På egne ben

På egne ben! Fysioterapi er avsluttet. 2 år - ca. 150 behandlinger😊👍 Nå handler treningen om helse og livsstil. Ikke om kneet og skaden.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 2, 2014 at 1:10pm PST

Jeg kan knapt tro det. Jeg er ferdig hos fysioterapeuten. I går sendte hun meg på egne ben ut i verden med et stort lykke til og erklæringen frisk. Jeg har gjort jobben.  Det er ikke mer man kan gjøre som er skaderelatert. Fra nå av handler treningen om livsstil og helse. Ikke om kneet og skaden.

Det er rett og slett deilig.
Vi fant ut ta jeg hadde hatt nærmere 150 behandlinger, over to år. Det er ganske heftig, men det var det som måtte til. Nå er jeg bare lykkelig. Livet mitt surfer på en lykkebølge. Akkurat nå er jeg rusa på livet, og det er det en stund siden sist jeg var.

Life moves on

Hjelp, jeg har jo overhode ikke tid eller energi til å blogge. Det skjer så mye. Så absolutt fantastisk, deilig mye! Det er så herlig. Det er sprøtt hvor fort ting snur, når det først snur.

2013 var 2013 - og hadde sitt eget løp. Ingen jobb. Ingen skole. Ingen spesifikke aktiviteter. Alt lå på trening og rehabilitering. Så kom 2014 - og på kort tid har ting snudd. Helt fullstendig. Jeg har endelig begynt å kjenne på livet mitt igjen - slik jeg ønsker å leve det. Jeg startet opp med praksisperioden og plutselig hadde jeg mange baller i lufta på en gang. Planen var å ta en ting av gangen, men det har blitt langt mer. Fysioterapeuten mener vi er der at jeg ikke trenger henne lenger - og vi skal gradvis begynne å avslutte. Jeg er så frisk som jeg kan bli. Jeg er så frisk som hun kan hjelpe meg til å bli. Jeg er ikke frisk - som i at jeg er tilbake der jeg var før jeg ble skadet. Jeg kommer nok aldri dit, men jeg har kommet så langt at jeg er frisk til å leve en normal hverdag med alt jeg ønsker å fylle den med.

Jeg kan bare bli sterkere herfra, og det er jeg ikke avhengig av fysioterapeuten for. Med den tanken i bakhodet har jeg har kastet en del baller opp i lufta - spesielt ved Ahus - og er utrolig spent på å se hvor de lander. Jeg har begynt å tenke på hva jeg skal gjøre med jobben min (som jeg er sykmeldt fra) og om jeg noen gang kan gå tilbake til den. Prosessene er igang på med de rette personene. Jeg har kommet igang med skolen og det gå unna. 2 av 10 uker er allerede i mål, og det har gått unna i forrykende tempo. Det er ikke lenge igjen altså til jeg er i mål. Helt i mål med skolen. Jeg bare nyter tiden. Det kan virke som småting, men etter alt jeg har vært igjennom så er det stort. Så utrolig stort. 

Praksisuke 1

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jan 9, 2014 at 2:25am PST

Jeg har visst relativt lenge at jeg ville få praksisplass ved Barnesenteret på OUS-Ullevål, og har dermed lenge tenkt mye på hva jeg kan møte på og hva som kan bli spennende og utfordrende. Det er alltid spennende å starte opp i praksis - ny avdeling, ny pasientgruppe, nye rutiner. For min del blir også måten å tenke sykepleie på helt ny. Poliklinikken møter pasienter på en helt annen måte, enn man for eksempel gjør ved en sengepost.

Denne uken har jeg vært mest opptatt av å observere. Det er en helt ny pasientgruppe for mitt vedkommende, som gjerne trenger en helt annen tilnærming enn voksne. Jeg har hatt behov for å finne frem faget og jeg har hatt behov for å tilvenede meg avdelingen jeg har kommet til. Fagkunnskapen dukket relativt fort opp, og var sånnsett betryggende. Det er derimot uvant å jobbe med barn, kommunisere med barn og håndtere barn.

Jeg ble relativt tidlig litt skuffa, da jeg følte det var ekstremt lite som ble gjort og at læringspotensialet var lite. Arbeidsoppgavene den første dagen var liksom så grunnleggende og egnetlig ting jeg burde kunne ha tatt helt på egenhånd. Det var før jeg forstod at jeg måtte tenke annerledes. Jeg måtte tenke sykepleie på en helt annen måte, enn hva jeg har gjort før og er vant med. Arbeidsoppgavene jeg møtte første dagen (høyde/vekt-målinger) er er veldig fine arbeidsoppgaver hvis man tenker over hvilke muligheter man får til å kommunisreer med barnet og faktisk veilede barnet. God kommunikasjon vil gjøre en øvelse som høydemåling til en trygg opplevelse for barnet, samt at målingene blir korrekte fordi barnet er i ro. Kommunikasjonen med barnet vil bidra til å gjøre barnet trygg på meg som sykepleierstudent, og jeg blir kjent med barnet.

Læringsmulighetene er hva jeg gjør dem til og møter de på. Denne praksisperioden blir en god arena for å jobbe med kommunikasjon og veiledning. Kommunikasjon er et område man aldri blir utlært på, og beste måten på å lære seg gode verktøy for kommunikasjon er ved å trene på det i praktiske situasjoner.

Første dager i praksis

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Jan 7, 2014 at 11:22am PST

I januar 2013 hadde jeg så og si 100% nedsatt funksjonsevne i kneet, og dårlige prognoser for å bli frisk. Et år senere er jeg klar for å hente frem de bitene i livet, som har vært gjemt bort siden jeg ble skadet i januar 2012. Jeg må finne frem en og en bit av gangen, og i dag starter 10 uker med praksis ved Barnepoliklinikken på Ullevål sykehus. Det er faktisk bare 10 uker til jeg er ferdig utdannet sykepleier! Praksisen er starten på slutten av en helt uforståelig og smertefull kamp. Det er bekreftelsen på den innsatsen og viljen jeg har lagt ned siste året - for å få tilbake funksjonsevnen og bli frisk.

Jeg startet igår og har hatt min første skikkelig vakt idag. Det er ganske deilig å være tilbake i vaktmodus igjen (selv om det bare blir dagvakter). Jeg er litt usikker på hvordan praksisen blir og er noe skeptisk til hvor mye jeg faktisk kommer til å lære. Det er en måte å jobbe med sykepleie på som ikke passer meg og måten jeg liker å jobbe på. Arbeidsoppgavene og arbeidstempo er liksom ikke helt det jeg er vant med. Det er noe helt annet enn på en sengepost f.eks, men noe skal jeg uten tvil få med meg og dra nytte av. Jeg kommer nok inn i rytmen etter et par vakter, og da går det sikkert bedre med skepsisen.

Det gjelder å gjøre det beste av det. Det viktigste nå er å få gjennomført og fullført.

Godt nytt år!

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Dec 29, 2013 at 11:53am PST

Jeg er litt sent ute av meg, men det nye året er bare tre dager gammel. Jeg er så glad for at det endelig er et nytt år, og nye muligheter. 2014 skal bli så bra! Jeg har ventet så lenge på det. 2013 var et smertefullt år, men alle smertene ifjor var prisen jeg måtte betale for et bedre 2014. Rett og slett prisen jeg måtte betale for en bedre fremtid generelt. Nå er 2014 her og mulighetene står i kø. Jeg skal endelig begynne på prosessen med å plukke opp de delen av livet som har stått på vent siste to årene. Drømmene er mange og magien stor. Jeg gleder meg.

Håper dere får et like flott år som det mitt har utsikter til å bli! :)

Praksisperioden nærmer seg

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Nov 20, 2013 at 12:09pm PST

Det nærmer seg med storskritt nå altså. Bare to og en halv uke igjen til jeg endelig skal ut i praksis! Jeg gleder meg vilt!

Jeg søkte særskilt om praksisplass og fikk alt jeg ba om. Det er vanvittig deilig - å ha kommet på en post, som jeg ba om og slippe å grue seg for å møte på utfordringer som jeg ikke vet om kneet mestrer. Jeg skal igjennom denne praksisen "koste hva det koste vil" og da er det greit å ha kommet på en post hvor man føler man kan mestre alle de oppgavene man kommer over.

Jeg skal ha praksis ved barnemedisinsk poliklinikk / dagpost ved Ullevål sykehus. Barna kommer og går på samme dag, og er relativt oppegående. Så nå leser jeg om barn. Sykdommer og behandling, barnesykepleie og kommunikasjon med barn. Hele pakka. Alt for å være best mulig forberedt.

Det er litt rart å tenke på at det er under 13 uker igjen til jeg kan kalle meg sykepleier! :-)

Forelesning på Høgskolen

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Nov 27, 2013 at 2:35am PST

Det er hvor lenge siden sist jeg var på forelesninger - spesielt siden jeg sjelden til aldri gikk på forelesninger før jeg ble skadet. Siden jeg har fordel av en søster, som nå er kommet like langt som meg, så valgte jeg å bli med henne på forelesninger innenfor det tema jeg trenger å friske opp mest (og som det er størst sannsynlighet for at jeg får praksisplass innenfor) - nemlig barn. Siste to ukene har jeg vært på fire forskjellige forelesninger om barn, barnesykdommer og barnesykepleie. Veldig greit å komme igang med fag igjen - og tenke fag. Nå mangler bare praksisplassen. Den lar visst drøye på seg.