Dette innlegg har jeg brukt timer på for jeg aner ikke hvor jeg skal begynne eller klare å skrive det. Hvordan kan man beskrive følelser eller tanker når man er helt tom? Når man føler seg uten følelser? Uten tanker? Fullstendig tom. Det er nærmest umulig, men jeg føler jeg må. Det er som terapi og som forebygging. Hvis jeg ikke prøver å finne ordene, følelsene og tankene mine, så vil jeg få den psykiske knekken igjen. Med den psykiske tilstanden jeg føler meg i, merker jeg at jeg snart vil knekke. Igjen.
Så hvorfor har jeg blitt helt tom? Det har selvfølgelig skjedd noe. Det har på en måte vært ventet, men ikke nå. Ikke så tidlig. Ikke så fort. Jeg ble nok sjokkert, men samtidig bare oppgitt eller... Jeg vet ikke.
Jeg var på sykehuset på torsdag til min sedvanlige intravenøse behandling. Det gikk som det pleier det - blodtrykket falt, jeg sovna, jeg våkna, blodtrykket stabiliserte seg og jeg kunne reise hjem. Jeg ba dem utsette taxibestillingen fordi jeg måtte innom et par andre avdelinger når jeg først var der.
Det var på veien tilbake til Smertepoliklinikken at det uventede skjedde. Jeg møtte på anestesilegen min - hun som har styrt showet på Smertepoliklinikken. Hun som har 20 års erfaring med smerter og virkelig har peiling på smerter. Hun lurte på hvordan det gikk og hvordan jeg følte behandlingene mine hadde hatt effekt. Jeg sa som sant var jeg syntes de har fungert dårlig. Det vil si - de har igrunn ikke funka i det hele tatt.
Det var da bomben slapp. Brått og uventet.
...
"Da kan jeg ikke hjelpe deg."
You said ... WHAT?
"Jeg vet ikke hva dette er og har ikke flere tiltak. Det virker som kirurgene må se på dette igjen "
...
Again - WHAT? Jeg sa ingenting. Jeg ble som sagt tom. Kan ikke hun, som har peiling på smerte, smertelindre meg? Du kødder nå ikke sant? Neida, neste timen hos henne blir til kontroll i slutten av januar. Altså om tre måneder. Ja, men da kan jo ortopeden min ta tak igjen hadde det ikke vært for at han er i permisjon - og det ut året.
Jeg var ikke så sjokkert over at konklusjonen til alle (unntatt ortopedene) nå er ny operasjon må til. Jeg er sjokkert over at Smertepoliklinikken ikke har flere løsninger som kan fungere bedre og at de kaster inn håndkle allerede etter 1 måned. Det hjelper ikke på sjokket og bekymringen at ortopeden min er i permisjon og ikke på jobb. Jeg kan ikke vente til januar når han er tilbake. Jeg har ikke slik tid. Jeg kan ikke gå sånn her til januar. Det er faen meg to måneder og det er to måneder alt for lenge. Jeg kan ikke gås å lenge. Jeg nekter!
Mamma vet råd - og fordi vi kjenner til de andre knespesialistene (ved navn) og system så har vi fått satt avdelingsoverlegen ved ortopedisk avdeling på saken og bedt om en løsning. Jeg har også satt fastlegen min på saken med beskjed om at hun må få meg inn før. Jeg må inn på ortopeden tidligere enn januar 2013.
Det som også gjør meg helt tom er hvordan desperasjonen slår til. Det finnes et meget effektiv tips på bordet akkurat nå. Det høres absurd ut, men det er faen så fristende. Både fysioterapeuter, leger og meg selv synes dette begynner å bli for ille, men system er system. Desperasjonen bragte nemlig fram tipset om at neste gang jeg opplever en "nesten-luksasjoner", som jeg har noen av om dagen, så skal jeg la den luksere fult ut. Hvorfor? Jo, for da snakker vi Akuttmottak - innleggelse - og dermed må ortopedene ta tak i det. Med en eneste gang. Det er helt sykt at dette faktisk er et fristende tips. Dessverre er det for smertefullt til at jeg klarer det selv med vilje og manipulasjon - dessuten tror jeg ikke at jeg er så av en idiot.
Ting snur fort. Litt for fort. Jeg håper det snur like fort tilbake til det sporet ting var i, hvor jeg hadde tanker, ideer og muligheter foran meg. Akkurat nå er det en smule svart, men jeg har fortsatt fysioterapeutene mine og fastlegen min, som følger prosessen tett og nøye.
Takk og lov reiser jeg bort på mandag og blir borte i fire dager. Det skal bli fantastisk uansett hvor mye det koster av smerter og krefter. I don't care - jeg får noe annet å tenke på enn denne tomheten og uvissheten.
"Da kan jeg ikke hjelpe deg." - ordene klinger fortsatt med ekko inni hodet. Ikke mulig å smertelindre smertene mine... Hva da?
Så hvorfor har jeg blitt helt tom? Det har selvfølgelig skjedd noe. Det har på en måte vært ventet, men ikke nå. Ikke så tidlig. Ikke så fort. Jeg ble nok sjokkert, men samtidig bare oppgitt eller... Jeg vet ikke.
Jeg var på sykehuset på torsdag til min sedvanlige intravenøse behandling. Det gikk som det pleier det - blodtrykket falt, jeg sovna, jeg våkna, blodtrykket stabiliserte seg og jeg kunne reise hjem. Jeg ba dem utsette taxibestillingen fordi jeg måtte innom et par andre avdelinger når jeg først var der.
Det var på veien tilbake til Smertepoliklinikken at det uventede skjedde. Jeg møtte på anestesilegen min - hun som har styrt showet på Smertepoliklinikken. Hun som har 20 års erfaring med smerter og virkelig har peiling på smerter. Hun lurte på hvordan det gikk og hvordan jeg følte behandlingene mine hadde hatt effekt. Jeg sa som sant var jeg syntes de har fungert dårlig. Det vil si - de har igrunn ikke funka i det hele tatt.
Det var da bomben slapp. Brått og uventet.
...
"Da kan jeg ikke hjelpe deg."
You said ... WHAT?
"Jeg vet ikke hva dette er og har ikke flere tiltak. Det virker som kirurgene må se på dette igjen "
...
Again - WHAT? Jeg sa ingenting. Jeg ble som sagt tom. Kan ikke hun, som har peiling på smerte, smertelindre meg? Du kødder nå ikke sant? Neida, neste timen hos henne blir til kontroll i slutten av januar. Altså om tre måneder. Ja, men da kan jo ortopeden min ta tak igjen hadde det ikke vært for at han er i permisjon - og det ut året.
Jeg var ikke så sjokkert over at konklusjonen til alle (unntatt ortopedene) nå er ny operasjon må til. Jeg er sjokkert over at Smertepoliklinikken ikke har flere løsninger som kan fungere bedre og at de kaster inn håndkle allerede etter 1 måned. Det hjelper ikke på sjokket og bekymringen at ortopeden min er i permisjon og ikke på jobb. Jeg kan ikke vente til januar når han er tilbake. Jeg har ikke slik tid. Jeg kan ikke gå sånn her til januar. Det er faen meg to måneder og det er to måneder alt for lenge. Jeg kan ikke gås å lenge. Jeg nekter!
Mamma vet råd - og fordi vi kjenner til de andre knespesialistene (ved navn) og system så har vi fått satt avdelingsoverlegen ved ortopedisk avdeling på saken og bedt om en løsning. Jeg har også satt fastlegen min på saken med beskjed om at hun må få meg inn før. Jeg må inn på ortopeden tidligere enn januar 2013.
Det som også gjør meg helt tom er hvordan desperasjonen slår til. Det finnes et meget effektiv tips på bordet akkurat nå. Det høres absurd ut, men det er faen så fristende. Både fysioterapeuter, leger og meg selv synes dette begynner å bli for ille, men system er system. Desperasjonen bragte nemlig fram tipset om at neste gang jeg opplever en "nesten-luksasjoner", som jeg har noen av om dagen, så skal jeg la den luksere fult ut. Hvorfor? Jo, for da snakker vi Akuttmottak - innleggelse - og dermed må ortopedene ta tak i det. Med en eneste gang. Det er helt sykt at dette faktisk er et fristende tips. Dessverre er det for smertefullt til at jeg klarer det selv med vilje og manipulasjon - dessuten tror jeg ikke at jeg er så av en idiot.
Ting snur fort. Litt for fort. Jeg håper det snur like fort tilbake til det sporet ting var i, hvor jeg hadde tanker, ideer og muligheter foran meg. Akkurat nå er det en smule svart, men jeg har fortsatt fysioterapeutene mine og fastlegen min, som følger prosessen tett og nøye.
Takk og lov reiser jeg bort på mandag og blir borte i fire dager. Det skal bli fantastisk uansett hvor mye det koster av smerter og krefter. I don't care - jeg får noe annet å tenke på enn denne tomheten og uvissheten.
"Da kan jeg ikke hjelpe deg." - ordene klinger fortsatt med ekko inni hodet. Ikke mulig å smertelindre smertene mine... Hva da?
uff. Har ikke ord jeg heller. For en forferdelig beskjed å få!
SvarSlett<3. Ikke gi opp.
Oi! Er det mulig å si noe sånt når man liksom skal være profesjonell???
SvarSlettUff :( Jeg håper virkelig de finner ut hva som er galt!
SvarSlettSV: Tusen takk, Eva Beate :) Jeg synes også det er veldig viktig å kunne se de gode sidene ved seg selv, og ikke bare rakke seg selv ned og tro at man ikke er god nok. Det er godt å høre at du fremdeles klarer å være positiv, det krever mye i seg selv bare det.
Jeg reagert nok ikke så mye på hvordan hun sa det eller hva som ble sagt, men det kan ha noe med at jeg kjenner legene for det. Jeg reagerer på at hun som smertelege IKKE kan smertelindre meg. Så ortopedene mener det ikke er skade, og anestesilegen kan ikke smertelindre smertene. Hva er det da? Jeg føler vel hun ga opp ja, men hva ingen vits å dope meg ned.
SvarSlettJeg kan bare ikke forstå hvordan det ikke er mulig å smertelindre meg. Jeg mener.... ja.
Ja, det gjør jeg også. Det begynner å se mer og mer mørkt ut. Smertepoliklinikken har kastet inn håndkle, så det blir spennende nå hva ortopedisk sier.
SvarSlettIkke mulig å smertelindre smertene mine.... Jeg vet ikke jeg... Begynner å bli skeptisk, men skal gi orto en sjanse til. Må jo det.
SvarSlettHuff.. Så fælt å høre. Men samtidig må jo dette få litt fortgang i prosessen også hvis du må til ny operasjon. For da bør jo den operasjonen komme ganske raskt ettersom dem ikke har noen god måte å lindre smertene dine på... Jeg får helt vondt av å lese hvor vondt du har det. Det er det ingen som fortjener. Og når så mange "profesjonelle" har vært innom tilfellet ditt og ikke kunnet gjøre noe.. Så HÅPLØST...
SvarSlettSV; Ja, det du beskriver er ikke akkurat det jeg er ute etter nei. Det er dumt at det er blitt så useriøst. Er godt å få litt tips fra noen av dere som faktisk har blogget der for da regner jeg med at det stemmer godt overens med virkeligheten. Takk for innspill, så får vi se hva som skjer... Jeg er bare redd for at iPublish plutselig ikke finnes mer uten forvarsel og at da står jeg uten hele bloggen min :P haha.. Sikkert litt dramatisk, men.
Ingen selvfølge at det blir fortgang. Risikoen nå er at jeg må vente på at ortopeden min er tilbake fra permisjon. Jeg skulle ønske jeg evt. ble operert igår, hvis det er som må til. Drit lei for å si det rett ut!
SvarSlettDu fikk det til - du har skrevet om det du tenker. Og jeg ... skjønner depresjonen din. Men hva med private klinikker? Har du sett på det? Ofte finner de ut mer enn det offentlige, merkverdig nok. De legger penger og tid der som andre ikke har det..
SvarSlettVi har sjekket ut privat, men de vil gjøre et kirurgisk inngrep som vil koste meg nærmere 40 000. Jeg har forøvrig dårlig erfaring med private sykehus, og det blir absolutt siste utvei. de private får ofte mye god publisitet, men ikke den dårlige. Det motsatte av offentlige sykehus hvor mye er bra, men du hører bare om det dårlige. Jeg har ikke gitt opp- det finnes fortsatt muligheter. Jeg er bare sjokkert. Sjokkert over at smertelegen ikke kan lindre smertene mine.
SvarSlettVanskelig å få ein sånn beskjed:/ vett ikkje heilt ka eg ska sei eg. Klem.
SvarSlettMan må være sterk for å være syk. Det er en kamp, hver dag. Er det ikke det ene så er det det andre. Helt meningsløst og utrolig utmattende på alle måter. Skjønner ikke hvordan det er mulig jeg. Hvordan kan de si sånt etter så kort tid? Og andre må ta over om dine faster er ute i permisjon, det sier seg jo selv. Skjønner at du blir fortvila og får nesten lyst til å gi opp alt selv. Men så får man på en måte mer mot av det også. For det er bare en selv som må holde igjen, ta opp kampen. Tenker på deg!
SvarSlettDet var veldig tungt - takk for klem. Det er ikke så lett å si noe - ei heller for meg. Takk for kommentarer uansett :)
SvarSlettDet er helt sant - du må ha god vilje for å overleve norsk helsevesen. Det er veldig uforståelig hele denne prosessen - ikke bare for meg, men også for sykehuset. Saken (eller skaden) er nå satt til en annen lege, men det tar så mye lenger tid pga. papirmølle fordi det er da en ny lege. Det verste disse legene vet er "å rote i andres bedd" - de liker å holde seg unna. Takk for fin kommentar - det betyr mye for motivasjon og vilje :)
SvarSlettHåper de på orto kan finne en løsning. Må jo finnes en løsning på dette her ! Vet at kanskje ikke det hjelper men jeg sender gode tanker i din vei og krysser alt jeg har for at du får den lindringen du trenger! <3
SvarSlettDet håper jeg også... Takk for omtanke :) det hjelper alltid på humøret! :)
SvarSlett