Den negative fremgangen er så tung at den faktisk er vanskelig å sette ord på. Den virker så ulogisk. Det er ikke det at alt er negativt. Det finnes positiv fremgang også. Det er bare jeg som synes det er bedre å skrive om alt ræva først, for deretter å skrive om det gode. Det gjør mye for hjernen å ta det i den rekkefølgen.
Så hva er egentlig negativ fremgang? Negativ fremgang er alt som har ligget latent og ventet på den positive fremgangen. Det er alt som gjemmer seg når kneet er som verst, som man ikke tenker over, og som plutselig dukker opp fordi kroppens tilstand endrer seg. Det er ingen tvil om at jeg har levd i en slags boble, hvor strategier er lagt for å mestre situasjonen. Nå er situasjonen endret. Boblen har sprekt. Kroppen kollapser og det ligger ingen nye strategier for å mestre det kroppen har gjemt bort.
Det kom som ingen overraskelse at kroppen ville kollapse, så snart kneet kom under kontroll. Den har kollapset fysisk. Jeg har brukt opp en god andel med reservebatterier siste månedene og da den positive fremgangen endelig kom og strategien ikke funket lenger, så sa kroppen stopp. Den vil ha pause. Nå vil den hvile. Jeg tror helt ærlig den kunne sett for seg å hvile i mange måneder, men hva gjør det godt? Man blir jo bare mer utslitt av å sove hele tiden. Jeg blir i hvert fall det. Jeg orker ikke noe annet, men jeg blir ikke mer uthvilt av å ligge i sengen hele tiden heller.
Den største utfordringen er hjernen og en slags mental kollaps. Mitt sinn leker med meg, og jeg eier liten kontroll over eget humør. Jeg er ikke så mye sint, men kan bli farlig lett irritert. Jeg kan gråte av ingenting. Dessuten tenker jeg. Jeg tenker utrolig mye. Det er som om kollapsen har gitt alle tankene gjennom et helt år rom til å leke seg litt. Gamle og nye tanker har fått fritt spillerom.
Hjernen har respondert på en måte jeg overhode ikke var forberedt på, og den kjemper så hardt. Hjernen har blitt så vant med det vonde bevegelsesmønsteret til kneet, med de gamle smertene, med de gamle rutinene, at det har glemt hvordan kneet egentlig skal fungere. Kneet er jo tilbake til et mer normalt bevegelsesmønster, og da får hjernen angst – og når hjernen får angst får jeg angst. Skikkelig angst. Jeg visste jo det ville bli tøft – og de ubehagelige bevegelsene jeg har nå er jo en del av det. Den delen av hjernen med viljestyrke, trua og motivasjon er fult innforstått med at dette er en del av hele pakka, men det er en hjernedel som ikke forstår det og som nekter å forstå det. Den skriker ut hver eneste gang jeg trener – og prøver etter beste evne til å skremme meg med all slags propaganda. Jeg kan fint ligge på benken hos fysioterapeuten og la tårene renne fordi jeg vil så gjerne og jeg vet at hjernen tar feil, men den skal ha det til at det jeg driver med er både farlig og risikofylt, og det gjør at frykten vokser.
Man må bite i sure epler, men når støtten fra fysioterapeut, fastlege og familie er som sukker, så blir ikke eplene så sure allikevel. Jeg har tidligere tatt medisiner som har holdt hjernen på et samarbeidende nivå og de er jeg tilbake på nå, som om det er et nederlag. Jeg klarer ikke alt på engang, og for ikke å bli mer syk så hjelper jeg mitt eget hode til å legge vekk ihvertfall litt av det som er ræva, slik at jeg kan få sove og bruke energien min på kneet. I stedet for å bekjempe alt på engang, tar jeg en ting av gangen. Bevisst viljestyrke.
Bildene er lenket
