«Hvordan går det?» spør du meg.
«Vil du ha det ærlige svaret?» sier jeg.
Du ser dumt på meg, som om et ærlig svar er en selvfølge.
«Ræva!» svarer jeg etter å ha forstått kroppsspråket ditt.
Situasjonen er sånn at det blir ikke noe oppløftende svar. Uansett hva jeg svarer når jeg er ærlig så er jeg er negativ. Det er det du insinuerer. Du som er en bekjent og som knapt vet hva jeg har vært igjennom de siste ti månedene mener jeg er for negativ.
Nei, jeg er ikke negativ. Jeg er ærlig.
Dette innlegget har jeg tenkt lenge på at jeg vil skrive, og jeg har brukt lang tid på å skrive det. Det er et spørsmål som har brent ved meg som jeg har lyst til å sette ord på. I dag – på dagen – er det nøyaktig 10 måneder siden jeg ble skadet. Det er lenger enn et svangerskap.
Det handler om holdningene vi har ovenfor andre mennesker. Jeg sier vi – for jeg er langt fra perfekt til at jeg ikke har dem selv, men jeg tror jeg er flinkere enn mange andre. I hvert fall flinkere enn de tilfeldige bekjente jeg har møtt på siste tiden. Innlegget er skrevet til den personen som tror h*n vet bedre enn meg om hvordan jeg har det. Alle mennesker er ikke sånn som dette, men det finnes noen og de er nok i antall til at de er synlige.
Jeg kan ikke jobbe. Det er fysisk umulig for meg å jobbe. Både i den jobben jeg har i dag – som er fysisk krevende, men jeg kan ikke jobbe på et kontor engang – hvor man bare sitter i ro. Det er fakta. Det gjør for vondt å sitte på en stol.
Det er for mange slik at hvis man gjør noe – uansett hva det er – utenfor husets fire vegger, er du frisk nok til å jobbe. Det eneste man har lov til, når man er sykmeldt, er å være hjemme.
Jeg blir så lei meg – og egentlig ganske så sint – over deg, som tror du har mer peiling på min skade enn meg selv. Du har jo tross alt vært skadet i kneet før (alle har jo det – veldig vanlig) og dermed vet du nøyaktig hva mine plager er. Min ortoped som er spesialist på området vet det ikke, men du legger frem løsningen som om det er det absolutte her i verden. Forresten er det forsøkt alt – det du foreslår, men det vet du ikke for du kjenner ikke situasjonen.
Det er deg jeg tar et oppgjør med nå, for selv om jeg ikke bryr meg én døyt om det du sier, så er det faktisk ikke riktig av deg å si det du sier. Jeg har rett til å smile selv om jeg er syk. Jeg har rett til å le selv om jeg er syk. Jeg har rett til å bevege meg ut av huset selv selv om jeg er skadet. Jeg har rett til å være ærlig, uansett hvor negativ situasjonen er. Jeg har rett til å være positiv når ting går fremover – uten at det er ensbetydende med at jeg er frisk. Jeg har rett til å være frustrert når ting er vanskelig. Jeg har rett til å være lei meg av samme årsak.
Hvis du tror jeg går hjemme fordi jeg synes det er gøy - så tar du fryktelig feil. Jeg hater hver eneste dag hvor jeg bare "går" hjemme. Jeg er rastløs, lei og utålmodig. Jeg jobber dessuten aktivt hver dag med å bli frisk. Hver eneste dag legger jeg en innsats for å komme litt videre - enten alene, eller sammen med en av de tre fysioterapeutene mine, fastlegen min, anestesilegen og innimellom også ortopeden. Hver eneste dag!
Jeg må få leve livet mitt allikevel etter beste evne, når ting er som de er. Jeg lever på smertestillende medisiner som lindrer meg mye, men de gjør meg ikke frisk. Smertestillende gjør at jeg kan både smile og le. Smertestillende gjør at jeg kan bevege meg ut av huset og gjør meg i stand til å bevege meg rundt, men de gjør meg ikke frisk.
Hvis jeg derimot ikke tar smertestillende - vel, da tror jeg at jeg blir slik du forventer. For da kan jeg hverken smile eller le. Jeg bare gråter og skriker – for jeg har vondt. Jeg blir sengeliggende – slik man «alltid» må være når man er syk – for jeg klarer ikke å stå oppreist. Det som du ser på som vanlig for en som er syk, blir i mitt tilfelle tortur. For akkurat så vondt har jeg.
Jeg har så store begrensninger i min hverdag, som du ikke ser, at det lille jeg gjør er godt for både kropp, sjel… og kne! Det å være syk handler ikke bare om den konkrete skaden. Det handler like mye om resten av ens fysiske og psykiske tilstand. Det skal også bli frisk etter en slik opplevelse som det jeg har gått igjennom og det kan jeg gjøre noe med når jeg har en god dag. Forebygging kalles det.
En slik dag hadde jeg i dag, når jeg møtte på deg. En god dag.
Jeg hadde det ikke i går, men det så du ikke for du for du trenger ikke å se det.
... og forresten så du ikke at jeg brukte krykker? Det er det en grunn for.
«Vil du ha det ærlige svaret?» sier jeg.
Du ser dumt på meg, som om et ærlig svar er en selvfølge.
«Ræva!» svarer jeg etter å ha forstått kroppsspråket ditt.
Situasjonen er sånn at det blir ikke noe oppløftende svar. Uansett hva jeg svarer når jeg er ærlig så er jeg er negativ. Det er det du insinuerer. Du som er en bekjent og som knapt vet hva jeg har vært igjennom de siste ti månedene mener jeg er for negativ.
Nei, jeg er ikke negativ. Jeg er ærlig.
Dette innlegget har jeg tenkt lenge på at jeg vil skrive, og jeg har brukt lang tid på å skrive det. Det er et spørsmål som har brent ved meg som jeg har lyst til å sette ord på. I dag – på dagen – er det nøyaktig 10 måneder siden jeg ble skadet. Det er lenger enn et svangerskap.
Det handler om holdningene vi har ovenfor andre mennesker. Jeg sier vi – for jeg er langt fra perfekt til at jeg ikke har dem selv, men jeg tror jeg er flinkere enn mange andre. I hvert fall flinkere enn de tilfeldige bekjente jeg har møtt på siste tiden. Innlegget er skrevet til den personen som tror h*n vet bedre enn meg om hvordan jeg har det. Alle mennesker er ikke sånn som dette, men det finnes noen og de er nok i antall til at de er synlige.
Jeg kan ikke jobbe. Det er fysisk umulig for meg å jobbe. Både i den jobben jeg har i dag – som er fysisk krevende, men jeg kan ikke jobbe på et kontor engang – hvor man bare sitter i ro. Det er fakta. Det gjør for vondt å sitte på en stol.
Det er for mange slik at hvis man gjør noe – uansett hva det er – utenfor husets fire vegger, er du frisk nok til å jobbe. Det eneste man har lov til, når man er sykmeldt, er å være hjemme.
Jeg blir så lei meg – og egentlig ganske så sint – over deg, som tror du har mer peiling på min skade enn meg selv. Du har jo tross alt vært skadet i kneet før (alle har jo det – veldig vanlig) og dermed vet du nøyaktig hva mine plager er. Min ortoped som er spesialist på området vet det ikke, men du legger frem løsningen som om det er det absolutte her i verden. Forresten er det forsøkt alt – det du foreslår, men det vet du ikke for du kjenner ikke situasjonen.
Det er deg jeg tar et oppgjør med nå, for selv om jeg ikke bryr meg én døyt om det du sier, så er det faktisk ikke riktig av deg å si det du sier. Jeg har rett til å smile selv om jeg er syk. Jeg har rett til å le selv om jeg er syk. Jeg har rett til å bevege meg ut av huset selv selv om jeg er skadet. Jeg har rett til å være ærlig, uansett hvor negativ situasjonen er. Jeg har rett til å være positiv når ting går fremover – uten at det er ensbetydende med at jeg er frisk. Jeg har rett til å være frustrert når ting er vanskelig. Jeg har rett til å være lei meg av samme årsak.
Hvis du tror jeg går hjemme fordi jeg synes det er gøy - så tar du fryktelig feil. Jeg hater hver eneste dag hvor jeg bare "går" hjemme. Jeg er rastløs, lei og utålmodig. Jeg jobber dessuten aktivt hver dag med å bli frisk. Hver eneste dag legger jeg en innsats for å komme litt videre - enten alene, eller sammen med en av de tre fysioterapeutene mine, fastlegen min, anestesilegen og innimellom også ortopeden. Hver eneste dag!
Jeg må få leve livet mitt allikevel etter beste evne, når ting er som de er. Jeg lever på smertestillende medisiner som lindrer meg mye, men de gjør meg ikke frisk. Smertestillende gjør at jeg kan både smile og le. Smertestillende gjør at jeg kan bevege meg ut av huset og gjør meg i stand til å bevege meg rundt, men de gjør meg ikke frisk.
Hvis jeg derimot ikke tar smertestillende - vel, da tror jeg at jeg blir slik du forventer. For da kan jeg hverken smile eller le. Jeg bare gråter og skriker – for jeg har vondt. Jeg blir sengeliggende – slik man «alltid» må være når man er syk – for jeg klarer ikke å stå oppreist. Det som du ser på som vanlig for en som er syk, blir i mitt tilfelle tortur. For akkurat så vondt har jeg.
Jeg har så store begrensninger i min hverdag, som du ikke ser, at det lille jeg gjør er godt for både kropp, sjel… og kne! Det å være syk handler ikke bare om den konkrete skaden. Det handler like mye om resten av ens fysiske og psykiske tilstand. Det skal også bli frisk etter en slik opplevelse som det jeg har gått igjennom og det kan jeg gjøre noe med når jeg har en god dag. Forebygging kalles det.
En slik dag hadde jeg i dag, når jeg møtte på deg. En god dag.
Jeg hadde det ikke i går, men det så du ikke for du for du trenger ikke å se det.
... og forresten så du ikke at jeg brukte krykker? Det er det en grunn for.
Bildene er lenket
Wow! For et fantastisk ærlig og utrolig sterkt innlegg! Du er så flink til å skrive Eva Beate, og jeg visste ikke at du hadde det slik :/ Det er så fort gjort at menneskene rundt oss tror de vet svaret på alle problemene som dukker opp, alle kan gi en diagnose og en behandling som de har hørt om, hatt selv, lest om eller blitt fortalt. Det er helt forferdelig, det vet jeg så godt om. Jeg hadde en kneskade (som jeg heldigvis nesten helt har vokst fra meg) de kalte det kinoknær. Det vil si at jeg hadde for lite brusk i kneet, og når jeg satt i en fast stilling (derav navnet kinoknær) så låste knærne mine seg, og jeg slet med å reise meg. Hvis jeg satt med foten utstrakt, for eksempel på en krakk - så skjedde det samme. Hvis jeg slo kneet mitt, så kunne det låse seg og jeg fikk omtrent ikke gått skikkelig på flere dager etter hver gang en slik episode oppsto. Jeg husker jeg hadde venner som fortalte meg hva det var, hvordan det skulle fikses osv. og det var så utrolig frustrerende. :/
SvarSlettDet er godt du har bloggen, slik at du kan få støttende ord fra oss lesere. Jeg prøver ihvertfall så godt jeg kan å muntre deg opp, selv om jeg kan forstå det er vanskelig. Håper en kamerastropp i posten vil hjelpe litt :) Klem
Herregud Eva, for et sterkt og fint innlegg! BRA at du får ut frustrasjon, og du setter ord på følelser jeg selv har slitt utrolig mye med. GO EVA! Dette var et skikkelig ballespark som jeg velger å kalle det, til alle bessevissere rundt om i dette land. Hold kjeft når du faktisk ikke vet hva du snakker om. Greit, man kan sammenligne og komme med velmente råd, men ikke når man sier det på en måte som at det du sier er det absolutte. Fasiten. Og du kom deg jo gjennom det, da klarer jo alle? Uff, slike mennesker gir meg magesår. Du har helt rett, å bli langvarig syk, og gå hele veien mot en friskere hverdag, handler ikke konkret om skaden din, eller sykdommen min, det handler om resten av kroppen og ikke minst psyken også. Håper det hjalp for deg å få ut dette, jeg fikk iallefall en skikkelig "kick-ass" følelse inni meg, og smiler nå. For vi er flere som kjemper en lik kamp, og som tør å si ifra når folk er, ja, uvitende men tror de vet akkurat hvordan du har det. For nei, det går faktisk ikke an. I det hele tatt! Alle har forskjellige midler til å takle ting på, forskjellig bagasje, og forskjellige følelser. Om jeg, og ei anna ei hadde blitt syk på AKKURAT SAMME MÅTE, hadde vi ikke forstått hverandre alikavel. Ja, vi kunne forstått hverandre til en hvis grad, men vi hadde aldri VISST hvordan det hadde vært. For vi er ulike, alle mann, og vi trenger å gjøre det som er best for en selv. Alle for en selv! Til syvende og sist er det jo deg selv du sitter med, og hva om du ikke har det godt da? Da er det faktisk bare du som kan gjøre noe med det.
SvarSlettIgjen, GO EVA! Dette var knallsterkt! <3
<3! Du er sterk, det vet jeg.
SvarSlettTrist, sterkt og ærlig innlegg! Du er sterk og flott du. Jeg har ikke ord etter å ha lest alt dette jeg. Kjenner bare en tung klump i halsen på dine vegne
SvarSlettKjempefint innlegg <3 Vet liksom ikke hva jeg kan skrive engang... Jeg vil bare at du skal bli helt frisk igjen - det har jo gått så vanvittig lang tid!
SvarSlettSV; Det håper jeg også! Men det som "drar ned" onsdagen litt er at det er siste dagen før eksamen :/ Jeg håper du får en super onsdag! :D
Eg forstår utrolig godt frustrasjonen din, men eg kan ikkje forstå koss du har det. Eg kan prøva å setta megg inn i situasjonen din, men eg kan likavell ikkje vita koss du har det. Eg trur det du skrive om her e ein oppvekker for mange. Eg seie ikkje at eg helle alltid møte mennesker på den måten eg burde, men eg prøve. E tror måten du oppleve at nogen møte deg på her passe godt på mange i helsevesenet?
SvarSlettEg vil bare at du ska bli bra. Hadde ønskt de kunna finna utav noge snart.
Jeg setter enorm pris på de utrolig koselige kommentarene du og andre legger igjen. De inspirerer, motiverer og engasjerer - en viktig faktor. Dere har liksom blitt litt venner som støtter en annen venn. Jeg synes ihvertfall det. :) Jeg gleder meg til pakke i posten!!! :D - stor klem tilbake! <3<3
SvarSlettTakk for gode ord Marlene. Det er ikke noe som plager meg - for jeg bryr meg ikke om besvissere, men det er frustrerende og noen ganger må man få ut slik frustasjon. De må høre det et sted (selv om de nok ikke leser den bloggen lell). Takk for givende motivasjon - og tilbakemelding på at det traff! :) Klem <3
SvarSlettTakk for det Marit <3
SvarSlettTakk for gode ord - det setter jeg veldig pris på :) <3 <3
SvarSlettTakk for det Kathrine <3 Få ord, men gode ord. Man trenger sjelden mer - jeg setter veldig pris på det! <3
SvarSlettJeg har takk og lov ikke møtt mange av disse folka i helsevesenet. Det finnes unntak - blant annet da jeg var på dagkirurgen i april. Sykepleierne der var virkelig sånn - dette vet vi bedre enn deg. Jeg responderte ikke på smertestillende, og tilslutt visste de bedre enn hva jeg følte. Jeg tror det du skriver en viktig del av yrket vi har valgt oss. Det å prøve å forstå, men ikke belære. Det å veilede, uten å legge fasit. Vi kan sette oss inn i det, men det er ikke det samme som å oppleve. Jeg er heller ikke perfekt, men jeg prøver å være ydmyk ovenfor andres opplevelser av sykdom.
SvarSlettTakk for gode ord - trua på løsning er der enda. Det finnes fortsatt et tiltak ortopeden har vurdert, som ikke er iverksatt. Det tiltaket skal iverksettes før vi gir opp. :-)
Dette var et sterkt og ærlig innlegg Eva Beate. En ting er at frustrasjonen kommer ut, men du skriver det slik at folk forstår. Krysser fingrene for at du skal bli helt frisk ;)
SvarSlettFOR et innlegg. Du får det sagt - og dette er noe av det ALLER beste du har skrevet, frøken! Dette gjelder SÅ mange - alle som er syke på et vis. NYDELIG bra forklart og skrevet. Flinkis og TØFFA. Du snakker for flere enn deg selv!
SvarSlettTakk for det! :-)
SvarSlettTusen takk for fantastisk fine ord Siv <3
SvarSlett