Eva Beate - litt om alt og ingenting

tirsdag 27. mars 2012

Skattejakt på bua

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 25, 2012 at 10:09am PDT

Mamma og jeg var raskt enige da mamma overtok gården og jeg ( og M) flyttet inn, at vi iløpet av våren og sommeren skulle rydde! Rydde og få oversikt. Det er tre bygg på eiendommen som skal igjennom den prosessen. Det er låven. Det er bua. Det er skjulet / garasjen. Bolighuset gjennomgikk prosessen av forrige eier selv og nye innflytter, da Bestefar flyttet.

Hva er det egentlig denne gården har? Hvis det er tatt vare på, kan det da brukes, evt. om det er for verdifult (viktige familieminner)? Hvis ikke, kan det da kastes? Jeg tror vi er enige om at det er spørsmålene vi stiller oss når vi setter igang.

... og vi er igang! Med vårsolen (og mine begrensinger) har vi startet i det små. Jeg og M har fått oversikten på situasjonen på Bua (gamle stabburet). Jeg tror vårens ryddesjau kan bli rene skattejakten. Det tok oss ikke lange tiden før vi hadde funnet flere elementer som er tatt vare på og som fint kan brukes.

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 21, 2012 at 9:30am PDT

Gamle Norgesglass - elsk!

A photo posted by Eva Beate (@evabeik) on Mar 22, 2012 at 5:23am PDT

Gamle melkespann - kjempekult.

Det er mye vi har funnet på bua, men pga. kneskaden har vi ikke fått hentet det frem. Så det må vente til enten jeg er bedre, eller broren min og pappa kan hjelpe oss med å hente det frem. Det vi derimot har hentet ut er de gamle Norgesglassene som stod der inne. Jeg tror vi har totaltsett funnet 15 stk, i ulike størrelser. De er alle hentet frem og fått ny plass og nye oppgaver i hovedhuset. Jeg elsker Norgesglass - jeg synes de er så fine og klassiske.

Det andre vi fant var gamle melkespann! Ah, det er jo så pent når gamle melkespann fylles av blomster. Vi hentet de ned fra bua, også har M vasket de. Så de er klare for våren, og planting når det blir aktuelt. Det er litt tidlig enda, hvis de skal holde hele sommeren.

Ah, jeg kan nesten ikke vente til jobben fortsetter. Det er så mye spennende inne på der. Jeg synes det er litt artig å se hvor mye de har samlet på. Det er nemlig bare to generasjoners verk - for oldefar og oldemor var de som kjøpte gården. Bestefar og bestemor er de eneste som har bodd der etter det. De har virkelig tatt vare på ting de ikke har brukt. Det er gøy! :) Tredje og fjerde generasjon tar nå oppgaven med å rydde og organisere det hele litt.

lørdag 24. mars 2012

Tippeligasesongen 2012

Veit en gammal storhetsklubb som sover, Sportsklubben som er fra Åråsen. Endelig er ventetida over, tida for suksess er her igjen!

Livet mitt innehar et viktig element for å være fullverdig. Hvis jeg skal definere meningen med livet, må jeg helt klart inkludere begrepet fotball. Fotball er mitt narkotikum. Jeg er avhengig, og i månedene fra november til mars har jeg ofte abstinenser. Rent ubehagelige er de.

Helligdommen er her. Jeg har fått mitt dop. Marsmåneden inneholder to viktig begivenheter. Det ene er bursdagen min. Den har jeg allerede feiret. Det andre er sesongstart i norsk eliteseriefotball. Den begivenheten finner sted denne helgen - personlig finner den sted idag. I kveld har Lillestrøm spilt årets første kamp, mot Hønefoss.

Selve kampen sier jeg så mye om på Twitter og diverse debattfora, at det gidder jeg ikke å skrive om det her. Vi spilte uavgjort og fikk med oss et poeng hjem til Åråsen idag. Det er akseptabelt, selvom jeg hadde håpet på tre poeng selvfølgelig.

Neste helg er det kamp på Åråsen. Jeg planlegger å få den med meg fra stadionplass. Det er Rosenborg som gjester Åråsengresset. Jeg gleder meg!

Det er høl i gjerdet på Gaustad. Det er høl i gjerdet på Gaustad. Det er høl i gjerdet på Gaaaauuustad! Det er derfor vi er her! Det er derfor vi er her...! Det er derfor vi er her!

torsdag 8. mars 2012

Frustrasjon vs motivasjon

Kneskade er dritt. Det er faktisk det peneste ordet å bruke om det for virkelig å få frem budskapet. Kneskade er dritt. Jeg tror egentlig jeg kunne hatt enda verre ordbruk, men av tanke på de av dere som lesere bloggen, er jeg hensynsfull. Det nærmer seg seks uker siden skaden oppstod. Datoen seks uker etter utskrivelse skal være en form for milepæl. Etter planen til legene skal jeg slutte med ortosen (stive bandasjen) etter seks uker. Jeg tar jo det som et signal på at da skal ting være, i hvert fall litt, bedre enn det var da skaden oppstod.

Så er spørsmålet om det egentlig er, i hvert fall litt, bedre? Ja, for er det egentlig bedre? Det er rom for frustrasjon. Mye frustrasjon. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne for å få kontroll, oversikt eller i det hele tatt fremme motivasjonen. Jeg vet ikke om jeg har gale forventninger eller om ting faktisk ikke har gått som de skal. Det er i seg selv et grublende, og frustrerende element.

For jeg har fremgang, men jeg vet ikke om den er stor nok. Jeg har større bevegelse i kneleddet. Kneskåla mi ligger mer i ro. Det er egentlig ganske deilig. Det merksnodige (og da meget frustrerende) er at smertene har økt parallelt med fremgangen i bevegelse. Hvorfor? Jeg blir liksom ikke helt klok av dette her. Jeg har fremgang. Håper snart jeg egentlig kan kjøre bil igjen. Kaste krykkene. Slutte med ortosen. Til gjengjeld merker jeg mer bruk av smertestillende. Jeg tar medisiner ved behov, og behovet har økt markant siste uke.

Ting ligger litt etter på bloggen også. Jeg orker liksom ikke. Sliten er jeg. Smerter er slitsomt. Frustrasjon hjelper ikke så mye det heller. Jeg tenkte å prøve å aktivisere meg selv idag - gjennom blant annet å "hente inn" de fem -seks dagene med bloggutfordring som jeg har skulka unna. Det er moro å ta bilder, så det hjelper kanskje litt på alt!

Ha en fin dag!

fredag 2. mars 2012

Prosjektbeskrivelse

Jeg skal snart skrive bacheloroppgaven, og idag så skal prosjektbeskrivelsen leveres inn. Tematikken må godkjennes før man kan gå skikkelig tilverks. Det er enda fem uker (hjelp) før skrivearbeidet begynner i "regi av skolen". Jeg tenker at jeg sikkert kan begynne å kladde før den tid?

Jeg har tross alt INGENTING å finne på om dagen, selvom jeg prøver å engasjere meg. Ikke er jeg i praksis - mine medstudenter har enda to uker igjen av praksisperioden sin. Jeg har allerede gått sykmeldt i fem uker, og det er lenge. Det at det da faktisk er fem uker igjen til selve skriveprosessen blir nesten for litt lenge for meg.

Idag skal som sagt prosjektbeskrivelsen leveres inn. Jeg har hatt godt tid til å gjøre en god jobb. Jeg håper min blir godkjent. Jeg har funnet frem til masse litteratur (se bilde over) og funnet frem til relevante forskningsartikler. Jeg har hatt masse tid, og har vært heldig som har visst hva jeg skal skrive om. Jeg leste på Facebook igår om medstudenter som ikke visste at prosjektbeskrivelsen skulle levers inn idag (altså de har ikke begynt), pluss at flere av de pr. igår ikke visste hva de skulle skrive om.

Jeg kan jo si litt om det jeg skal skrive om også da. Du kan jo se små hint i bilde over. Jeg har valgt meg ut et akuttmedisinsk fagområde å skrive innenfor. Jeg ønsker å skrive om hvordan sykepleier kan lindre angst og fremme trygghet hos pasienter med akutt brystsmerter. Du kan tenke deg tanken på at området rundt hjertet ditt skriker ut av smerter. Det presser, strammer og gjør ubeskrivelig vondt. Hvilke forventninger ville du ha hatt til sykepleier? Bortsett fra "å gjøre meg frisk" (det er det legen som har hovedansvar for).

Jeg har funnet en del litteratur allerede. I haugen over mangler både forskningsartiklene mine, fagartiklene og et par andre bøker jeg tror jeg kan ha nytte av! I de fem ukene som kommer frem mot skriveprosessen nå, så har jeg tenkt til å lese. Jeg har masse å lese på, så det igrunn bare å starte. Jeg vil kartlegge, planlegge og notere meg viktige elementer som jeg må og bør trekke med i oppgaven min. Kanskje begynner jeg å småkladde litt også. Det kan jo være lurt.

Nå skal jeg organisere og rydde i alle artiklene jeg har lagret siste ukene. Dessuten skal jeg sikkerhetskopiere dem, slik at de ikke forsvinner for meg. Det ville vært krise og ekstremt mye ekstraarbeid. Grøsser bare av tanken.

tirsdag 7. februar 2012

Livet i senga er herlig ?

Jeg ligger i senga mi. Jeg har egentlig tilbragt veldig mye tid i senga den siste uka. Jeg kommer ikke spesielt langt. Kneet mitt er ikke særlig samarbeidsvillig enda. Kneskåla er lett bevegelig, og det er ganske ubehagelig. Jeg har fått en stor, stygg, svart ortose (stiv bandasje) som jeg skal gå med i seks uker. Minimum. Jeg er sykmeldt like lenge fra både praksis og jobb!

Jeg homper litt rundt på krykker, men det er ganske tungt. Arm og skulder - muskulatur er ikke så godt trent som en skulle ønske og det er god styrketrening av å forflytte seg rundt på krykker. Det blir ikke så mye krykkegange enda. Det er både ubehagelig og smertefult. Når jeg skal ut av huset og på "lengre turer" kreves det rullestol. Jeg makter ikke å gå for lenge på krykker av gangen. Jeg føler meg egentlig ganske hjelpesløs og synes innimellom litt synd på meg selv. Jeg er ikke vant med dette, men jeg prøver å ikke klage. Jeg setter bare på en episode med Ingen Grenser, så går tankene mine fort over. Jeg har ikke noe å klage over. Jeg skal tross alt bli frisk igjen.

Hva gjør man når man ligger i senga hele dagen?

Jeg spiser alt for mye godteri. Emotional eater? Kanskje? Jeg blir ekstremt fnysen og godtesjuk når hverdagen er tøff og litt til mye depressiv ... og det er den nå!

Jeg ser alt for mye tv. Det går i et "Kongen av Queens"-maraton i disse dager. Må få le litt!

Jeg spiller Nintendo. Jeg kjøpte meg Nintendo 3DS for noen uker siden bare fordi jeg hadde lyst. Var det et forvarsel (skjebne) på at jeg ville komme i en kjedsomhetsfase?

Jeg har groddfast på Facebook. No further comment necessary.

Så nettopp derfor beveger jeg meg fra bloggen tilbake på Facebook. Egentlig burde jeg legge meg. Imorgen skal jeg få litt andre inntrykk - jeg skal ut av huset! Utfordringen er at klokka ringer tidlig, og nå etter en uke har jeg blitt alt for vant til å sove lenge. Legge seg?

Huff, jeg MÅ bli flinkere på å ta egne bilder...

fredag 3. februar 2012

Patellaluksasjon

På fredag hadde vi fest på jobben. En utrolig kul fest! Fanken, jeg hadde det gøy! Jeg jobber med verdens kuleste folk. Festen endte dog ikke helt godt for meg. Vi danset litt, og plutselig lå jeg rett ut og skreik av smerter. Jeg hadde så vondt i kne. Au! Det var ubeskrivelig vondt. Så vondt at jeg trengte ambulanse for å komme meg videre. Så det ble ambulanse, morfin og en aldri så liten tur i Akuttmottaket på sykehuset.

Røntgen. Mer smertestillende. Legeterror (undersøkelser av kne). Mer smerter. Legen skrev meg ut med forstuet kne. Problemet var bare at jeg aldri klart å komme meg av båra i Akuttmottaket og legen konkluderte selv med at jeg aldri kom meg hjem. Så jeg ble innlagt. Dagen etter ville en ny lege skrive meg ut - med samme diagnose, men som på natten så klarte de aldri å mobilisere meg og man konkluderte med at jeg hadde smerter litt for sterke til å være en forstuing. Så det ble tatt CT som viste at skader inne i kneet som tilsa en traumatisk patellaluksasjon (kneskål-luksasjon). Kneskålen min har beveget seg ut av sine normale vidder, og skadet litt sener og slått av noen fragmenter.

Med det som bakgrunn måtte det en vurdering til av knespesialist. Dette skjedde på lørdag, og knespesialistene var ikke på jobb før på mandag. Så da ble jeg flyttet til vanlig ortopedisk sengepost, og kunne se for meg resten av helgen på sykehus. Hele helgen slet jeg med masse smerter. Sov dårlig om natten. Sov egentlig bare fordi jeg kjempe kjempe sliten. På mandagen kom konklusjonen fra ekspertene. Ingen operasjon, men konservativ behandling med ortose og fysioterapi. Et opptreningsperspektiv på 4-6 måneder. Freaking awesome eller ikke?

Det ender allikevel ikke der. Smertene var så intense, og selvom fysioterapeutene prøvde etter beste evne, så kom jeg meg ikke opp av senga. Synd ikke legen så det - arrogant type. For når han kom dagen etter så fikk jeg valget med å stå opp av senga. Ja, nærmest skjerpe meg - "for så vondt gjør det ikke" eller så søkte de meg til korttidsplass ved sykehjemmet i kommunen min. Jeg har aldri før i hele mitt liv funnet sterkere vilje og trass enn jeg gjorde da. Hvem er det som vil sendes til et sykehjem? En 23-åring på sykehjem? Jeg har ikke opplevd det enda.

Så jeg samlet alt jeg hadde av krefter. Banna og sverta. Jeg kom meg opp av senga. Jeg måtte bare. Sterkt påvirket av smerter, trosset jeg alt. Så nå er jeg hjemme hos mamma og pappa. Jeg har fortsatt sterke smerter, men jeg merker bedring og jeg kommer meg slik at jeg blir stadig mer oppgående. Det er deilig, men jeg er ganske frustrert over hvordan legen ikke forstod mine smerter og måten han opptrådde. Jeg synes det var dårlig gjort. Samhandlingsreformen er ikke bare god. Hvis dette hadde skjedd før den reformen, hadde jeg fått bli liggende til jeg var i det minste fem prosent mobilisert ut av senga (etter normalt tempo) før han skrev meg ut. Da ville han aldri ha tenkt tanken engang på å sende meg på korttidsplass i kommunen. Fordi det for oss alle er ganske unaturlig og usansynlig at unge mennesker havner nettopp der.

Nå venter trening med fysioterapeut. Sykepleiestudiene opplever en trøkk (det kommer jeg tilbake til). Jeg er sykmeldt fra jobben. Jeg er sykmeldt fra praksis. Jeg skal bare gå hjemme eller feil, jeg skal bare sitte hjemme. Livet er flott. Not.

onsdag 7. desember 2011

Hospitering på ambulanse

Jeg har, som tidligere nevnt, skaffet meg hospiteringsplass på Lørenskog Ambulansestasjon. Jeg har i de siste praksisperiodene erfart nyttigheten av nettopp hospiteringer. Jeg har fått hospitere på fagområdet som er knyttet mot det jeg ønsker å videreutdanne meg som og jobbe med i min yrkeskarriere.

I praksisperioden på Ullevål Sykehus fikk jeg en del muligheter til å hospitere. Det er allikevel gjennom de «private» hospiteringsavtalene jeg føler jeg har fått erfare mest og fått flere kunnskaper. Nettopp derfor har jeg gledet meg masse til å hospitere på ambulansen.

Det at jeg har gledet meg sånn henger sammen av flere årsaker. Ambulansetjenesten ligger innenfor et fagområde som betegnes som akuttmedisinsk. Jeg har et sterkt ønske å jobbe nettopp innenfor akuttmedisin når jeg er ferdigutdannet. En annen viktig årsak til at jeg gledet meg var at jeg hadde trolig større forventninger til læringsutbytte. Han jeg hospiterte sammen med kjenner jeg nemlig fra før. Han er kompis av pappa og pappas tidligere makker. Pappa har vært ambulansesjåfør selv. Nettopp derfor vet jeg hva han står for og ikke minst hvor flink han er til å lære bort!

Jeg hadde vakt på torsdag. Det er nesten vanskelig å beskrive vakta og det jeg opplevd. Jeg sitter igjen med en utrolig god følelse i etterkant, og lever enda på opplevelsene. Forventningene mine ble godt som og mer enn forventet innfridd. Han jeg gikk sammen med var akkurat slik jeg husker ham ? rolig, læringsvillig og trygg! Dessuten satte han meg på utfordringer. Den absolutt beste læringsmetoden ? Learning by doing!

Jeg kjenner jeg er glad jeg har flere vakter hvor jeg skal være med. Bare den ene vakten, med rolig turer og ikke det høyeste adrenalinkicket, fikk jeg så mye ut av. Det jeg håper bare nå er å få muligheten til å oppleve et litt større adrenalinkicket og virkelig kjenne på det jeg føler jeg liker absolutt best!

Den vakta jeg gikk nå ga meg også viktige svar på mitt videre arbeid på studiene. Jeg fant nemlig ut hva jeg vil skrive om i bacheloroppgaven min. Det syntes jeg egentlig var det absolutt beste. Det lettet litt på stresset rundt oppgaven, men jeg tenkte å skrive om det litt senere. Hvis jeg får det temaet jeg har tenkt meg, har jeg også tenkt å spørre både ambulansearbeideren og anestesilegen (som jeg har hospitert med tidligere) om veiledning på oppgaven min. Bare fordi jeg vet de har utrolig nytte tilbakemeldinger å komme med, da det er deres fagfelt.

Jeg ser fremover!