Ren idyll.
Sola skinner, jeg sitter godt plassert i VG-svingen og over meg vaier et gult og svart praktflagg. Det er noen minutter med ren idyll, glede og føles av at livet er perfekt.
Nesten. Jeg befant meg egentlig i et område hvor fornuften kan utspørres. Fotballkamp på Ullevål. Høyrisikokamp til tusen - med politiovervåkning (pansrede biler, politihunder, hjelmer, batong og skjold), trange forhold og mye folk, samt et ekstremt spenningsnivå og høy sannsynlig for sterkere engasjement enn selvkontroll. Alt tilrettelagt for at jeg - og da definitivt meg - kunne komme ut fra stadion med en noe forverret helsetilstand. Jeg aner ikke hvorfor jeg utsetter helsa for slik risiko, men engasjementet er stort og gleden det gir av å være tilstede større. Livskvalitet.
Det kunne vært fint om vi vant - siden LSK fortjente å vinne. Det er derfor det føles ut som et tap - keeper Kongshavn (og dommeren) sikrer Vålerenga et poeng i denne kampen Nå spilte ikke gutta våre spesielt engasjerende fotball, men den var i hvert fall bedre enn Vålerenga sin. Rolige forhold på tribunene, foruten et par virkelig usmakelige bannere fra et par idioter i gjengen vår dessverre, og generelt ganske god stemning. Utrolig mange følelser igjennom 90 minutter. Det er utrolig hvordan man på så kort tid kan føle ellevill glede, fortvilelse, irritasjon, sinne, ekstase, begeistring, lettelse, frustrasjon, og håp. Elsker fotball. Rett og slett elsker.
... og ja, jeg kom fra kampen uten noen forverring av noen sort. Den generelle belastningen var stor og det kostet en del timer på sofaen i etterkant, men nå er alt tilbake til normalen og da er det igrunn greit :-)
