Ekte hat - to ganger i året

Jeg oppfordrer ikke til hat. Nesten. Det har ingen spesielt hensikt å gå rundt å hate folk, men det finnes unntak. Min lidenskap er unntaket. To ganger i året hater jeg mer enn noe annet, og det bare fordi jeg elsker.

Jeg elsker Lillestrøm Sportsklubb og to ganger i året hater jeg sterkt og troverdig pga. dette kjærlighetsforholdet. Det er de to gangene vi møter Vålerenga til kamp. Vålerenga er mitt hat - ekte, sterke hat. Jeg har ingenting til overs for den klubben der og dens supportere.

Disse kampene er kamper ingen av lagene kan tape. Det er det verste som finnes, og sorgen etter å ha tapt kan vare i flere uker. Like mye som at en seier varer like lenge og litt lenger. Slik er det. Dette er min lidenskap og så hardt slår et resultat ut. I dag spilles kampen på Ullevål. Vålerenga mot Lillestrøm. Følelsene er ekstreme. Adrenalinet på topp.

Vi har ei gammal tante
som hater Vål'enga
og når'a går på matchen
vi synger etter 'a;

For vi hater Enga
vi hater Vål'enga
For vi hater Enga
vi hater Vål'enga

De hater oss, like mye som vi hater dem.

Det har holdt på sånn hele uka. Oppvarminga til kampen begynte allerede forrige helg, da dommeren blåste av den kampen som ble spilt da. Siden har Twitter og Facebook boblet over av engasjement rundt kampen. Stemningen er ekstatisk og på topp. Det er ekstremt.

Dessverre må jeg se kampen fra sofaen - og ikke stadion. Jeg gråter. Jeg kan ikke tillatte kneet slike opplevelser. Det er umulig å holde seg i ro på Ullevål. Fysisk umulig. Det vil gi mer skade - og skade har jeg nok av. Det blir nok engasjement hjemme. Ingen fare for det.

FOR VI HATER ENGA, VI HATER VÅL'ENGA!

Ekte, sterkt hat!