert fall pr. nå.  Kneet har begynt å si ifra, på måter jeg ikke liker og har dårlig erfaringer med. Virkelig ikke liker. Gamle smerter (eller smerter på samme sted som de verste tidligere) - dog i mindre kraftskala - har meldt seg på nytt og slik trigger angsten og angst stjeler enda mer med energi. Jeg har enn så lenge grei kontroll på de, og fysioterapeuten min passer godt på meg så jeg ikke overanstrenger meg eller tar i for hardt.

Den største utfordring denne uken har nok vært samtalene jeg har hatt. Naturlig nok blir jeg jo testet på det psykisk også. Det er en utfordring. For det første så har jeg stengt mye av det ute, når jeg har vært hjemme. For det andre så er jeg så målretta på min fysiske tilstand at jeg legger den psykiske vekk - selv om de henger meget tett sammen. Vi har vel - nærteamet mitt og jeg - funnet ut at jeg faktisk sliter med sorg over tapt funksjon, at jeg trolig har vært mer deprimert enn noen har trodd eller tenkt og at jeg sliter med fremtidshåpet - selv om jeg har ganske klare mål for fremtiden. Det er ikke det. Jeg bare sliter med å tro på at jeg vil komme dit, slik vi planlegger.

Jeg vet jeg skal fullføre praksisen og utdanningen min. Det er jeg så innstilt på - koste hva det koste vil, men noe mer enn det tror jeg ikke på. Jeg bare håper at jeg vil klare å nå mine mål. Jeg klarer ikke å se for meg at dette skal gå bra hele veien. Den enorme nedturen jeg fikk i august 2012, som varte helt frem til operasjonen mars 2013 sitter utrolig godt fast i meg at jeg nesten venter på at det skal skje igjen. Så mens nærteamet mitt har forsøkt å snakke om muligheter i oktober eller november, så tenker jeg på om jeg faktisk vil være istand til å flytte hjem til meg selv, når jeg kommer hjem fra Catosenteret. Så langt tørr jeg å la meg selv tenke, og det er bare tre uker frem i tid.

Så er det en del ting jeg virkelig ikke liker å snakke om. En av tingene er f.eks jobben min. Det er ikke fordi jeg ikke vil jobbe, men fordi jeg savner jobben min, lengter tilbake, føler på savnet av det meningsfylte jeg gjør i jobben min, tanken på at det er lenge til jeg vil være tilbake, samt tankene om jeg i det hele tatt kan gå tilbake osv. osv. Det er mange spørsmål som består ubesvart, og fordi det er vanskelig å planlegge blir de stående ubesvart en god periode til jeg føler jeg har bedre kontroll.

Jeg hadde dessuten mitt første besøk her på mandag - det gjorde veldig godt. Søte Christine tok turen ned - og vi koste oss med en middag i Son "sentrum". Alltid koselig å se igjen sin aller beste venninne, som til daglig bor i Stavanger. I morgen venter en tur ut på fjorden en plass. Det er meldt herlig vær, så håpet er på en rolig dag hvor kreftene kan hente seg inn igjen.

Catosenteret dag 4 - kunnskap nøkkel til fremgang

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jun 14, 2013 at 9:27am PDT

Fredagen på Catosenteret ble av det litt roligere slaget. Mye teori idag - både i forhold til mål og treningslære. Nyttig det også - kunnskap er en viktig nøkkel til fremgang. Det samme er mål. Noe å strekke seg etter. Jeg er dessuten ekstremt dårlig i beina etter gårsdagens litt for sterke prestasjon. Så greit det var litt mindre aktivitet idag. Det var altså ikke verdt det, det med den gåturen igår.

Jeg har hatt permisjon siden lunsj idag og turen har gått nordover til Frya, med visit innom Ringebu og Fåvang. I helgen samles slekta for grilling og moro. Jeg er tross alt 1/4 gudbrandsdøl og ganske stolt av det. Gudbrandsdalen er jo Norges vakreste dal. Været ser ut til å bli på vår side også. Det blir en bra helg!

Catosenteret dag 3 - vel gjennomført!

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jun 13, 2013 at 1:31am PDT

Jeg gjør ting jeg ikke tror jeg kan - ihvertfall ikke enda. Jeg har vært her i tre dager og allerede har jeg satt meg selv på utfordringer jeg trodde det ville ta LANG tid å gjennomføre. Det skal sies at her er det i trygge omgivelser, med fagfolk rundt en hele tiden - så det er litt enklere å teste grenser og føle seg trygg på at man gjør ting riktig uten å skade.

Idag kostet det mer enn det smakte og det føltes ikke verdt det i etterkant, men jeg klarte det. Jeg får ta med meg det ihvertfall. Vi hadde utetur idag - hvor vi er ute og går i nærområdet. Jeg har igrunn hatt nok med å gå til postkassa, så jeg var i utgangspunktet ganske skeptisk, men hadde bestemt meg for å prøve. Det som er så bra her er jo at man fokuserer på sitt utgangspunkt og man går i sitt eget tempo. Jeg var uten tvil treigest i gruppa - men idrettspedagogen Erik (- en del av mitt nærteam) gikk sammen med meg og minte meg på akkurat det der med personlige forutsetninger. Så det gikk jo greit - sånn sett. Jeg fikk videre både krampe i leggen og ubehagelige, utrygge smerter i kneet, som kostet både tårer og sinne - men det først da jeg kom opp på rommet etter å ha GJENNOMFØRT mine 35 minutter (!) med ca. sammenhengende gåing (lite pauser) i roooolig tempo. Bragd i seg selv!

Forøvrig fornøyd var også fysioterapeuten Anne - Sophie etter dagens basistrening (kjernemuskulatur). Det gikk langt bedre enn hva hun hadde forventet - og hun var godt fornøyd med både innsats og konsentrasjon. Slike ord må man jo bare ta til seg og ta med seg, selv om jeg er sykt dårlig til å ta imot positive ord om meg selv. Kronen på verket for dagen må vel bli en meget hyggelig quizkveld, hvor mitt lag gikk seirende ut (selvfølgelig)! Vel gjennomført over hele rekka med andre ord. Rett og slett en god dag!

Catosenteret dag 2 - kroppens tilstand?

Innlegget ligger litt etter - dette gjelder for onsdag 12. juni. 

exhausted - really really exhausted

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jun 12, 2013 at 3:37am PDT

Den første natten gikk strålende. Totalt utslitt på tirsdagskvelden, var det lite vanskelig for sovehjertet mitt  å finne ro. En god natt søvn gjorde godt for en sliten kropp og det gjorde godt for sorteringen av de mange tankene. Det er lite å vente med på et sted som dette, og sove kan man gjøre seinere i livet. Frokost så tidlig som kl. 07.15 er det ca. 16 måneder siden sist jeg spiste, men slik blir det når fysioterapeuten forventer deg igang med dagens første økt kl. 08.00. Det var jo bare å hoppe i det - bokstavelig talt.

Min første økt bestod av vanngym i CatoSenterets varme basseng. En økt som gikk overraskende bra, men som selvfølgelig ga svar på kroppens tilstand. Fra bassenget gikk det raskt videre til sittende gym - hvor jeg faktisk talt fikk trent flere av kroppens mest sentrale muskulatur sittende på rompa. Med mitt utgangspunkt skal det ikke så mye til... Den siste økta for dagen - ja, for vi sparer ikke på kreftene - foregikk i bassenget. Bassengtrening passer meg egentlig ganske bra - ettersom jeg er som fisken i vannet. Elsker jo å bade. Etter de to første øvelsene kom oppholdets første aha-opplevelse. Kanskje i negativ forstand. Jeg har trodd og tenkt at det er spesielt muskulaturen i låret og leggen på venstre ben som er svakest, men det kom for en dag idag at muskulaturen i nakke/skuldre ikke er spesielt mye bedre. Jeg antar at ryggen også snart vil si ifra. Det er ikke så rart - jeg har vært sengeliggende i ni måneder og muskulatur forfaller fort. All muskulatur!! Så jeg tror jeg gikk ti skritt bakover i fremgangsplanen min, men ok - det kan gjøres noe med.

På ankomstdagen ble det avklart at balanse blir et av mine hovedfokus for oppholdet her på Cato. Den finnes virkelig ikke!! Det er nesten utrolig at jeg presterer å stå oppreist på to ben. Det fine er jo at selv om kneet er i fokus, så blir det mye trening for resten av kroppen også. Absolutt nødvendighet med tanke på hvor elendig tilstanden faktisk er, men alt er ting som det kan gjøres noe med og som kan bli bedre. Den største utfordringen er, som tidligere skrevet, å stole på kneet og tro på at man kan mestre de oppgavene det utsettes for. De skal ha oss til å lage kortsiktige mål og langsiktige mål. Slik det er idag er det lenge til jeg er klar for å gå tilbake i jobben min - men målstreken finnes der fremme og jeg har en klar plan på å nå den. Det langsiktige målet er uten tvil på plass - og det med en tilhørende plan på hvordan å nå dit! Jeg har fått bekreftet med dagens øvelser at målet er realistisk og fullt oppnåelig.

CatoSenteret dag 1

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jun 11, 2013 at 7:01am PDT

Intet å si på utsikten!

Dag 1 - forhåpentligvis den tyngste. Ekstremt mange inntrykk og spørsmål. Kartlegging og planlegging. Fullstendig utslitt og tom da kl. 20:00 og ganske sikker på at jeg sovnet omtrent rett over kl. 21:00.  Fullstendig tappet. Dagen hadde da gått i ett fra jeg stod opp og til jeg la meg - og jeg er IKKE vant med å ha aktiviteter som jeg deltar i HELE dagen. Det føltes litt mye - utholdenheten er ikke på topp og utmattelsen er sterk, men det er forhåpentligvis noe som bedrer seg utover oppholdet. Noe av hensikten med at jeg er her.

Hvordan pakker man egentlig for fire uker?

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jun 5, 2013 at 2:08pm PDT

Det er under 1 uke til jeg reiser til Son og CatoSenteret. Tiden flyr. Det er over ni uker siden ortopeden nevnte det første gangen. Den gangen sa jeg bastant nei, men nå sitter jeg altså her ni uker senere og grubler hodet av meg på hva jeg egentlig bør pakke med på mitt fire ukers opphold i Son.

Jeg laget en pakkeliste (den over), men fant ut at jeg måtte gå enda mer dypere ned og detaljstyre den. Det som så langt ut, ble to ganger lenger. Festlig. Treningstøy er ganske innlysende. Mengder av det også. Det er greit med variasjon. Jeg håper jo videre at kvelden kan gå med i annet enn treningstøy, så da må man jo pakke hverdagslig tøy også. Når det gjelder sko - så går det fortsatt bare i joggesko. Enkel sak. De har basseng på CatoSenteret har jeg skjønt - så da blir det badetøy. Bassengtrening er jo noe av det beste for dette leddet, som er så vrangt. Så bør jeg vel pakke for sol og sommer - det er jo tross alt den tiden av året, men da bør jeg også pakke for litt regnvær også. Just in case! I tankene må jeg også ha med meg at jeg skal på helge-opphold på ei campinghytte et stykke opp i Gudbrandsdalen. Det som skal være med på begge steder - går i egen bag.

Jeg tror det er ganske sosialt der nede, men for sikkerhetsskyld har jeg fylt opp pcen med flere sesonger TV-serier. Det er lagt frem passende lesestoff for oppholdet - greit å ha hvis jeg sliter med å få sove. For ikke å glemme, så er det laget plass til et lite minilager med Pepsi Max. Jeg velger gradvis nedtrapping i valg av hvordan jeg skal avruses fra den drikken der. Speilrefleksen blir med - for å forevige hele opphold.

Det ser ut som jeg kommer i mål. Det er snart bare spenningen som står i veien tror jeg... :)