Denne posten bli lang tror jeg, og det er fordi jeg har virkelig behov for å skrive ned dagens opplevelse. Opplevelsene har vært enorme, og jeg har behov for å skrive ned for å få sortert tanker.
Noen mennesker skal få sin dose ros gjennom denne bloggen - to av dem. Resten fortjerner ikke ros - de bør heller to enkelte elementer av skolen om igjen. Operasjonen i seg selv gikk fint. Overlegen fant skade bak på patella (kneskåla), samt på både laterale (utside) og mediale (innside) femurkondyl (de to "kulene" nederst på lårbenet). Du kan tenke deg et oversiktsbilde av Himalayafjellene, og så se det for deg inni kneet i et miniatyr format. Han fant også to løse beinsplinter. Nå er beinsplintene fjernet og alle spisse flater er slipt, pusset og skrapt ned til fine, glatte flater igjen.
Selvom operasjonen gikk veldig fint, så ble det store utfordringer etterpå. Jeg fikk smerter jeg aldri før har opplevd. De var verre enn den dagen jeg ble lagt inn med akutt skade. Jeg følte jeg levde i et helvette. Sykepleierne ga meg smertestillende - dose på dose til et punkt hvor de plutselig ikke ga mer. De mente smertene var kunstige - det var ingenting som tilsa at jeg skulle ha så vondt. Jeg lå der med sterke smerter, god neddopet på medisiner jeg følte fungerte dårlig (kanskje har jeg en stor toleranse for denne type medisiner), jeg pustet uregelmessig og klarte virkelig ikke å slappe av. Sykepleieren sa det ikke var mer å gjøre. Jeg ba om å få prate med legen.
Legen - legg merke til legen. Han som tilhører yrkesgruppen som oppfattes som mer arrogante enn sykepleierne. Slik var det sistgang jeg ble lagt inn - da var det legen som var dust, og sykepleierne som var engler. Denne gangen omvendt. Forrige gang måtte det også mye smertestillende til. Jeg lurer jo nesten på om jeg har en form for toleranse når begge ganger har vært så smertefulle uten at sykepleier har hatt evne til å smertelindre. Legen kom, og han følte jeg forstod meg. Han sa at det som var blitt gjort kunne gjøre vondt, og mente smertene var kanskje litt over som var å forvente. Han presiserte viktigheten av å komme seg hjem og bli bedre hjemme. Det har så mye å si!
Etter å ha tenkt og observert meg i tre minutter, bestemte han seg tilslutt for å få satt en nerveblokkade. Anestesilegen ble tilkalt, og fikk satt lokalbedøvelse inn i en av de store nervene i låret. Det funka, men jeg sliter fortsatt med smerter selvom de er sterkst smertene er redusert og kontrollerbare. En lege som ortopden min idag skal du lete rimelig lenge etter for å finne maken til. Resultatet ble hjemreise og god pleie av mamma... og her sitter jeg nuh!
Den andre som fortjener ros er anestesisykepleieren min. Fra første stund hun kom, kjente jeg meg trygg under hennes omsorg. Hun førte an en god, lattermild tone og forsøkte å foksuere vekk fra smerter og operasjon, og over på engasjerende temaer som f.eks det yrket vi deler. Fra hun hilste på meg og til jeg sovnet, følte jeg meg ivaretatt og i trygg hender. Jeg var aldri nervøs for inngrepet, og hun var så fin sykepleier at jeg heller aldri ble det.
De som ikke fortjener ros er sykepleierne på Dagkirurgisk senter. Jeg beklager, men jeg føler meg som en liten dust når jeg få nærmest kjeft fordi jeg våger å si ifra at jeg har vondt. Jeg kan ikke noe for at mine smerter ikke er typiske og A4. Jeg kan ikke noe for at jeg ikke responderer på sterke narkotiske stoffer. Jeg følte jeg var en del av mengden i behandling, men ikke i symptomer. Jeg synes det er synd at sykepleiere tror smerte kan måles på samme måte som man vurderer størrelsen på en ytre blødning - objektivt, men smerte er en subjektiv følelse og kun pasienten selv som kan sette ord på. Jeg synes det er synd at sykepleier inntar en arrogant holdning og nærmest hinter frempå at jeg overdriver. Du føler deg jo som en hypokonder der du ligger, og tror du egentlg er kommet til helvette.
Jeg følte meg aldri godt ivaretatt verken før eller etter operasjonen fra sykepleierne. På et tidspunkt klarte jeg ikke å si ifra. Jeg prøvde istedet å kontrollere smerten på egenhånd, og hva skjedde? Jo, jeg gråt, pustet anstrengt og uregelmessig, lå urolig og var regelrett plaget. Var det noen som så det? Nei, jeg lå bak en forheng ingen så bak. Jeg husker ikke engang navnet på sykepleierne mine inne på oppvåkningen, for jeg tror aldri jeg fikk vite det (foruten den første). Jeg husker navnet på anestesisykepleieren, operasjonssykepleieren og legen - for de var hyggelige og hilste på meg.
Jeg lå på operasjonssalen fra 1040 til ca. 12.30. Operasjonen tok ca. en time. Etter det skulle jeg nok - etter normalen vet dere - vært klar for hjemreise rundt klokka 15.00, men istedet var jeg der helt frem til "stengetid": Da ble jeg jagd hjem - like greit. Det ble mye bedre når jeg kom hjem - jeg fikk nemlig omsorg, samt McDonald til middag. Haha - det er så langt fra sykehusmat du kan tenke deg! Nam,nam!
Nå skal jeg ta en rolig helg og bare slappe av. Jeg er spent på hvordan smertene blir når nerveblokkaden går ut - som er imorgen engang. Det blir spennende. Uansett, operasjonen bar frukter og det er nå stor tro på at dette skal funke og gi den bedringen man ønsker!
