Følelsen av ikke å bli trodd...

Noen ganger er det godt å få skrevet med en gang det man tenker og føler, men når tankene består av sinne og frustrasjon så er det greit å ikke trykke publiser for tidlig. Da kan man fort angre. Jeg gjorde takk og lov ikke det - trykket publiser for tidlig. Jeg har latt innlegget ligge noen dager til sinne og frustrasjon har lagt seg, misforståelser avklart og ting tilbake på det "vante" spor. For selv på tur hvor jeg håpet jeg kunne legge sykehus og behandling langt vekk, så klarte sykehus og behandling å komme i fokus.

Jeg har nemlig fått et brev fra Smertepoliklinikken med time hos psykolog.
Kritikk 1: innkalle meg til time, uten at jeg er informert eller inneforstått med hvorfor.
Kritikk 2: Først si at det ikke finnes flere ting å gjøre, for deretter innkalle meg til psykolog.

Jeg beklager, men jeg tok det i verste mening. Nemlig at de tror ikke lenger det er reelle smerter. Jeg har opplevd det ved en tidligere arm-skade. Jeg har i tillegg jobbet med pasienter rundt dette før. Jeg kan tolke mellom linjene. Jeg blir så sint, fordi jeg blir ekstremt frustrert. Jeg har jobbet hardt for å motbevise at dette sitter i hodet og jeg mener jeg har bevist langt på vei at det ikke gjør det - og så kommer dette brevet. Hele kroppen skrek - og jeg følte jeg stod i et lite rom, mørkt og alene. Det førte meg, selv på tur, langt ned i en bølge.

Jeg har takk og lov en mamma, som forøvrig ble like sint, som tok tak i det. Jeg slapp å tenke mer på det (selv om det var fysisk umulig). Hun fikk alle fullmakter av meg til å ta seg av dette. For en ting var sikkert - vi aksepterte det ikke og jeg var ikke av interesse til å bruke energien jeg har på dette. Jeg vil bruke den på ortopedisk i stedet. Mamma sa klart ifra og på under to timer, ringte legen min henne for å beklage. Det hele var en stor misforståelse. Det er nemlig slik at de ønsker meg som en del av et forsknings-studie, og det var det den psykologen tok seg av. Hun tok selvkritikk på at jeg ikke var blitt informert og trygget mamma på at de tror fult og helt på at jeg har de smertene som jeg gir klart uttrykk for at jeg har.

Greit - akseptert. Jeg er for forskning, så det skal jeg ta del i, men jeg er ikke for at noen psykolog skal fortelle meg nå hvordan å leve livet. Det er mulig jeg her er teit, som ikke aksepterer slik behandling, men vi er faktisk ikke der. Langt derifra... og det var forsåvidt Smertepoliklinikken enig i.

Det er ikke sjanse i havet for at jeg hadde klart å håndtere denne situasjonen på sammen måten som mamma har. Jeg tror jeg ville brukt ord og uttrykk som hverken fremmer meg seriøs eller fornuftig. Det samme var det innlegget her - full av ord og uttrykk som jeg aldri ville å stått for i en normal hverdag. Det er allikevel greit å ha skrevet det, og ha reflektert rundt det. Det er godt å ha et utkast, som man etterpå kan redigere og sensurere. Det er godt å få det av hjertet.

Bildet er lenket