Slik gjør man når man får vedtak hos NAV og kan senke skuldrene. Den økonomiske tryggheten er sikret i peridoen jeg går syk, og en sterkt belastende bekymring er borte fra skuldrene. Nå kan jeg rette alt fokus mot å bli frisk og på å komme meg tilbake i jobb!
onsdag 20. februar 2013
Slik gjør man...
Slik gjør man når man får vedtak hos NAV og kan senke skuldrene. Den økonomiske tryggheten er sikret i peridoen jeg går syk, og en sterkt belastende bekymring er borte fra skuldrene. Nå kan jeg rette alt fokus mot å bli frisk og på å komme meg tilbake i jobb!
Det føles som en slags seier, fordi jeg har måttet kjempe hardt mot uklare regler og manglende kjennskap til min type situasjon hos mitt lokale NAV-kontor. Jeg har også fått NAV selv til å se problemet og mitt lokale NAV-kontor har selv bragt saken høyere opp i systemet med sterk ytring om at det bør ryddes opp i regelverket. Det er nemlig kollisjon mellom NAVs regler og Lånekassen regler, og studenter med deltidsjobb havner i klem.
fredag 15. februar 2013
Downhill
Noen ganger kan selv den sterkeste bli svak. For jeg våger å "skryte" på meg at jeg har holdt motet godt oppe og jeg våger å "skryte" på meg at jeg har holdt svakhetene borte, men det betyr ofte bare at man gjemmer unna i en boks og på et punkt brister boksen. Jeg hadde klart å sende boksen til destruering om enkelte mennesker hadde jobbet litt raskere, men det rakk jeg ikke før denne boksen bristet. Jeg har kjempet med psyken i tre måneder for å holde ut i påvente av, men det sa tilslutt stopp.
Jeg har stupt ned i en dyp dal hvor solen sjelden skinner og jeg sliter derfor med å komme opp igjen. Jeg har hatt en beintøff uke, hvor enkelte saksbehandlere har virkelig gjort sitt for å skape utrygghet og uvisshet. Det blir som om hele kroppen står og skjelver, og når ting skjelver eller rister, så brister det skjøre. Det skal lite til nå før tårene triller og følelsen av håpløshet tar meg. Det er føles helt jævelig.
Jeg tar det rolig og leter etter veien ut. Det går fremover, så jeg tror jeg er på rett vei. Jeg tar en dag av gangen, en time av gangen og satser på det beste. Noen ganger går det litt nedover for at det skal gå fremover igjen - slik er det, og det har vært flere av dem før. Motivasjonen, pågangsmotet, viljen og trua kommer tilbake. Bare vent - I know it!
Jeg har stupt ned i en dyp dal hvor solen sjelden skinner og jeg sliter derfor med å komme opp igjen. Jeg har hatt en beintøff uke, hvor enkelte saksbehandlere har virkelig gjort sitt for å skape utrygghet og uvisshet. Det blir som om hele kroppen står og skjelver, og når ting skjelver eller rister, så brister det skjøre. Det skal lite til nå før tårene triller og følelsen av håpløshet tar meg. Det er føles helt jævelig.
Jeg tar det rolig og leter etter veien ut. Det går fremover, så jeg tror jeg er på rett vei. Jeg tar en dag av gangen, en time av gangen og satser på det beste. Noen ganger går det litt nedover for at det skal gå fremover igjen - slik er det, og det har vært flere av dem før. Motivasjonen, pågangsmotet, viljen og trua kommer tilbake. Bare vent - I know it!
Bildet er lenket.
tirsdag 5. februar 2013
Fine ting med januar
Etter inspirasjon fra Camilla som oppsummerer ukene sine, har jeg latt meg rive med til å gjøre noe av det samme, men jeg begrenser det til hver måned. Vi er jo nesten en uke inn i februar nå og her kommer det første innlegget med positive ting fra januar.
- En av mine største drømmer i livet har gått i oppfyllelse. Hvor positivt er det ikke når en drømme går i oppfyllelse? Jeg har fortalt dere litt, men jeg har altså fått tilbake en søster. Min kjære storesøster Lene er tilbake i mitt liv og de siste ukene har tilhørigheten, søskenkjærligheten og kontakten virkelig blomstret. Det føles godt. Det fulgte jo med tre skjønne nieser og en svoger! Det er jo like stas.
- Slektsforskningen har tatt mange rare og nye skritt. Jeg skriver jo blant annet bok om dette og den siste måneden har ideene til boka blitt større og bedre, innholdet har blitt større. Bokprosjektet har fått et ekstra år på seg, fordi USA turen er utsatt. Dermed kan jeg fylle det med enda litt mer. Jeg har også fått muligheten til å forske på pappas aner. Dette er en del av familien jeg kjenner veldig lite til, men nå har jeg både oldeforeldre og tippoldeforeldre på den siden også!
- Jeg har hatt noen bittesmå fremskritt på skaden. Det har SKJEDD NOE! Jeg er tilbake under ortopedens behandlingsansvar, og han har iverksatt tiltak i form av operasjon. Jeg kjenner jeg fysisk har savnet han de tre månedene han var borte - endelig følelsen av å bli sett igjen.
- Jeg har fått innvilget arbeidsavklaringspenger fra NAV og fått permisjon fra studiene. Det er utrolig deilig å få slike praktiske tyngende elementer ut av verden - slik at man kan fokusere på skaden og dens rehabilitering uten dårlig samvittighet.
- Jeg synes det var kanonkult da bacheloroppgaven ble publisert for offentligheten.
- Jeg har funnet gleden av å lese bøker - utenfor ferietiden. Jeg har lest både Cecilia Samartin - Dona Maria og EL James - Fifty Shades of Grey (bok 1), og nå holder jeg på med Lori Lansens - Reisen hjem. Det er virkelig moro!
- Jeg vant en personlig almanakk hos Christine - i en konkurranse hun hadde. Jeg tror jeg skal spare på den, og ta den i bruk for en almanakk til neste år. Det passer best - men da har jeg noe å se frem mot. Personlig almanakk - må være kult? :)
- Jeg har fått muligheten av å inngå samarbeid med zalando.no. Første samarbeidet mitt på bloggen - så jeg synes det er veldig spennende :) Ny erfaring / opplevelse. Dere vil se mer til det senere.
søndag 3. februar 2013
Hawaii-party
Igår var det Hawaii-party med folka på jobben. Jeg har verdens beste arbeidskolleger. Det er den fineste gjengen som finnes, som jobber sammen og som vet å ha det gøy også utenfor jobben. Selv om jeg er sykmeldt og aldri på jobb, så har jeg gleden av å fortsatt være en del av denne flotte gjengen. Jeg var jo med igår - både for det sosiale, men også for å prøve å rette opp litt av minnene fra ifjor. Det er jo en sammenheng mellom det forrige "julebordet" og den skaden dere veit...
Fantastisk god mat. Tapas laget av en av bygdas beste kokker - uten tvil. Masse skravling, latter og hygge. Dessverre tok jeg kvelden tidlig, da kneet ikke var like samarbeidsvillig. Typisk nok - men jeg kjente enorm glede av de få timene jeg kunne tilbringe sammen med disse flotte folka!
Jeg vant dessuten pris - "Årets Festløve 2012". Jeg tok'n tross alt HELT ut ifjor. Noe alle husker - litt for godt ;-)
onsdag 30. januar 2013
Til lading
Jeg var hos ortopeden igjen igår. Timen hvor det handlet om enten eller. Tre måneder har gått siden noen iverksatte et behandlingstiltak sist. Ortopeden iverksatte et nytt et igår. Operasjon. Jeg skal opereres på nytt og kneskjellet skal stabiliseres og flyttes litt. Det er ihvertfall planen eller utgangspunktet. Jeg har i grunnen fått det slik jeg ønsket.
Allikevel føler jeg meg tom. Jeg er ikke spesielt entusiastisk. Det valget om å gjennomføre denne operasjonen føles helt riktig, og inngrepet i seg selv skal være enkelt og greit. Det er allikevel så utrolig mye usikkerhet - eller uvisshet. Det var mye mellom linjene til ortopeden igår. Bare så det er sagt - det som ble sagt mellom linjene er det helt vanlig ikke trengs å bli sagt. Problemet er bare min mammas erfaringer og mine egne om systemer og rutiner innenfor helsevesenet, som ga oss mer informasjon enn det som er nødvendig å gi.
Det kan ikke gis garantier. Faktisk var ortopeden veldig tydelig på at det kan bli verre enn det er og at prosessen fra nå av vil bli langt tøffere enn prosessen har vært til nå - uten at jeg skjønner at det er mulig. Det vil ta minst et halvt år før man kan si om operasjonen har vært vellykket. Akkurat nå føles det evig lenge
Vi får se. Operasjonen kommer forhåpentligvis raskt og skal gjennomføres av to overleger med mye erfaring på både bruskskader og patellaluksasjoner! I gode hender med andre ord. Det er jo betryggende!
fredag 25. januar 2013
Det er akkurat den helgen...
Det er de dagene her. De samme datoene. Den samme helgen. Nøyaktig et år har gått. Eksakt på minutter, timer og dager. For nøyaktig et år siden så var en søt, uskyldig jente på fest sammen med de beste kollegene. Et forsinket julebord. Livet smilte - hun hadde en flott jobb, en flørt på gang, flyttet hjemmefra, og var inne i det siste semesteret på sykepleien. Hun hadde det helt fantastisk.
Så - rundt kl. 01:00 mens festens deltagere rocker rompa på dansegulvet faller jenta. Hun bare ligger der og puster tungt! Nesten som om hun gjennomgår en fødsel, visstnok, men neida, hun har bare så ekstremt vondt i beinet. Kneet spesielt. De andre jentene hjelper henne opp i sofaen - det går fint. Adrenalinet funker godt akkurat nå. Hun er omringet av sykepleiere, hjelpepleiere og pleieassistenter, men hun kommer seg ikke videre. Sjåføren hennes dukker opp, men det er ikke sjanse for at hun kommer seg ut i bilen hans. 1 - 2 - 3 ganger ringes det til AMK 113 og på tredje forsøk blir ambulanse rekvirert.
Jenta har drukket og er godt snakkesalig. Humøret fortsatt på topp. Det kan virke som hun der og da ikke er så særlig smertepåvirka, men det er en sterk kombinasjonen av alkohol og adrenalin tilstede. Ambulansen kommer. De får henne ikke opp fra sofaen hun sitter i. Det gjør alt for vondt. Hun hyler. De beslutter å gi morfin. Først 2,5 mg. Ingen effekt. Så 2,5 mg til. Fortsatt ikke god nok effekt til å få henne over på båra som står rett ved siden av henne. Så 2,5 mg til. Nå - nå klarer de det, selv om jenta har lyst til å hyle ut. Mulig hun gjør det også.
De triller jenta på båra ut i ambulansen og setter kursen mot sykehuset. Hver eneste lille dump på veien gjør vondt. Jenta får 2,5 mg morfin til uten at hun føler det hjelper. Jenta feller noen tårer. Alkoholen er på vei ut. Det samme er adrenalinet. Smertene blir stadig sterkere og hukommelsen fester stadig tak i mer og mer av det. Jenta ringer hjem - og vekker både mor og far. Begge to vil møte henne på sykehuset. På sykehuset blir jenta blir trillet rett til røntgen. Bildene viser ingenting. Den kliniske undersøkelse er smertefull, men gir ingen klare funn. Jenta blir skrevet ut.
Nødvendige papirer gjøres istand, veneflonen fjernes, pappaen henter bilen og jenta blir trillet ut til utgangen. Nå skal hun av båra. Hun HYLER. Hun HYLER så høyt at alle på minst 100 meters avstand hører henne. Legen som skrev jenta ut står og ser på, før hun uttaler: "Det ser ikke ut som det der går". Jenta blir lagt inn igjen og kjørt på observasjonsposten / Akutt24. Sykepleieren må legge inn ny veneflon. Målet er nå å smertelindre henne i noen timer såpass sterkt at hun kommer seg opp og hjem om morgenen samme dag. Jenta reiste hjem først fire dager senere.
... og den jenta det var meg!
Det har altså gått et år siden historien over fant sted og er egentlig bare et lite avsnitt i en lengre historie. Jeg tenkte å si et lengre eventyr, men et eventyr vil jeg ikke påstå at det har vært. Jeg har jo fått oppleve manglende fremgang til stor fremgang til enormt tilbakeslag og tilbakeslaget er det ingen som klarer å rydde opp i. De har ihvertfall ikke klart å rydde opp i det enda.
Så var har egentlig skjedd det siste året?
Det siste året har jeg:
- vært inneliggende pasient på sykehuset i 4 døgn.
- vært sykmeldt i 52 uker sammenhengende.
- fornyet sykmeldingen min 14 ganger.
- mottatt 19 sykepenger-utbetalinger fra NAV.
- vært på røntgen 5 ganger - 2 vanlig røntgen, 1 MR og 2 CT.
- vært til time hos ortopeden min 5 ganger.
- hatt en operasjon
- hatt 58 timer hos fysioterapeuten min eksternt
- hatt 2 timer og flere møter med fysioterapeuten min på sykehuset
- vært til time 2 ganger hos anestesilegen.
- fått 7 behandlinger ved Smertepoliklinikken.
- hatt nærliggende 40 turer med taxi / pasientreiser.
- hatt frikort (egenandeler) i 10 av 12 måneder.
- vært og er i en 18 mnd lang permisjon fra studiene mine.
Jeg har tatt eller fått:
- 20 sprøyter med Fragmin
- ca. 1500 tbl med Paracet á 1 gram (=1,5 kg virkestoff)
- 260 tbl hurtigvirkende Nobligan
- 280 tbl langstidsvirkende Nobligan
- 156 tbl Voltaren
- 28 tbl Lyrica
- 30 tbl Neurontin
- 150 tbl Sarotex
- 3 behandlinger Xylocain (lokalbedøvelse) intravenøst
- 1 injeksjon med kortison
Akkurat nå handler det om:
- timen jeg har hos ortopeden tirsdag 29. januar. Da er det enten eller.
- svaret på søknaden om arbeidsavklaringspenger hos NAV.
- vedlikehold av de muskler som lider av feilbelastning.
- at jeg allerede har betalt nok til staten for 2013 og mottar neste uke frikort.
Fremtiden viser pr. idag at jeg:
- har minst seks måneder opptrening før jeg er frisk nok til å jobbe (fra opptreningen starter).
- trolig ikke oppnå 100% samme funksjon som før jeg ble skadet.
Et år har gått - og jeg har fortsatt en god innstilling. Jeg kunne ha gitt opp. Jeg kunne ha gitt faen, men det har jeg ikke fordi jeg har ikke tenkt å leve det livet jeg har nå. Jeg skal tilbake der jeg var før jeg ble skadet og jeg vet jeg vil klare det!
Så - rundt kl. 01:00 mens festens deltagere rocker rompa på dansegulvet faller jenta. Hun bare ligger der og puster tungt! Nesten som om hun gjennomgår en fødsel, visstnok, men neida, hun har bare så ekstremt vondt i beinet. Kneet spesielt. De andre jentene hjelper henne opp i sofaen - det går fint. Adrenalinet funker godt akkurat nå. Hun er omringet av sykepleiere, hjelpepleiere og pleieassistenter, men hun kommer seg ikke videre. Sjåføren hennes dukker opp, men det er ikke sjanse for at hun kommer seg ut i bilen hans. 1 - 2 - 3 ganger ringes det til AMK 113 og på tredje forsøk blir ambulanse rekvirert.
Jenta har drukket og er godt snakkesalig. Humøret fortsatt på topp. Det kan virke som hun der og da ikke er så særlig smertepåvirka, men det er en sterk kombinasjonen av alkohol og adrenalin tilstede. Ambulansen kommer. De får henne ikke opp fra sofaen hun sitter i. Det gjør alt for vondt. Hun hyler. De beslutter å gi morfin. Først 2,5 mg. Ingen effekt. Så 2,5 mg til. Fortsatt ikke god nok effekt til å få henne over på båra som står rett ved siden av henne. Så 2,5 mg til. Nå - nå klarer de det, selv om jenta har lyst til å hyle ut. Mulig hun gjør det også.
De triller jenta på båra ut i ambulansen og setter kursen mot sykehuset. Hver eneste lille dump på veien gjør vondt. Jenta får 2,5 mg morfin til uten at hun føler det hjelper. Jenta feller noen tårer. Alkoholen er på vei ut. Det samme er adrenalinet. Smertene blir stadig sterkere og hukommelsen fester stadig tak i mer og mer av det. Jenta ringer hjem - og vekker både mor og far. Begge to vil møte henne på sykehuset. På sykehuset blir jenta blir trillet rett til røntgen. Bildene viser ingenting. Den kliniske undersøkelse er smertefull, men gir ingen klare funn. Jenta blir skrevet ut.
Nødvendige papirer gjøres istand, veneflonen fjernes, pappaen henter bilen og jenta blir trillet ut til utgangen. Nå skal hun av båra. Hun HYLER. Hun HYLER så høyt at alle på minst 100 meters avstand hører henne. Legen som skrev jenta ut står og ser på, før hun uttaler: "Det ser ikke ut som det der går". Jenta blir lagt inn igjen og kjørt på observasjonsposten / Akutt24. Sykepleieren må legge inn ny veneflon. Målet er nå å smertelindre henne i noen timer såpass sterkt at hun kommer seg opp og hjem om morgenen samme dag. Jenta reiste hjem først fire dager senere.
... og den jenta det var meg!
Det har altså gått et år siden historien over fant sted og er egentlig bare et lite avsnitt i en lengre historie. Jeg tenkte å si et lengre eventyr, men et eventyr vil jeg ikke påstå at det har vært. Jeg har jo fått oppleve manglende fremgang til stor fremgang til enormt tilbakeslag og tilbakeslaget er det ingen som klarer å rydde opp i. De har ihvertfall ikke klart å rydde opp i det enda.
Så var har egentlig skjedd det siste året?
Det siste året har jeg:
- vært inneliggende pasient på sykehuset i 4 døgn.
- vært sykmeldt i 52 uker sammenhengende.
- fornyet sykmeldingen min 14 ganger.
- mottatt 19 sykepenger-utbetalinger fra NAV.
- vært på røntgen 5 ganger - 2 vanlig røntgen, 1 MR og 2 CT.
- vært til time hos ortopeden min 5 ganger.
- hatt en operasjon
- hatt 58 timer hos fysioterapeuten min eksternt
- hatt 2 timer og flere møter med fysioterapeuten min på sykehuset
- vært til time 2 ganger hos anestesilegen.
- fått 7 behandlinger ved Smertepoliklinikken.
- hatt nærliggende 40 turer med taxi / pasientreiser.
- hatt frikort (egenandeler) i 10 av 12 måneder.
- vært og er i en 18 mnd lang permisjon fra studiene mine.
- 20 sprøyter med Fragmin
- ca. 1500 tbl med Paracet á 1 gram (=1,5 kg virkestoff)
- 260 tbl hurtigvirkende Nobligan
- 280 tbl langstidsvirkende Nobligan
- 156 tbl Voltaren
- 28 tbl Lyrica
- 30 tbl Neurontin
- 150 tbl Sarotex
- 3 behandlinger Xylocain (lokalbedøvelse) intravenøst
- 1 injeksjon med kortison
- timen jeg har hos ortopeden tirsdag 29. januar. Da er det enten eller.
- svaret på søknaden om arbeidsavklaringspenger hos NAV.
- vedlikehold av de muskler som lider av feilbelastning.
- at jeg allerede har betalt nok til staten for 2013 og mottar neste uke frikort.
Fremtiden viser pr. idag at jeg:
- har minst seks måneder opptrening før jeg er frisk nok til å jobbe (fra opptreningen starter).
- trolig ikke oppnå 100% samme funksjon som før jeg ble skadet.
torsdag 10. januar 2013
Et steg lenger
Takk til alle som krysset fingrene for fortgang.
Jeg var som sagt på sykehuset for en uke siden og ble henvist videre til CT for å ta noen røntgenbilder. Henvisningen bruker noen dager mellom ulike ledd før den ender opp hos den helsesekretæren som setter opp timene. Mamma ringte henne igår (onsdag) ettersom det er mamma som tar alle slike telefoner for meg. Det hjelper alltid å snakke med folk for at de skal forstå situasjonen - da det ikke er alt som er forklart så godt i journalen.
Det var en veldig hyggelig dame på "timekontoret", som forstod situasjonen. Henvisningen hadde ikke fått spesielt høy prioritet, men det gjør ingenting når jeg får time dagen etter. Så jeg var på Ahus idag og tok de aktuelle bildene. Flott, ikke sant? Det neste steget nå er time tilbake hos ortopeden igjen for å avgjøre skjebnen videre.
Jeg var som sagt på sykehuset for en uke siden og ble henvist videre til CT for å ta noen røntgenbilder. Henvisningen bruker noen dager mellom ulike ledd før den ender opp hos den helsesekretæren som setter opp timene. Mamma ringte henne igår (onsdag) ettersom det er mamma som tar alle slike telefoner for meg. Det hjelper alltid å snakke med folk for at de skal forstå situasjonen - da det ikke er alt som er forklart så godt i journalen.
Det var en veldig hyggelig dame på "timekontoret", som forstod situasjonen. Henvisningen hadde ikke fått spesielt høy prioritet, men det gjør ingenting når jeg får time dagen etter. Så jeg var på Ahus idag og tok de aktuelle bildene. Flott, ikke sant? Det neste steget nå er time tilbake hos ortopeden igjen for å avgjøre skjebnen videre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)