Det er de dagene her. De samme datoene. Den samme helgen. Nøyaktig et år har gått. Eksakt på minutter, timer og dager. For nøyaktig et år siden så var en søt, uskyldig jente på fest sammen med de beste kollegene. Et forsinket julebord. Livet smilte - hun hadde en flott jobb, en flørt på gang, flyttet hjemmefra, og var inne i det siste semesteret på sykepleien. Hun hadde det helt fantastisk.
Så - rundt kl. 01:00 mens festens deltagere rocker rompa på dansegulvet faller jenta. Hun bare ligger der og puster tungt! Nesten som om hun gjennomgår en fødsel, visstnok, men neida, hun har bare så ekstremt vondt i beinet. Kneet spesielt. De andre jentene hjelper henne opp i sofaen - det går fint. Adrenalinet funker godt akkurat nå. Hun er omringet av sykepleiere, hjelpepleiere og pleieassistenter, men hun kommer seg ikke videre. Sjåføren hennes dukker opp, men det er ikke sjanse for at hun kommer seg ut i bilen hans. 1 - 2 - 3 ganger ringes det til AMK 113 og på tredje forsøk blir ambulanse rekvirert.
Jenta har drukket og er godt snakkesalig. Humøret fortsatt på topp. Det kan virke som hun der og da ikke er så særlig smertepåvirka, men det er en sterk kombinasjonen av alkohol og adrenalin tilstede. Ambulansen kommer. De får henne ikke opp fra sofaen hun sitter i. Det gjør alt for vondt. Hun hyler. De beslutter å gi morfin. Først 2,5 mg. Ingen effekt. Så 2,5 mg til. Fortsatt ikke god nok effekt til å få henne over på båra som står rett ved siden av henne. Så 2,5 mg til. Nå - nå klarer de det, selv om jenta har lyst til å hyle ut. Mulig hun gjør det også.
De triller jenta på båra ut i ambulansen og setter kursen mot sykehuset. Hver eneste lille dump på veien gjør vondt. Jenta får 2,5 mg morfin til uten at hun føler det hjelper. Jenta feller noen tårer. Alkoholen er på vei ut. Det samme er adrenalinet. Smertene blir stadig sterkere og hukommelsen fester stadig tak i mer og mer av det. Jenta ringer hjem - og vekker både mor og far. Begge to vil møte henne på sykehuset. På sykehuset blir jenta blir trillet rett til røntgen. Bildene viser ingenting. Den kliniske undersøkelse er smertefull, men gir ingen klare funn. Jenta blir skrevet ut.
Nødvendige papirer gjøres istand, veneflonen fjernes, pappaen henter bilen og jenta blir trillet ut til utgangen. Nå skal hun av båra. Hun HYLER. Hun HYLER så høyt at alle på minst 100 meters avstand hører henne. Legen som skrev jenta ut står og ser på, før hun uttaler: "Det ser ikke ut som det der går". Jenta blir lagt inn igjen og kjørt på observasjonsposten / Akutt24. Sykepleieren må legge inn ny veneflon. Målet er nå å smertelindre henne i noen timer såpass sterkt at hun kommer seg opp og hjem om morgenen samme dag. Jenta reiste hjem først fire dager senere.
... og den jenta det var meg!
Det har altså gått et år siden historien over fant sted og er egentlig bare et lite avsnitt i en lengre historie. Jeg tenkte å si et lengre eventyr, men et eventyr vil jeg ikke påstå at det har vært. Jeg har jo fått oppleve manglende fremgang til stor fremgang til enormt tilbakeslag og tilbakeslaget er det ingen som klarer å rydde opp i. De har ihvertfall ikke klart å rydde opp i det enda.
Så var har egentlig skjedd det siste året?
Det siste året har jeg:
- vært inneliggende pasient på sykehuset i 4 døgn.
- vært sykmeldt i 52 uker sammenhengende.
- fornyet sykmeldingen min 14 ganger.
- mottatt 19 sykepenger-utbetalinger fra NAV.
- vært på røntgen 5 ganger - 2 vanlig røntgen, 1 MR og 2 CT.
- vært til time hos ortopeden min 5 ganger.
- hatt en operasjon
- hatt 58 timer hos fysioterapeuten min eksternt
- hatt 2 timer og flere møter med fysioterapeuten min på sykehuset
- vært til time 2 ganger hos anestesilegen.
- fått 7 behandlinger ved Smertepoliklinikken.
- hatt nærliggende 40 turer med taxi / pasientreiser.
- hatt frikort (egenandeler) i 10 av 12 måneder.
- vært og er i en 18 mnd lang permisjon fra studiene mine.
Jeg har tatt eller fått:
- 20 sprøyter med Fragmin
- ca. 1500 tbl med Paracet á 1 gram (=1,5 kg virkestoff)
- 260 tbl hurtigvirkende Nobligan
- 280 tbl langstidsvirkende Nobligan
- 156 tbl Voltaren
- 28 tbl Lyrica
- 30 tbl Neurontin
- 150 tbl Sarotex
- 3 behandlinger Xylocain (lokalbedøvelse) intravenøst
- 1 injeksjon med kortison
Akkurat nå handler det om:
- timen jeg har hos ortopeden tirsdag 29. januar. Da er det enten eller.
- svaret på søknaden om arbeidsavklaringspenger hos NAV.
- vedlikehold av de muskler som lider av feilbelastning.
- at jeg allerede har betalt nok til staten for 2013 og mottar neste uke frikort.
Fremtiden viser pr. idag at jeg:
- har minst seks måneder opptrening før jeg er frisk nok til å jobbe (fra opptreningen starter).
- trolig ikke oppnå 100% samme funksjon som før jeg ble skadet.
Et år har gått - og jeg har fortsatt en god innstilling. Jeg kunne ha gitt opp. Jeg kunne ha gitt faen, men det har jeg ikke fordi jeg har ikke tenkt å leve det livet jeg har nå. Jeg skal tilbake der jeg var før jeg ble skadet og jeg vet jeg vil klare det!
Så - rundt kl. 01:00 mens festens deltagere rocker rompa på dansegulvet faller jenta. Hun bare ligger der og puster tungt! Nesten som om hun gjennomgår en fødsel, visstnok, men neida, hun har bare så ekstremt vondt i beinet. Kneet spesielt. De andre jentene hjelper henne opp i sofaen - det går fint. Adrenalinet funker godt akkurat nå. Hun er omringet av sykepleiere, hjelpepleiere og pleieassistenter, men hun kommer seg ikke videre. Sjåføren hennes dukker opp, men det er ikke sjanse for at hun kommer seg ut i bilen hans. 1 - 2 - 3 ganger ringes det til AMK 113 og på tredje forsøk blir ambulanse rekvirert.
Jenta har drukket og er godt snakkesalig. Humøret fortsatt på topp. Det kan virke som hun der og da ikke er så særlig smertepåvirka, men det er en sterk kombinasjonen av alkohol og adrenalin tilstede. Ambulansen kommer. De får henne ikke opp fra sofaen hun sitter i. Det gjør alt for vondt. Hun hyler. De beslutter å gi morfin. Først 2,5 mg. Ingen effekt. Så 2,5 mg til. Fortsatt ikke god nok effekt til å få henne over på båra som står rett ved siden av henne. Så 2,5 mg til. Nå - nå klarer de det, selv om jenta har lyst til å hyle ut. Mulig hun gjør det også.
De triller jenta på båra ut i ambulansen og setter kursen mot sykehuset. Hver eneste lille dump på veien gjør vondt. Jenta får 2,5 mg morfin til uten at hun føler det hjelper. Jenta feller noen tårer. Alkoholen er på vei ut. Det samme er adrenalinet. Smertene blir stadig sterkere og hukommelsen fester stadig tak i mer og mer av det. Jenta ringer hjem - og vekker både mor og far. Begge to vil møte henne på sykehuset. På sykehuset blir jenta blir trillet rett til røntgen. Bildene viser ingenting. Den kliniske undersøkelse er smertefull, men gir ingen klare funn. Jenta blir skrevet ut.
Nødvendige papirer gjøres istand, veneflonen fjernes, pappaen henter bilen og jenta blir trillet ut til utgangen. Nå skal hun av båra. Hun HYLER. Hun HYLER så høyt at alle på minst 100 meters avstand hører henne. Legen som skrev jenta ut står og ser på, før hun uttaler: "Det ser ikke ut som det der går". Jenta blir lagt inn igjen og kjørt på observasjonsposten / Akutt24. Sykepleieren må legge inn ny veneflon. Målet er nå å smertelindre henne i noen timer såpass sterkt at hun kommer seg opp og hjem om morgenen samme dag. Jenta reiste hjem først fire dager senere.
... og den jenta det var meg!
Det har altså gått et år siden historien over fant sted og er egentlig bare et lite avsnitt i en lengre historie. Jeg tenkte å si et lengre eventyr, men et eventyr vil jeg ikke påstå at det har vært. Jeg har jo fått oppleve manglende fremgang til stor fremgang til enormt tilbakeslag og tilbakeslaget er det ingen som klarer å rydde opp i. De har ihvertfall ikke klart å rydde opp i det enda.
Så var har egentlig skjedd det siste året?
Det siste året har jeg:
- vært inneliggende pasient på sykehuset i 4 døgn.
- vært sykmeldt i 52 uker sammenhengende.
- fornyet sykmeldingen min 14 ganger.
- mottatt 19 sykepenger-utbetalinger fra NAV.
- vært på røntgen 5 ganger - 2 vanlig røntgen, 1 MR og 2 CT.
- vært til time hos ortopeden min 5 ganger.
- hatt en operasjon
- hatt 58 timer hos fysioterapeuten min eksternt
- hatt 2 timer og flere møter med fysioterapeuten min på sykehuset
- vært til time 2 ganger hos anestesilegen.
- fått 7 behandlinger ved Smertepoliklinikken.
- hatt nærliggende 40 turer med taxi / pasientreiser.
- hatt frikort (egenandeler) i 10 av 12 måneder.
- vært og er i en 18 mnd lang permisjon fra studiene mine.
- 20 sprøyter med Fragmin
- ca. 1500 tbl med Paracet á 1 gram (=1,5 kg virkestoff)
- 260 tbl hurtigvirkende Nobligan
- 280 tbl langstidsvirkende Nobligan
- 156 tbl Voltaren
- 28 tbl Lyrica
- 30 tbl Neurontin
- 150 tbl Sarotex
- 3 behandlinger Xylocain (lokalbedøvelse) intravenøst
- 1 injeksjon med kortison
- timen jeg har hos ortopeden tirsdag 29. januar. Da er det enten eller.
- svaret på søknaden om arbeidsavklaringspenger hos NAV.
- vedlikehold av de muskler som lider av feilbelastning.
- at jeg allerede har betalt nok til staten for 2013 og mottar neste uke frikort.
Fremtiden viser pr. idag at jeg:
- har minst seks måneder opptrening før jeg er frisk nok til å jobbe (fra opptreningen starter).
- trolig ikke oppnå 100% samme funksjon som før jeg ble skadet.
Uff, så forferdelig å lese historien din! Håper du fortsetter med en god innstilling og at alt bare kan bli bedre! Som du sier så er ikke dette det livet du har tenkt til å leve, og du må bare fortsette å tenke sånn. Tenk hvor sterkere du kommer til å bli av å måtte gå gjennom noe så fælt som dette!
SvarSlett:( Får helt vondt inni meg jeg! Det skjedde jo så plutselig! Og at du skal slite med dette så lenge, synes jeg er veldig trist!
SvarSlettHuff, verkelig leit å lese at det er slik det har vært. MEN du ser fremover, og det er bra. For du skal absolutt komme deg tilbake, stå på Eva Beate :D
SvarSlettHuff, så tragiskt bare! Helt tilfeldig! Hvor mange faller ikke i fylla uten at det gir noe mer enn et blåmerke? Rett og slett skikkelig uflaks! Jeg krysser fingrene for at du blir bedre snart. Den opptrening håper jeg virkelig settes igang snart slik at du kan bli bra! Men skjønner det ikke er helt problemfritt...
SvarSlettFy f! så bra skrevet! Jeg ble så engasjert at jeg leste ferdig før jeg hadde pustet ut, og måtte lese igjen. Jeg føler så med deg, jeg er så stolt av deg, og jeg heier så på deg! Du er sterk, du! Jeg blir litt rørt, jeg.
SvarSlettGleder meg til å følge deg videre, for jeg "vet" (du skjønner kanskje hva jeg mener?) at det bare skal gå oppover herfra! <3
Uff, så vondt å lese! Jeg fikk utrolige flashbacks til dagen jeg brakk foten min, det var også på en slags fest (les: bryllup) og ca rundt kl 01.00. Men jeg har vært heldig. Jeg føler med deg, håper virkelig du blir bedre snart! Jeg heier på deg!
SvarSlett<3
SvarSlettSynes du har gjennomgått en god del iløpet av året som har godt og jeg har fulgt deg gjennom dette året,og sett en utrolig sterk jente som du sier kunne gitt opp,men ikke gjorde det! Jeg krysser alt som kan krysses at ortoped timen går bra neste uke!
SvarSlettTakk for fin kommentar! :) Ja, det har blitt en enorm lærdom!
SvarSlettJa, det skjedde helt uforutsett og har blitt til noe helt tragisk. Jeg er så lei!
SvarSlettTakk for det :)
SvarSlettJa, ikke sant? Maks uflaks er det liten tvil om. Det blir spennende på tirsdag!
SvarSlettTakk for det! :) - jeg håper på det beste fra nå av. Takk og lov tilbake i oppfølgningen av ortopeden og det føles virkelig som det går fremover igjen!
SvarSlettTakk for det!! :) :) Jeg setter veldig pris på det!
SvarSlett<3
SvarSlettTakk for det Nina :) Jeg håper sterkt!
SvarSlettSatt med tårer i øynene når jeg leste dette Eva, det er så utrolig urettferdig! Livet kan virkelig snus på hodet på noen sekunder, og når du falt, var livet ditt snudd på hodet for godt. Jeg håper virkelig at du har muligheten, og at de rundt deg, kan hjelpe deg til å bli frisk, til å la deg få kommet deg ut i jobb, i jobben du elsker. For det merker jeg, jobben du sikter mot, er jobben du drømmer om å ha. Du har et fantastisk pågangsmot, og gir ikke opp, og det beundrer jeg deg så veldig. Å være langvarig syk er ikke greit, og det kan også være et slag i trynet når man får høre at du blir ikke frisk heller med det første. Var både et slag i trynet, og en lettelse, når jeg var på NAV sist, og de sa de ville ha meg over på ufør. Vi skal søke og teste dette året her, men mest sannsynlig blir det ufør på meg innen neste år. Hun sa at NAV operer etter 7årsplaner, og de ser ikke for seg at jeg er blitt frisk på de neste 7 årene. Det er utrolig tungt å høre, men samtidig vet jeg jo at det er jo sannheten. Jeg blir jo neppe frisk EVER av denne sykdommen, og heldig-heldigvis blir jeg trodd og hørt på. Trist at du har nådd frikortgrensa allerede, jeg har selv endel igjen, men tror nok at jeg innen mars har nådd det selv.
SvarSlettDu er så koselig Marlene - takk for fine ord om meg og mitt pågangsmot. Det er trist å lese om at du trolig må over på uføretrygd, men jeg kjenner meg igjen i en ting i det du skriver; innerst inne vet vi at det er virkeligheten, men det er alltid et surt eple å bite i fordi man egentlig ønsker noe annet. Hvem vil være syk? Du er heldig - og skal ta med deg fordelen av å ha NAV på din side og at de FORSTÅR deg! Det er veldig fint å høre - for alle er ikke like heldige.
SvarSlett... og det faktum at jeg har nådd frikort sier bare at det går med sykt mye penger på i helsevesenet. 2000 kr på en måned er mye!!! Aktiv behandling ihvertfall - slik NAV har til krav hos meg.
Utrolig stor klem fra nord - du er råtøff. <3
SvarSlettTakk for det Siv <3
SvarSlett