When life strikes you hard

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 21, 2013 at 10:52pm PDT

Hvordan oppsummerer man 345 timer, som egentlig bare skulle være sju? Jeg skulle inn på sykehuset kl. 07:00 og siden jeg var først på programmet var planen at jeg skulle vært ute derfra ca. kl. 14:00. Slik gikk det som kjent ikke, og først 345 timer senere (eller 14 dager og 2 timer mer enn planlagt) kunne jeg forlate Ahus.

Det er liten tvil om at enkelte ting gikk ikke som planlagt. Operasjonen i seg selv har vært vellykket. Nesten overveldende positivt, og ting virker på den kanten meget oppløftende. Det er kanskje ikke så rart at jeg har hatt mye smerter – for det viser seg at kneskjellet med sin feilaktige plassering har ligget og gnisset mot lårbeinet, og på den måten skapt ny bruskskade. Bein har skrapt mot bein. Ortopeden min er forsiktig optimist. Han ville ikke garantere for noen ting, men håper sammen med oss at vi har funnet feilen. Han la det i hvert fall fram som at det var en mulighet.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 22, 2013 at 3:39am PDT

Etter operasjonen fikk jeg mye smerter. Helt sinnsykt mye smerter. Uhåndterlige smerter, og det var her ting ikke gikk etter planen. For selv etter at jeg hadde fått godt med lokalbedøvelse, nerveblokkade, samt en heftig dose med ulike opiater (morfinlignende preparater) som OxyNorm, OxyContin, Ketorax, Tramadol – samt Sarotex på knappe 3 timer, var det ikke antydninger til smertelindring. Det er kanskje vanskelig å forstå hvor mye smertestillende det faktisk er, men la meg forsøke å illustrere:

De fleste av oss er ikke vant med opiater, så sjansen er stor for at du ville ha sovet ganske godt med den samme dosen OxyContin, som det jeg fikk. Ettersom jeg har tatt mye Tramadol, er toleransen min noe større. Det er heller ikke uvanlig at pasienter med slike store doser, får store pusteproblemer. Jeg var på et punkt så toksisk (giftig) at de vurderte å legge meg på en intensivpost for observasjon – av frykt for at kroppen skulle gi etter og at jeg skulle få store respirasjonsproblemer. Det ble vanlig sengepost og full stans i medisiner. Det tok mange (mange) timer før noen turte og gi meg noe som helst. Utrolig upraktisk når smertene er like ekstreme.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 25, 2013 at 3:30pm PDT

Jeg valgte hele veien å vise virkeligheten for omverdenen - på godt og vondt. Bildet over var vel det som satte sterkest inntrykk hos folk, men akkurat sånn var jeg, så jeg ut og hadde jeg det i mange dager! Smertene forble lenge - evig lenge - et stort problem. Ortopeden min – fortsatt stor respekt for fyren – stod utrolig steilt på sitt og oppretthold smertebehandlingsregime som han selv mente var rett, selv om jeg følte det var på grensa til umenneskelig. I etterkant fikk han rett i sine tanker og meninger (jeg kom meg jo igjennom), men jeg må si jeg hatet han som pesten ved flere anledninger når det stod på som verst. Smertene kom gradvis under kontroll mot slutten av påskeuka, med noen nedturer da vi startet på nedtrappingen av de sterkeste smertestillende.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 30, 2013 at 11:50am PDT

Jeg har litt av en fin familie også da - som jeg ikke kunne ha klart meg uten gjennom disse 14 dagene. Jeg hadde besøk daglig - og det trengte jeg virkelig. Selv om jeg måtte kjempe helt på egenhånd, så kjenner jeg i etterkant hvor nyttig det var å ha folk rundt meg. Det mest geniale var da mine to småsøsken tok med seg pizza og brus på lørdagskvelden til sykehuset, og vi satt i Glassgangen og koste oss i flere timer. Jeg fikk også møte mine nieser for første gang - mens jeg lå på sykehuset. Det bidro til å gi andre impulser og omgivelser, som hjalp veldig på det mentale. Hele rommet jeg bodde på det vonde - og det var viktig å få bryte med den så ofte som mulig.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 30, 2013 at 9:38am PDT

Så var det del 2 – og faktisk komme seg ut og opp av senga. Fy fanden for et prosjekt det skulle bli. Jeg fikk takk og lov en dyktig fysioterapeut (som heier på det rette laget) som var beintøff, men rettferdig. Jeg hadde daglig to økter sammen med ham, samt at jeg forsøkte meg på mye egentrening jeg klarte utifra smertene for å få tilbake bevegelse i kneleddet. Det tok tid. Unormalt lang tid, men så hadde ikke jeg det beste utgangspunktet. Jeg klarte å stå oppreist, uten å hyperventilere, først en uke etter operasjonen. Det første steget tok jeg på dag 11 og da gikk det relativt raskere fremover; Jeg gikk lengden på skranke på dag 12, i prekestol på dag 13 og i krykkene igjen på dag 14.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Apr 4, 2013 at 9:25am PDT

Det ble kanskje en overraskelse for ortopeden, da han forstod hvor lang tid jeg trengte på å komme opp og i gang igjen. Jeg tror kanskje ikke det var helt klart for de på sykehuset hvor «ille» det stod til med resten av kroppen etter de siste månedene, men ortopeden så det nok da jeg var like sengeliggende (med ytterst få fremskritt) da han kom tilbake fra påskeferie, som før han dro på påskeferie. Han skulle nok helst sett at jeg reiste på rehabiliteringsopphold på Catosenteret for å få en allsidig opptrening nå i etterkant, men det takket jeg pent nei til.

Det veier tungt at han ønsker et rehabiliteringsopphold og det finnes mange gode faglige argumenter for å reise på et slikt opphold, men jeg er nå så sliten både fysisk og mentalt. Det er faktisk mulig å bli syk av å ligge på sykehus, og jeg ble mer og mer mentalt utslitt for hver dag som gikk. Tanken på et opphold på ca. 4 uker borte fra kjente, kjære og ikke minst trygge omgivelser orker jeg ikke. Den motivasjonen som kreves for å ta del på et slikt opphold, finnes ikke. Jeg ønsker bare nå å gjenvinne meg selv – mentalt først, og gradvis også fysisk – og følge den planen og strategien som var lagt før operasjonen med fysioterapeut – og ortopeden. Den planen jeg har forberedt meg godt til.

For selv om ortopeden kanskje ble overrasket, har jeg og fysioterapeuten min vært klar over det en stund at det står dårlig for hele kroppen. Derfor er min generelt dårlige tilstand ivaretatt i form av at det er en del av planene for rehabiliteringen fremover – utenfor Catosenteret. Det er nå det virkelig starter. Det er nå den virkelig store utfordringen begynner og skal jeg klare å komme i gang føler jeg at tryggheten veier tyngre enn følelsen av usikkerhet, utrygghet og det ukjente. Kanskje vil Catosenteret være en god løsning ved et senere tidspunkt, men ikke nå.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Apr 5, 2013 at 8:56am PDT

Allerede i morgen går startskuddet for de originale planene. Jeg har time hos min kjære, faste, koselige fysioterapeut som faktisk gleder seg til å følge meg videre i den prosessen vi nå går inn i. Jeg er veldig klar for å komme i gang, selv om jeg vet det vil ta mange måneder før vi ser klare svar og resultater. Jeg tror på at hverdagen vil bli enklere, og at sommeren blir lys. Jeg har tro på at når jeg nå kommer i gang med det jeg har forberedt meg absolutt mest til, så vil jeg sakte men sikker klare å meg selv opp igjen etter 14 ekstremt tøffe dager på sykehuset. Samtidig har jeg rolige dager hjemme hos mamma og pappa - hvor jeg får muligheten til å hente meg inn igjen og komme til hektene, med folk rundt meg og assistanse der det enda svikter litt.