Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Faktisk så har jeg felt flere tårer idag, så sånn sett falt valget naturlig.
Jeg reiste til sykehuset med få forventninger, dvs. jeg hadde ingen aning på hva som ville komme ut av timen. Noen tanker hadde vi (jeg, mamma, fysioterapeuten) gjort oss, men ingen visste om spesialisten ville mene det samme. Jeg hadde med meg et "worst - case" utgangspunkt. Det verste som kunne skje var at legen ba meg slutte med medisiner, ba meg fortsette å trene og det var det. Med et slikt utgangspunkt kunne jeg ihvertfall ikke bli skuffa, for et slikt valg var vel usannsynlig?
Jeg forlot sykehuset med "worst case" som resultat. Jeg skal slutte med medisinene jeg har vært avhengig av for ikke å ha plager. Jeg skal fortsette å trene, men vi skal legge om treningen noe. Vi skal se hvordan det går... Jeg prøver å være optimistisk. Jeg prøver å ha trua. Jeg skal ihvertfall satse. Jeg skal tro på at smertene vil forsvinne, og evt. skal jeg forsøke på det sterkeste å jobbe meg igjennom. Jeg må jo bare det.
Jeg gråt fordi jeg er redd for smerten. Det har gjort sykt vondt til nå, når jeg har vært uten medisiner. Hva skal være annerledes? Jeg gråt fordi jeg følte dette ikke var mange steg fremover. Jeg gråt fordi dette forlenger hele prosessen og jeg blir gående hjemme i flere uker til. Jeg begynner egentlig å bli litt mentalt sliten, og derfor gråt jeg nok litt ekstra av det også.
Jeg er veldig fornøyd med spesialisten som følger opp meg på sykehuset. Han er dyktig, han tar min skade og mine plager seriøst og troverdig (samme legen som reddet meg fra helvete etter operasjonen for de som husker det), han har en plan, og han akter å følge det opp (overlater ikke ansvar til fastlege) Det er VIKTIGE og positive detaljer, som teller mye! Jeg er ikke misfornøyd med legen og jeg respekterer hans valg i forhold til dette. Jeg er misfornøyd med skaden. En bagatell av et fall, som har resultert i dette kompliserte tullet her. Rart å være skuffa? - over skaden?
Dette handler mest om at jeg må smøre tålmodigheten min med egen tålmodighet, slik at min tålmodighet holder enda litt lenger. Jeg må bite tenna sammen, og forsøke på det sterkeste. Kanskje går det bedre denne gangen, enn forrige gang? Alltid lov å håpe, selv om jeg har hatt fire mislykka forsøk til nå.
En annen grunn til at legen faktisk duger – selv om det ikke virker sånn - er at han velger å kjøre et parallelt løp for å utelukke. Jeg skal til MR undersøkelse, for å se hvordan det står til innvendig. Det er for å utelukke evt. mer skade. Hvis det ikke er skade, så vet vi ikke. Hvis det er skade, kan det være snakk om en operasjon nr. to.
I just love my life!
Faktisk så har jeg felt flere tårer idag, så sånn sett falt valget naturlig.
Jeg reiste til sykehuset med få forventninger, dvs. jeg hadde ingen aning på hva som ville komme ut av timen. Noen tanker hadde vi (jeg, mamma, fysioterapeuten) gjort oss, men ingen visste om spesialisten ville mene det samme. Jeg hadde med meg et "worst - case" utgangspunkt. Det verste som kunne skje var at legen ba meg slutte med medisiner, ba meg fortsette å trene og det var det. Med et slikt utgangspunkt kunne jeg ihvertfall ikke bli skuffa, for et slikt valg var vel usannsynlig?
Jeg forlot sykehuset med "worst case" som resultat. Jeg skal slutte med medisinene jeg har vært avhengig av for ikke å ha plager. Jeg skal fortsette å trene, men vi skal legge om treningen noe. Vi skal se hvordan det går... Jeg prøver å være optimistisk. Jeg prøver å ha trua. Jeg skal ihvertfall satse. Jeg skal tro på at smertene vil forsvinne, og evt. skal jeg forsøke på det sterkeste å jobbe meg igjennom. Jeg må jo bare det.
Jeg gråt fordi jeg er redd for smerten. Det har gjort sykt vondt til nå, når jeg har vært uten medisiner. Hva skal være annerledes? Jeg gråt fordi jeg følte dette ikke var mange steg fremover. Jeg gråt fordi dette forlenger hele prosessen og jeg blir gående hjemme i flere uker til. Jeg begynner egentlig å bli litt mentalt sliten, og derfor gråt jeg nok litt ekstra av det også.
Jeg er veldig fornøyd med spesialisten som følger opp meg på sykehuset. Han er dyktig, han tar min skade og mine plager seriøst og troverdig (samme legen som reddet meg fra helvete etter operasjonen for de som husker det), han har en plan, og han akter å følge det opp (overlater ikke ansvar til fastlege) Det er VIKTIGE og positive detaljer, som teller mye! Jeg er ikke misfornøyd med legen og jeg respekterer hans valg i forhold til dette. Jeg er misfornøyd med skaden. En bagatell av et fall, som har resultert i dette kompliserte tullet her. Rart å være skuffa? - over skaden?
Dette handler mest om at jeg må smøre tålmodigheten min med egen tålmodighet, slik at min tålmodighet holder enda litt lenger. Jeg må bite tenna sammen, og forsøke på det sterkeste. Kanskje går det bedre denne gangen, enn forrige gang? Alltid lov å håpe, selv om jeg har hatt fire mislykka forsøk til nå.
En annen grunn til at legen faktisk duger – selv om det ikke virker sånn - er at han velger å kjøre et parallelt løp for å utelukke. Jeg skal til MR undersøkelse, for å se hvordan det står til innvendig. Det er for å utelukke evt. mer skade. Hvis det ikke er skade, så vet vi ikke. Hvis det er skade, kan det være snakk om en operasjon nr. to.
I just love my life!
nei nei nei, det var jo ikke dette vi håpet på, du skulle jo ut i jobb snart.. MEN, jeg velger å tro at spesialisten gjør det han gjør og sier det han sier for en grunn .- en god grunn. Jeg skjønner at det er slitsomt og at du blir nedbrutt av å gå slik, men samtidig så kan det jo være at det ikke blir så ille uten medisinene, du er sterk og tøff, og om det blir smerter så klarer du å bite det i deg. Jeg prøver selv å styre kroppen og sier til meg selv, at det er ikke smertene som skal styre meg, det er meg som skal styre smertene. jeg hadde problemer med knærne for noen år siden og slet skikkelig med smerte, men jeg beit det i meg og det gikk over.
SvarSlettjeg krysser fingrene for deg, og sender deg mange gode varme klemmer <3 måtte du få stor fremgang på treningen, og null smerter <3
//hehe, så jeg imponerer.. ja av og til så imponerer ejg til og med meg selv:)
//det var kun for å prøve å imponere deg en gang til, hehe:))
SvarSletthøydeskrekken forsvinner visst litt etter litt, men tror det er pga jobben der jeg er en del oppi høyden, men hadde aldri trodd jeg skulle klare å sitte så nærme kanten. men kunne ikke gå ned igjen uten å ha prøvd hvertfall, and i did it! var ganske stolt etterpå ja:)
good helg til deg også søta <3
Takk, der og da var det vanskelig å tenke slik du presenterer det. Nå - noen timer senere - så er jeg litt mer over på det (ikke like fult enda, men det kommer seg). Dette er planen og jeg respekterer den. Denne legen VET hva han snakker om, og derfor så klarer jeg heller ikke å bli "sint" på han. Jeg blir mer sint på skaden. Det føles litt tungt, men jeg skal gjøre mitt beste på å følge denne planen - og kjempe meg igjennom smerter, ubehag og slit. Jeg har ikke tenkt å legge meg ned. Jeg skal fortsette og kjempe. Jeg skal tilbake i jobb - snart. Fortsatt et viktig mål og det er viktig å ha det målet for det hjelper meg til å jobbe fremover. Går det over - så hurra, for IKKE NOE er bedre. Går det ikke over - vel så skal jeg kunne si at jeg gjorde mitt beste.
SvarSlettTakk for støtte og tro :) Det hjelper å ha folk til å backe seg opp:)
*Megaklem sendes til deg* Huff,skjønner at du er litt fortvilet ,men jeg krysser alt jeg har på at dette går fremover og det ikke vil ta lang tid!
SvarSlettSender deg store klemmer <3 Dette klarer du. Jeg er sikker!
SvarSlettSV: Takk for supre tips, Eva Beate :) Har sett en del av CSI, den serien liker jeg, men Bones er ikke noe for meg :P
Kjedelig at det er sånn, men håper virkelig det går fremover og at smertene ikke blir så ille som fryktet!
SvarSlettEva, du er sterk. Du klarer dette - det VET jeg at du gjør. GOD bedring; Det ønsker jeg deg viirkelig.
SvarSlettUff, så leit at det blei worste case.. ikkje kjekt, eg kjenner meg virkelig igjen i den følelsen av og prøve og ha null forventninger, og så blir ein SÅ skuffa likevel.. det har skjedd med meg i kvert legebesøk,undersøkelse dei siste 3 åra desverre.. det suger.. og det er ofte eg tenker at d ikkje går an og synke lenger ned, men så går d faktisk an, d er hardt og slite med helsa og bare skulle vente på at ting blir bedre uten null behandling.. Ønsker deg lykke til, tenker på deg !! <3
SvarSlettTakk for klemmen og for kryssingen ;-) :)
SvarSlettTusen takk :)
SvarSlettJa, fryktelig kjedelig. Jeg skal gjøre mitt beste, så får vi satse at det faktisk ender godt! :D
SvarSlettTusen takk Siv - jeg skal gjøre mitt beste :)
SvarSlettDet er fryktelig frustrerende - og fryktelig tungt. Jeg kan bare ane hvordan du opplever det med tre år??? Jeg har jo bare seks mnd, og er allerede fryktelig lei. Jeg må prøve meg nå på denne planen. Jeg skal - for jeg nekter å komme på sykehuset neste gang å bli møtt med "det skulle du prøve, og må prøve før vi gjør noe annet". Så da skal jeg prøve alle de tiltak han presenterte. Takk for støttemeldinger. Håper for deg også! :)
SvarSlettSV;Det er den 14.august for min del, men undervisningen begynner 20. august:)
SvarSlettÅh, huff. Så utrolig leit. Og jeg forstår veldig godt at du er redd for smerten. Kan se for meg at det ikke vil bli enkelt, men jeg har troen på deg. Krysser uansett alle fingre og tær for deg, og ønsker deg masse lykke til :) Stor klem. <3
SvarSlettKjære Eva Beate. Dette var ikke et slikt innlegg jeg håpet på etter legebesøket. Selv om du så for deg at dette ville skje, så forstår jeg at du er redd for smerter og vil tilbake i jobb. Jeg håper du får en opptur med treningen og at smertene ikke tar knekken på deg, søta. Det er ikke lett å være optimistisk rett etter et slik legebesøk, men håper og krysser fingrene for at du får den hjelpen du føler du trenger gjennom dette og at det går fremover nå :)
SvarSlettKlemmer <3
I'm so sorry, good luck <3
SvarSlettÅh, ille at det faktisk ble worst case! Men da var det nok en god ting at du allerede hadde laget det bilde i hodet. Du er sterk! Håper du klarer deg greit gjennom det :)
SvarSlett//Så ikke svaret ditt her før nå, you are a fighter!! og alle har troen på deg:))
SvarSlettHvordan har helgen din vært?
Uff a meg, dette var ikke så koselig å lese. Så dumt at det ikke ble så gode nyheter. Men jeg må jo si at du er flink til å se noe positivt i det meste! Bra at legen på sykehuset tar det alvorlig, og ikke overlater deg til en fastlege, det tror jeg er lurt! Selvfølgelig er du skuffa! Håper MR viser gode resultater!
SvarSlettKlem!
Takk for det søte Camilla! Jeg må prøve mitt beste. Klem tilbake
SvarSlettJeg skal prøve. Jeg skal gi det et forsøk. Jeg må - eller så kommer jeg ingen vei. Takk for klem søta :)
SvarSlettThank you :)
SvarSlettTakk for det - jeg skal gjøre en innsats og prøve. :)
SvarSlettDet har vært en utforendre helg, med oppturer og nedturer (mest mentalt) :) Jeg har så lite å holde fast i akkurat nå, så jeg ser liksom ikke noen målstrek. Akk ja - fysio imorgen. Da kan det hende jeg får litt mer oversikt igjen :)
SvarSlettTakk for det. Jeg må prøve - er det noe jeg har erfart er det å prøve det spesialisten ber om. Det slår bare tilbake om man sniker unna fordi man "tror" det ikke funker. Jeg har ingen formening ang. MR akkurat nå. Det avhenger vel litt av hvordan ny rehabiliteringsplan funker. Det blir noen spennende uker nå.
SvarSlett