Livet mitt står stille. Jeg har ingenting å forholde meg til. Bare skaden og smerten...
Jeg kan ikke ligge på ryggen med benet i strekk. Jeg kan ikke sitte vanlig på en stol. Jeg kan ikke stå oppreist og lage middagen eller frokosten min. Jeg kan ikke gå i trapp. Jeg kan ikke gå overhode. Jeg kan ikke trene. Jeg kan ikke kjøre bil. Jeg kan ingen av disse tingene - uten at det gjør meg vondt. Meget vondt.
![[and all that could have been]](https://lh3.googleusercontent.com/blogger_img_proxy/AEn0k_s_yPr_9_J894pgtDFIdivjBG-6VTOwiY5dMxiSvdCAUaCuYLC4BmcXDpaGQ4d3eoYg2QYc9aGrbdiKvlOX-2bwHjFmNHM0SnLjwnkYOmjzl7vbhO6ZeUzZV43JE3lcnbU=s0-d)
Jeg gjør det - det meste av det - fordi jeg er dum. Jeg har hatt trua litt for lenge på at dette skal gå bra. Jeg har slitt ut meg selv - og nå har jeg fått nok.
Jeg har vondt. Jeg har veldig vondt. Jeg er plaget og det koster meg ufattelig mye krefter. Jeg tilbringer snart mer tid i senga mi enn utenfor, fordi jeg i senga er best og mest smertelindret. Det koster i seg selv. Jeg har forsøkt ved gjentatte forsøk å få spesialisten til å gjøre noe. Til nå har det skjedd lite...
Treningen går dårlig. Fryktelig dårlig. Fysioterapeuten min er bekymret og jeg tror virkelig hun ikke liker det hun ser. Jeg liker det ikke jeg heller. Jeg sliter mer og mer med å forstå at treningen alene er løsningen på smertene og skaden. Jeg forstår at trening er en stor og viktig brikke i rehabiliteringen, men ikke slik ståa er nå. Ikke som eneste tiltak alene.
Den siste uken har jeg hatt en SKIKKELIG psykisk knekk. Den kom på minutter og satte seg skikkelig fast. Jeg trengte et døgn helt alene. Et døgn i senga. Jeg maktet ikke å spise. Jeg maktet ikke å drikke. Jeg lå for det meste å gråt. Jeg taklet ikke mer.
Jeg har kommet meg over det verste - men lysten til å gi opp er faretruende stor. Jeg prøver etter beste evne å holde den unna. Igår tok jeg - helt på egenhånd - grep ved at jeg startet opp ved behov på den ene medisinen spesialisten kuttet ut. Jeg fikk støtte i det valget fra både fysioterapeut og fastlegen. Jeg tror ikke spesialisten støttet valget mitt - for kun timer etter at han fikk beskjeden, fikk jeg time på sykehuset. Allerede til mandag.
Det er vel kanskje håp?
Jeg kan ikke ligge på ryggen med benet i strekk. Jeg kan ikke sitte vanlig på en stol. Jeg kan ikke stå oppreist og lage middagen eller frokosten min. Jeg kan ikke gå i trapp. Jeg kan ikke gå overhode. Jeg kan ikke trene. Jeg kan ikke kjøre bil. Jeg kan ingen av disse tingene - uten at det gjør meg vondt. Meget vondt.
Jeg gjør det - det meste av det - fordi jeg er dum. Jeg har hatt trua litt for lenge på at dette skal gå bra. Jeg har slitt ut meg selv - og nå har jeg fått nok.
Jeg var på fotballkamp i helgen. To timer med min store lidenskap - som et forsøk på å få noe annet å tenke på. Det gikk sånn nesten fint. To timer - sittende på rompa - ga meg på en smerteskala fra 1-10 smerter helt på nivå 10-11. Ikke en gang min stillesittende lidenskap gir meg pause.
Jeg har vondt. Jeg har veldig vondt. Jeg er plaget og det koster meg ufattelig mye krefter. Jeg tilbringer snart mer tid i senga mi enn utenfor, fordi jeg i senga er best og mest smertelindret. Det koster i seg selv. Jeg har forsøkt ved gjentatte forsøk å få spesialisten til å gjøre noe. Til nå har det skjedd lite...
Treningen går dårlig. Fryktelig dårlig. Fysioterapeuten min er bekymret og jeg tror virkelig hun ikke liker det hun ser. Jeg liker det ikke jeg heller. Jeg sliter mer og mer med å forstå at treningen alene er løsningen på smertene og skaden. Jeg forstår at trening er en stor og viktig brikke i rehabiliteringen, men ikke slik ståa er nå. Ikke som eneste tiltak alene.
Jeg er kanskje "voksen" - men Ole Brumm gir meg fortsatt trøst...!
Den siste uken har jeg hatt en SKIKKELIG psykisk knekk. Den kom på minutter og satte seg skikkelig fast. Jeg trengte et døgn helt alene. Et døgn i senga. Jeg maktet ikke å spise. Jeg maktet ikke å drikke. Jeg lå for det meste å gråt. Jeg taklet ikke mer.
Jeg har kommet meg over det verste - men lysten til å gi opp er faretruende stor. Jeg prøver etter beste evne å holde den unna. Igår tok jeg - helt på egenhånd - grep ved at jeg startet opp ved behov på den ene medisinen spesialisten kuttet ut. Jeg fikk støtte i det valget fra både fysioterapeut og fastlegen. Jeg tror ikke spesialisten støttet valget mitt - for kun timer etter at han fikk beskjeden, fikk jeg time på sykehuset. Allerede til mandag.
Det er vel kanskje håp?
Bildene er lenket
Uff, du har vært sterk alt for lenge, og da skjønner jeg at du knekker sammen til slutt:( Hold ut, og ha tro på at det finnes noe som kan hjelpe deg å bli bedre!:)
SvarSlettFøler så med deg søteste du <3 Sender deg store klemmer jeg :)
SvarSlettSV: ;) Ja det er virkelig å anbefale ukesmeny assa :D
Får vondt av å lese dette :-/ Så ufattelig kjedelig og trist situasjon... Ønsker deg all god bedring og lykke fremover!
SvarSlettUff, Eva, dette er vondt å lese, stakkars du! <3 Smerter hele tiden, hvert dag og hvert sekund må være et helvette å leve med, og selfølgelig kommer knekken, og man vil gi opp. Bare husk, at det kan bli bedre (håper jeg), og det kommer alltids en morgendag. Du har mange rundt deg som støtter deg, bryr seg og deg, og vil deg godt. Håper dere finner ut noe på sykehuset på mandag, og at du slipper å leve i smertehelvette unødvendig lenge. Pappa har kroniske nervesmerter, og jeg vet utenfra hva konstante smerter kan gjøre med en person. Tenker på deg <3
SvarSlettJeg får vondt av deg! Du har nok vært sterk så alt for lenge, og det at det lot deg knekke er helt naturlig! Selv hvor vondt det føles nå, så vil du klare å komme de opp igjen, selv om det vil ta tid! Det finnes alltid håp! Man må bare aldri slutte å tro at den ikke finnes. For tro meg, i enden av tunnelsen finnes det håp!
SvarSlettDet er så trist å lese. At det ikke SKJER noe. Noe positivt. Jeg håper for deg, jeg. Fina <3
SvarSlettÅh jeg får vondt. Det er så trist å lese... heier på deg, og håper det virkelig skjer noe positivt snart!
SvarSlettSender mange varme tanker til deg og håper virkelig at ting begynner å gå din vei snart <3
SvarSlettHuff, dette er virkelig trist å lese og jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å sende deg alle mine varmeste tanker i håp om at det skal gjøre deg bedre <3 Du er virkelig sterk!
SvarSlettFår helt vondt av å lese dette innlegget, det høres virkelig ikke ut som du har det noe godt!! Husker så godt det kjempe positive innlegget du hadde for en tid tilbake og krysser fingrene for at du finner tilbake dit snart... Jeg vet du er tøff nok til å komme deg gjennom dette! *klem*
SvarSlettSV: Ja det går veldig mye sykdom tidlig.. Altfor tidlig.. :( Men mange av elevene som er syke så tydelig at noe går.. :/ God helg til deg <3
SvarSlettUff, eg tenker på deg - så leit at du har så masse smerter, det virker heilt uholdelig.. håper virkelig du får hjelp <3
SvarSlettTakk for gode ord Marit. Veldig hyggelig. Jeg håper, men håpet er svakt... enn så lenge!
SvarSlettTakk for store klemmer :) <3
SvarSlettTakk for det. Det er veldig kjedelig og utrolig tungt!
SvarSlettDet er absolutt ikke enkelt og frustrasjonen er ufattelig stor. Dette er ingen enkel sak lenger. Det har det egentlig aldri vært, men nå er det ekstremt ille. Jeg håper mandagen og turen på sykehuset kan gi noen nye svar og noen nye muligheter! Takk for omtanke :-) <3
SvarSlettDet gjør det sikkert, men det er utfordrende når tunnellen strekker seg fra Lindesnes til Nordkapp, og jeg har såvidt passert Stavanger... Jeg tar en dag av gangen. Det er igrunn det eneste jeg får gjort, så får vi se.
SvarSlettTakk for håp <3 - mandagen blir spennende!
SvarSlettDet håper jeg også. Takk for håp <3
SvarSlettTakk for gode ord og tanker :-)
SvarSlettTakk for gode ord og klem<3 Jeg setter veldig pris på det! :)
SvarSlettJa, du har helt rett. Jeg prøver å trekke frem det innlegget igjen, men dessverre hjelper det ikke på humøret. Smertene er sterkere enn de positive. Takk for gode ord. Klem tilbake.
SvarSlettTakk for gode ord og håp <3
SvarSlett