For 65 dager siden - snart 10 hele uker så skadet jeg meg kraftig på fest. Jada, fin i farta og litt for aktiv på dansegulvet resulterte i ambulanse, morfin og innleggelse på sykehus. Etter mye om og men, ble endelig diagnose en traumatisk patellaluksasjon (kneskålforsyvning) med løs(e) benfragment(er), samt hydrops (væskeansamling). Behandlingen var eller er konservativ. Det vil si opptrening hos fysioterapeut, samt at jeg har mått bruke en ortose på kneet i minimum 6 uker.
Selvom jeg har tidenes mest tålmodige fysioterapeut, merker jeg at også hennes tålmodighet begynner å svekkes. Hun blir mer og mer bekymret for lårmusklaturen min for hver gang jeg er hos henne. Selvom jeg prøver etter beste evne å følge hennes opplegg, så funker det dårlig. Jeg har manglende effekt, og treningen har ikke svart til forventninger. De siste fire - fem ukene har smertene min økt på til noe som egentlig har vært verre enn det første uka jeg gikk hjemme. Altså meget vondt. Ortosen jeg skulle bruke i minimum seks uker, og egentlig vært ferdig med for tre uker siden, bruker jeg enda. Ok, så var planen minimum seks uker, men det er lite som tilsier at jeg kan slutte med den.
Legen min syntes jeg spiser for mye smertestillende. Jeg bruker den sterke typen - den med rød trekant på. Fysioterapeuten min blir mer og mer bekymra for musklaturen min, som forsvinner litt og litt for hver dag som går. Derfor var det unison enighet mellom de to og meg på at det måtte en ny vurdering til på sykehuset. Hos de som ga meg diagnosen, som ikke svarer til behandlingen.
... og dit skal jeg idag. Det er ikke hver dag man gleder seg til å dra på sykehuset, men akkurat idag gjør jeg det. Denne dagen har jeg ventet på! Det er kanontungt å gå slik som jeg gjør nå. Mye smerter. Jeg bruker enda krykker store deler av tiden. Jeg er sliten. Kroppen er fullstendig utmatta og tung. Jeg tilbringer stadig mer tid i loddrett stilling i seng eller sofa, for å prøve å samle krefter. Jeg prøver å bruke krefter også og aktivisere meg selv - for man kan bli sliten av å ikke gjøre noe også, men uansett hva jeg gjør så blir jeg utslitt.
Jeg går til timen med et åpent sinn, selvom jeg har et sterkt ønske på hva som blir veien videre. Det som er sikkert er at jeg skal se en vei videre når jeg går derfra. Det blir ikke noe forsøk på å ro videre på den behandlingen de først satte. For den funker ikke! Basta!
Selvom jeg har tidenes mest tålmodige fysioterapeut, merker jeg at også hennes tålmodighet begynner å svekkes. Hun blir mer og mer bekymret for lårmusklaturen min for hver gang jeg er hos henne. Selvom jeg prøver etter beste evne å følge hennes opplegg, så funker det dårlig. Jeg har manglende effekt, og treningen har ikke svart til forventninger. De siste fire - fem ukene har smertene min økt på til noe som egentlig har vært verre enn det første uka jeg gikk hjemme. Altså meget vondt. Ortosen jeg skulle bruke i minimum seks uker, og egentlig vært ferdig med for tre uker siden, bruker jeg enda. Ok, så var planen minimum seks uker, men det er lite som tilsier at jeg kan slutte med den.
Legen min syntes jeg spiser for mye smertestillende. Jeg bruker den sterke typen - den med rød trekant på. Fysioterapeuten min blir mer og mer bekymra for musklaturen min, som forsvinner litt og litt for hver dag som går. Derfor var det unison enighet mellom de to og meg på at det måtte en ny vurdering til på sykehuset. Hos de som ga meg diagnosen, som ikke svarer til behandlingen.
... og dit skal jeg idag. Det er ikke hver dag man gleder seg til å dra på sykehuset, men akkurat idag gjør jeg det. Denne dagen har jeg ventet på! Det er kanontungt å gå slik som jeg gjør nå. Mye smerter. Jeg bruker enda krykker store deler av tiden. Jeg er sliten. Kroppen er fullstendig utmatta og tung. Jeg tilbringer stadig mer tid i loddrett stilling i seng eller sofa, for å prøve å samle krefter. Jeg prøver å bruke krefter også og aktivisere meg selv - for man kan bli sliten av å ikke gjøre noe også, men uansett hva jeg gjør så blir jeg utslitt.
Jeg går til timen med et åpent sinn, selvom jeg har et sterkt ønske på hva som blir veien videre. Det som er sikkert er at jeg skal se en vei videre når jeg går derfra. Det blir ikke noe forsøk på å ro videre på den behandlingen de først satte. For den funker ikke! Basta!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar